Colombia te quiero!

I dag stod vi opp i 9-tida, pakket sakene for tur til Pueblito, en ruin-landsby hvor det bodde 2000 mennesker fram til år 1600. Turen var beregnet å ta 1.5 timer oppover den 2.5 km lange stien opp fjellet. Høydeforskjell på over 200 meter. Vi forsto etter hvert hvorfor den korte distansen skulle ta så lang tid. Den første 1/10-delen av turen går i flatt terreng. Så blir det brattere. I noen partier har de bygget trapper av stein. I andre partier må krabbe over kampesteiner for å komme seg videre. Er man kort i beina og mangler spretten må man nok ha hjelp for å komme over de verste partiene. Jungelen er tett og vi ser lite dyr. Kun maurkoloniene som har «veger» over stiene hvor de flytter avskårne blader de har hentet i trærne. Disse vegene har de brukt lenge for det er tydelige spor av dem i terrenget. Omtrent halveis er vi usikre på om vi begge kommer oss videre oppover en forsering. Men etter en del prøving og feiling kommer vi oss over og kan gå videre. Der stien går over kampesteinene kan vi se langt neder mellom dem. Etter litt over 2 timer er vi framme. Vi møtte ingen på vei opp. Ved inngangen til Pueblito er det heller ingen. Bare en hest med et lite føll som ikke kan være mange dager gammelt. Vi ser en stråhytte med benker utafor. Vi slår oss ned der. En liten gutt som er mestis eller indianer, kledd i tradisjonell hvit kjortell, kommer gående nedover bakken mot oss. Han bærer på en gjestebok som han ber oss skrive oss inn i. Han er sjenert. Han heter Simon og kan selge oss vann fra stråhytta. Tove spør om hun kan ta bilde av han. Bare 8 stykker skrev seg inn i boka i går. Vi er de første på besøk i dag. Vi ser ikke noe til resten av familien hans, men hører at det er noen i hyttene oppe i bakken. Vi setter oss og beskuer området. Antagligsvis ser vi bare en del av den opprinneligen plassen. Resten er ikke gravd fram. Det er ikke strøm her, så familien som bor her og passer på området lever litt på gamlemåten.
Vi begynner tilbaketuren, og det går litt lettere nå enn oppover, men fortsatt sakte. Man må passe på at man setter foten riktig for å unngå overtråkk. Omtrent som å gå i steinete Sunnmørsfjell. Halveis tilbake støter vi på en flokk apekatter som slynger seg i trærne høyt over oss. De spiser frukt fra trærne og kaster skallet ned mot oss. Kanskje det er for å skremme oss videre, men de virker også nysgjerrige. Vi setter oss stille ned og prøver å filme og ta bilder av apekattene.
Vi møter 8 mennesker på vei ned, og dersom ingen dro etter at vi kom ned (det er nemlig ikke anbefalt å starte turen etter kl 13:00) var det 10 besøkende i Pueblito i dag. De fleste kjøpte vel vann av gutten og kanskje spurte om å ta et par bilder av han (og gir han litt ekstra penger for det), så det ble noe inntjening i dag også.
Hadde vi visst at veien opp var såpass krevende hadde vi kanskje ikke startet turen, men vi er nå veldig glade for at vi fullførte og fikk oppleve jungelen på en så fin og nær måte.