iversen-skriverier

På mølla på piren i dag tenkte jeg mange sportslige og andre tanker. Beina var lette, kroppen svarte på det jeg ba den om. Etter skadeavbrekk og alternativ trening i tre uker følte jeg at det var tilfredsstillende å kjenne at tapet av kondisjon ikke var dramatisk. Jeg var, for å si det mildt, glad for at det var slik.

Utsikten over en stille trondheimsfjord med Munkholmen rett utenfor – i et dust, blekt og poetisk oktoberlys og i ei lav seinhøstsol – gjorde løpinga fjærlett. Jeg tenkte at ferjene jeg så på fjorden var et vakkert syn og en interessant ”sjanger”. Ferjene binder sammen, tenkte jeg. De utgjør kommunikasjonen mellom mennesker – mellom ektefeller og kjærester, mellom kompiser og venninner, mellom folk som jobber i byen og vil hjem og som gleder seg til gode helgestunder. Dette er ”kjærleikens ferjereiser” for mange mennesker, tenkte jeg. Ferjer både forbinder og atskiller…

Et par digitale klikk på displayet øker tempoet til 4.50 – fart. Kroppen tåler tempoet uten nevneverdige problemer. Jeg kjenner ikke skaden, og jeg blir igjen glad og lettet over det. Hvor navlebeskuende, opphengt i sekunder, minutter og antall løpte kilometer på ei tredemølle kan man bli? Jeg kan ikke huske at jeg tenkte en eneste tanke på klimakrisen eller svineinfluensaen mens jeg løp og løp uten å komme en eneste meter videre. I displayet stod det at jeg hadde løpt fem kilometer, men jeg befant meg jo på nøyaktig samme sted – på stedet hvil.

På vei til dusjen tenkte jeg at det hadde vært ei god treningsøkt, men at jeg nå har ei økt mindre igjen å trene i livet…

hm

I Michael Hallidays funksjonelle språksyn er det en grunnleggende forutsetning at språket har utviklet seg gjennom bruk. Man trenger språket til å finne orden og mening i verden omkring, til å sortere og knytte sammen den kontinuerlige strømmen av sanseinntrykk. Dette gjør vi, ifølge Halliday, gjennom språkets grammatikk. I dette perspektivet er grammatikken i seg selv meningsbærende. Det er språkets grammatikk som utgjør menneskets teori om virkeligheten, som modellerer den kompliserte interaksjonen mellom mennesket og dets omgivelser (Halliday 1994). Grammatikken gjør dette gjennom grammatiske prosesser, som jeg skal gå nærmere inn på med mine masterstudenter neste uke.

Vår virkelighetsforståelse er altså konstruert gjennom språkets grammatikk. Vår grammatikk er vår modell av virkeligheten. At meningen er konstruert, betyr også at den kan omkonstrueres, gjennom andre grammatiske løsninger. Nettopp dette er jo forutsetning for å utvikle en annen forståelse av noe, eller ny kunnskap gjennom vitenskap. Gode og illustrerende eksempler på slike meningskonstruksjoner ser vi blant annet når barn erobrer og sorterer nye fragmenter av verden gjennom ordene, begrepene – gjennom språket.

Et kjennetegn ved Hallidays språksyn er som nevnt at språket har utviklet seg gjennom bruk, gjennom vårt behov for å forstå en fysisk verden og en sosial virkelighet. Meningsskaping gjennom språkbruk er grunnleggende en sosial aktivitet, vi skaper mening gjennom sosial samhandling i ulike situasjoner – i jobb, fritid, i blogger og sammen med våre nærmeste. Det er språket som gjør mennesket til et sosialt vesen. I slike sosiale aktiviteter diskuterer og reflekterer vi over verden – en (antatt) virkelig verden eller en tenkt verden.

En viktig styrke ved Hallidays sosialsemiotikk er at den har plass til både det synet at kunnskapen referer til en ytre virkelighet og at den er frambrakt av mennesker i en sosial og kulturell kontekst. Dette springer ut av innsikten om at språket har identifiserbare, samtidige funksjoner både knyttet til en ytre erfaringsverden – naturen – og til sosiale relasjoner. Halliday mener det til enhver tid er til stede tre fundamentale komponenter knyttet til mening i språk. Meningskomponentene kaller Halliday metafunksjoner. Sammen med situasjonskonteksten danner metafunksjonene en viktig del av Hallidays rammeverk for språkbeskrivelse. Disse teoriene skal prøves operasjonalisert på ymse tekster med mine studenter i nær framtid.

hm

og bilen fullastet med nødvendige og unødvendige ting og noe tang, som noen sier, reiste vi til vera i ettermiddag. Vi var forvirret over den duse oktobersola, oppholdsværet og vindstilla. Trøndelagsregionen har i ukevis vært belemret med vått og kaldt regn og til dels sludd. Når værmeldingene også var dystre, ble dette været ekstra bonus under oppfarten. Vi trasket opp mange kilo fra bilen i uvanlig blaut myr, vant såvidt kampem mot mørket og tok den obligatoriske gammeldansken før vi fikk i gang varmegradene i stua...

Ei ny antenne gir oss krystallklare signaler fra et titalls fjernsynskanaler, og vi er så urbane, prinsippløse og postmoderne at vi ser et par tv-programmer, mens vi spiser ferdigpizza. Dermed er vi oppdaterte på nyheter, og vi slår av tv'n. Det er et kvalifisert flertall i familien for å ha tv på hytta, men trolg et knapt, rent flertall for å bedrive pc-viksomheter. Når bare seniorene er her, og at det ikke går ut over andres trivsel, rigger vi også opp våre laptopper. Vi kan dermed tillate oss å gjøre helgene nokså ovale i forhold til jobben fordi vi er online her i fjellheimen. Vi skriver, mailer, blogger og kommuniserer digitalt med verden mellom vedsjau, beising, maling, rydding, kaffeslabberasing, myrvandringer, bok- og avislesing.

Ferdigpizza spises ikke flere kvelder under dette oppholdet. Vi prøver oss på mer rustikke retter som høver til fjellkonteksten og opprettholder det gourmé-sjølbildet vi kjemper for å være bekjent av. Den argentinske St. Lucas-rødvinens bouquet vurderes imidlertid ut fra pappvinskriterier. Kanskje slår vi av tv'n, leser den biografien som ligger i ryggsekken og diskuterer noen av livets og grammatikkens uutgrunneligheter...

hm