iversen-skriverier

431 dager etter vårt første møte med stokkøya blir vi mottatt av de samme blide, lune hyggelige, travle og avslappede menneskene på dette underlige og sjarmerende stedet i det trønderske havgapet. Denne gangen bor vi i en sublugar – hva nå det egentlig måtte være. De unge og alternative eierne av dette sjøsenteret beskriver sublugarene slik: ”De er rustikke og romslige - med eget dusj og toalett, alle områder er tilpasset rullestol. Materialene som er brukt, er mye betong og glass, men med mykere elementer som tekstil, seilduk og med en del gjenbruk av møbler. Hele bygningen har vegetasjon lagt over i bakkant, slik at det skal bli mest mulig diskret i terrenget fra baksiden. Fronten har vinterhager/veranda med tak på hver enhet.”

Jada, beskrivelsen er dekkende. Vi syns sublugarene er kule, minimalistiske, kreative og morsomme – og godt plassert utenfor alle arkitektoniske mainstreamløsninger. De er i stor grad postmoderne, og interiøret kan karakteriseres mer som kitch enn kunst. Skap, hyller og nattbord er fraværende eller svært upraktiske. Vi måtte spre toilettsakene på badegulvet i mangel av badehylle, og det oppsto umiddelbart rot i stua når vi ikke hadde noe sted å dytte unna eiendelene. Dette er imidlertid minor details, som noen sier. Det er partikulært og eksotisk å sitte i sublugaren og skue ut over havet og menneskene gjennom glassveggen. Det hviler en behagelig ro over lugarene som over det meste på dette stedet, og det var godt å rekreere og slappe av her. Vi sov en djupere søvn her enn andre steder vi har overnattet. Vi ville ikke hatt det annerledes – bortsett fra en ønsket badehylle og puter i stolene.

Kveldene har vært tilbrakt i strandbaren, hvor vi har gasset oss i nydelige matretter, som på stokkøya alltid har et lokalt preg. Blåskjellene og kveita er hentet i havet rett utenfor og kjøttet er dyrket fram på gårdene i nærheten. I strandbaren har de gourmétkokker som holder europeisk elitenivå.

I går kveld opplevde vi ellers amerikaneren Terry Lee Hale (USA). For ham er det like naturlig å konsertere på strandbaren på Stokkøya som på Credo i Trondheim. Han har vært her før, men da bare på et par dagers ferie. Han påstås å være en av USAs mest undervurderte singer/songwriters. Det var tettpakket med folk og stor stemning under blueskonserten, som vi syntes holdt meget høyt nivå.

Vi vurderer å la stokkøyturene bli en årlig tradisjon. Vi føler oss velkomne og blir godt behandlet her….

hg & hm

Strukturer, planer og forutsigbarhet er interessante felt i livene våre. Som teamleder i et jobbliv dette året ser jeg nødvendigheten av en ryddighet, oversiktlighet, en plan og en forutsigbarhet som gir oss oversikt over timer, uker og måneder. Mange føler trygghet ved dette. Jeg ser i sterk grad ulempene når folk blir detaljorienterte, ikke holder fokus og krangler om ødeleggende ubetydeligheter og blir møteplagere og stjeler tid av fellesskapet.

Erfaringer fra ferielivet er interessante. Statistikker viser at familieinstitusjonens sammenføyninger blir stilt på prøve i feriedagenes frie åpenhet, manglende rutiner og strukturer. Jeg greier å forstå dette også, men mener det er et paradoks. Burde ikke de åpne dagene - uten program, uten plan, uten avtaler, uten klokkeslett - åpne for de spontane og improviserte løsningene hvis været er bra, eller hvis været er dårlig....? Burde ikke de åpne og improviserte sommerlandskapene som blant annet Reiseradiosendingene prøver å formidle, være selve sommerens hovedbudskap? Jo, men de blanke dagene blir vanskelig å takle etter uke to eller tre. Det ser ut til at dette gjelder de fleste av oss, merkelig nok.

Jeg erfarte i sommer at vi gjennomførte en hyttetur, fordi vi hadde planlagt å gjennomføre en hyttetur. Vi reiste mot alle odds (blant annet dårlig vær). Vi dro fordi turen var planlagt, ikke fordi motivasjonen og/eller argumentene for å dra var særlig sterke. Vi stusset i ettertid over hvorfor vi dro. Turen sto imidlertid på vår strukturerte sommerplan...

hm

I dag ble vi "jazzmazzert" utafor britannia. Det er min favorittmassasje,andre typer massaje har jeg ikke noe forhold til. Massasjen fant sted på fortauet utafor ærverdige britannia hotell. Jazzmazzørene spilte New Orleans-jazz. Liker man denne tradjazz-sjangeren, er mazzørene det desidert beste bandet i Midt-Norge, synes jeg. Bandet med de store Z-ene har holdt på i ca ti år og har gledet det trønderske publikum med musikk fra jazzens første smeltedigel, New Orleans. De er spesielt orientert mot perioden fra jazzens første plateinnspilling i 1917 til Louis Armstrong forlot småbandbesetningene i 1929 og trådte fram som eksklusiv solist. Det er også artig at jazzmazzørenes verbalinnslag under konserten pedagogiserer jazzhistorie til oss.

JaZZmaZZørene sier at de legger vekt på det melodiske og kommunikative i konsertene sine. I dag stemte dette. De både svingte, melodiserte og kommuniserte på fortauet uten en ledig stol og med publikum i gata i tillegg. Det var hyggelig å introdusere et vennepar for denne gjengen. Selv om det hadde vært varmere "on the sunny side of the street", så koste vi oss med den halvtørre hvitvinen og godprat rundt bordet. Jazzmazzørene framførte musikken med energi, humør og vitalitet. Jeg liker dette jazzbandet...

hm