iversen-skriverier

er tilbakelagt i gode og disige varmegrader på de fem første dagene her i San Augustin. Alt innbyr til løping her. Jeg har vansker med å forstå valgene til de menneskene som er friske og oppegående, og ikke løper, men jeg vet jeg har noen fanatisk-nevrotiske tilbøyeligheter her. Her er det promenader, esplanader, stier, strender, sanddyner, fortau og gater som synes være skapt for løping.

Den hyppigste løypa mi går fra hotellet i San Augustin til Maspalomas. Hvis jeg velger den lengste og for beina den snilleste løypa, løper jeg Dunas de Maspalomas. Her vandrer det mye folk og mange rare mennesker. De fleste er trolig såkalt normale mennesker som rett og slett går tur mellom to steder, mellom Maspalomas og englestranda, Playa del Ingles. Gjennomsnittsalderen på disse folka ville jeg anslå til ca 72 eller 74 år. De fleste er spreke, men mange er overhode ikke spreke, men de går tur. Det er det fine ved Gran Canaria. Folk i alle aldrer, i alle tilstander og i alle fasonger er ute, menger seg, kler av seg, ser hverandre i øynene og sier ”holla” (ikke hallo) til hverandre. Både klær og andre utvendige og innvendige attributter kler de av seg på denne stranda.

På nudistdelen av Dunas de Maspalomas kan man observere autentiske og nokså utilslørte eksemplarer av arten homo sapiens. Det er mange forskjellige varianter og versjoner å beskue, eller unnlate å se på. Innimellom dukker det opp unormalt vakre og unormalt nakne eksemplarer av kategorien kvinnekjønn. Av og til er de langt over gjennomsnittlig nakne og flotte. I slike møter er jeg glad jeg har solbriller på mens jeg jogger, slik at ingen kan se hvor jeg fester blikket. At man ikke snur seg og plystrer etter fine kvinnfolk på gata i Trondheim eller andre byer, er en vedtatt konvensjon. Å feste blikket på et stykke splitter nakent og i verste eller beste fall tiltrekkende kvinnemenneske på ei nudiststrand når man er på joggetur, ville være atskillig verre. Hvis man bøyde av for nysgjerrighet eller fikk lyst til å feste et slikt lugubert blikk, måtte man i det minste late som om man så framover og bare i skjul sniktittet til høyre eller venstre bak solbrilleglassene, slik at verken kjærester eller andre kunne ha mistanke om at man var en kikker…

Naturisme og nakenhet hevdes å være mer naturlig enn å skjule edle og uedle deler av kroppen med tøystykker. Jeg kjenner jeg mangler argumenter til å føre den diskusjonen her og nå. I den store sammenhengen – i forhold til klimagasser, CO2-utslipp, Stoltenbergs demokratiske sentralisme i store saker og svineinfluensaens 25 ofre i Norge så langt, er spørsmålet om nakenhet på Dunas de Maspalomas av ubetydelig interesse.

Bak solbrillene ser jeg nå rett fram – tar neste steg, ser neste sving og neste delmål av løpeturen. Jeg tenker at her løper jeg blant nudister, naturister, kanskje noen machocister og i verste fall sadister, men jeg holder meg på den smale løpestien og ser fram til å føre disse kilometrene inn i treningsdagboka…

hm

Jeg har snart sittet tre timer på seat 20 F, ikke sete 20 F. I flyverdenen sitter man ikke på seter, men på seats, passerer ikke utganger, men gates, har ikke ankomster, men arrivels, ikke avganger, men departures og vi handler i hvert fall ikke avgiftsfritt – bare taxfree. På dette tidspunkt har jeg konsumert 18,75 centiliter ”sauvignon de la jasse 2008”, altså et ubetydelig kvantum, men det er tidlig på dagen. Jeg har ellers en ekstra flakong i reserve i den overfylte lomma på baksida av setet til han som sitter foran meg.

Jeg syns ikke det er enkelt å sitte på seat 20 F. Det er riktignok vindusplass, men rett innenfor den ene fly-vingen, så det er ingenting å se fra dette setet. Det vanskeligste med denne plasseringa er at det sitter to mennesker mellom meg og midtgangen i flyet. Når kapteinen opplyser om at det ikke kan være mer enn tre personer i dokøene – av sikkerhetshensyn, kjenner jeg at dette kan bli vanskelig.

Hun som sitter på sete 20 D, altså nærmest midtgangen, synes være en svært kompetent sydenfarer. Hun skal tilbake til Puerto Rico på Gran Canaria, til den samme leiligheten for 16. gang. Hun var i gang med ostepølse med brød og rødvin allerede klokka 08.15 i dag tidlig i ventehallen, og er nå i ferd med å skru opp en klassisk sydenstemning i cabinen. Jeg ser at hun har det lille, utslagbare bordet foran seg kontinuerlig utslått – fylt med rødvinsglass, små baileysflasker, 50-millilitersflasker med cognac og bestillingskataloger for hjemreisen. Det blir ikke lett å komme seg på do fra denne plassen, tenker jeg. For at det skal la seg gjennomføre, må menneskene på sete E og D trekke inn bordene, reise seg og stille seg i midtgangen. Først da kan jeg komme meg til midtgangen og stromle videre til et av flydoene. Hvis det allerede er tre mennesker i køen, må jeg gå tilbake med uforrettet sak, og eventuelt gjøre de samme øvelsene med alt det som det innebærer, enda en gang. Jeg kjenner jeg blir kvalm ved tanken på alt dette og tenker at neste gang skal jeg bestille sete D, det setet som er nærmest midtgangen.

Mens jeg tenker slike vonde og kompliserte tanker, har mine medtrønderske sydenfarere begynt å bli varm i snakketøyet. De tar blikkontakt med menneskene rundt seg. De tar initiativ i forhold til folk på andre sida av midtgangen, de ler veldig høyt, drikker vin og forteller fortellinger om playa’n, amadores og taxfree-priser – alt med utbredt palatal og retrofleks lydføring. Sannsynligheten for å gjennomføre dotur fra sete 20 F er nå så liten at jeg tenker alternativt; rett og slett vente til vi lander i Las Palmas.

Å sitte slik innerst inne ved et lite vindu på en DC9-maskin med Portugal rett under seg og Atlanterhavet foran og gode stunder med tekster, vin og trim i vente på ei kanarisk øy – det er ikke så aller verst, selv om jeg absolutt burde vært på do nå...

hm

Jeg jobber for tida med ei forelesning om sakprosa. I dette arbeidet blir forsøksvise forklaringer av grenseganger mellom sakprosa og fiksjonsprosa et kontrastivt og didaktisk utfordrende prosjekt. Mitt oppdrag er å forklare, kommentere og problematisere for mine studenter hva sakprosa er og diskutere grensene mot fiksjonsprosaen. Romanforfattere og sakprosaister har over lang tid, og særlig denne høsten, bidratt til interessante, temperementsfulle og faglig interessante og forvirrende diskusjoner. I min forklaring forsøker jeg å kombinere kontinuumet og dikotomien som forklaringsmodeller. Det er utvilsomt ei kontinuumslinje mellom "Alkymisten" (Paulo Coelho) på ett ytterpunkt og "branninstruksen" eller "sykehusjournalen" på den andre sida. Men hvor går den dikotomiske grensa mellom fiksjonsromanen "Grense Jakobselv" og sakprosadokumentaren "Bokhandleren i Kabul". Det er slike og mange andre, interessante grensetilfelle som skal diskuteres. Hvordan lar disse sjangrene på ulikt vis "virkeligheten" bli representert i tekstene...?

Sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson blir sitert slik i "sakprosabloggen.no": "Eg trur på eit grunnleggjande skilje mellom dei to lesarkontraktane. Eg konstaterer samstundes at mange skjønnlitterære forfattarar lenge har vore svært opptekne av å halda seg i grenselandet og at mange sakprosaforfattarar har gjort det same frå andre sida. Det har vore mykje aktivitet i grenselandet.”

Sitatet er fra en samtale Tønnesson hadde med den skjønnlitterære forfatteren Kjartan Fløgstad, som var arrangert av forskningsmagasinet Apollon. Tema var årets debatt om kildehenvisninger i romaner; Fløgstad fikk i juli kritikk av historiker Tore Pryser for å ha basert romanen Grense Jakobselv på hans forskning uten å kreditere ham. Tønnesson var blant de som støttet Pryser, og mente romanen med fordel kunne ha vært utstyrt med en litteraturliste. Fløgstad er uenig, og mener at “Ein romanforfattar eller diktar skal ikkje måtta venda seg mot universitetet og bukka djupt fordi han har brukt opplysningar som er utvunne der.”

Slipper skjønnlitteraturen billig unna etiske retningslinjer og opphavsrett, eller er sakprosafolk uromantiske regelryttere?

hm