iversen-skriverier

Jeg jobber for tida med ei forelesning om sakprosa. I dette arbeidet blir forsøksvise forklaringer av grenseganger mellom sakprosa og fiksjonsprosa et kontrastivt og didaktisk utfordrende prosjekt. Mitt oppdrag er å forklare, kommentere og problematisere for mine studenter hva sakprosa er og diskutere grensene mot fiksjonsprosaen. Romanforfattere og sakprosaister har over lang tid, og særlig denne høsten, bidratt til interessante, temperementsfulle og faglig interessante og forvirrende diskusjoner. I min forklaring forsøker jeg å kombinere kontinuumet og dikotomien som forklaringsmodeller. Det er utvilsomt ei kontinuumslinje mellom "Alkymisten" (Paulo Coelho) på ett ytterpunkt og "branninstruksen" eller "sykehusjournalen" på den andre sida. Men hvor går den dikotomiske grensa mellom fiksjonsromanen "Grense Jakobselv" og sakprosadokumentaren "Bokhandleren i Kabul". Det er slike og mange andre, interessante grensetilfelle som skal diskuteres. Hvordan lar disse sjangrene på ulikt vis "virkeligheten" bli representert i tekstene...?

Sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson blir sitert slik i "sakprosabloggen.no": "Eg trur på eit grunnleggjande skilje mellom dei to lesarkontraktane. Eg konstaterer samstundes at mange skjønnlitterære forfattarar lenge har vore svært opptekne av å halda seg i grenselandet og at mange sakprosaforfattarar har gjort det same frå andre sida. Det har vore mykje aktivitet i grenselandet.”

Sitatet er fra en samtale Tønnesson hadde med den skjønnlitterære forfatteren Kjartan Fløgstad, som var arrangert av forskningsmagasinet Apollon. Tema var årets debatt om kildehenvisninger i romaner; Fløgstad fikk i juli kritikk av historiker Tore Pryser for å ha basert romanen Grense Jakobselv på hans forskning uten å kreditere ham. Tønnesson var blant de som støttet Pryser, og mente romanen med fordel kunne ha vært utstyrt med en litteraturliste. Fløgstad er uenig, og mener at “Ein romanforfattar eller diktar skal ikkje måtta venda seg mot universitetet og bukka djupt fordi han har brukt opplysningar som er utvunne der.”

Slipper skjønnlitteraturen billig unna etiske retningslinjer og opphavsrett, eller er sakprosafolk uromantiske regelryttere?

hm

I forbindelse med at Jan Erik Vold nylig fylte 70 år, har jeg konsumert mye mediestoff om jubilanten, hans liv, hans poesi og hans jazz. Det har vært en fryd – og en reise tilbake til de fleste tiår også i mitt eget liv – til 60-, 70-, 80-, 90- og 2000-tall. Jan Erik Vold har vært til stede hele tida.

”Jeg lærte mer av å lytte til jazz enn jeg gjorde på universitetet”, uttaler han i et intervju med Morgenbladet. Han utdyper påstanden og sier følgende: ”Jeg lærte å lytte. Skjelne. Kommunisere. Ta en sosial situasjon. Sånn er det bare”. – Jeg kjenner meg igjen i det JEV sier. Å observere den subtile kommunikasjonen som er til stede mellom musikere i et godt jazzband, deres usynlige signaler når én i bandet tar et musikalsk ansvar i form av en solo, de kroppskommunikative geberder som forteller at soloen overbringes til andre i bandet. De ikke-akademiske improvisasjonene, som kjennetegner jazzsjangeren, er ikke bare spennende, men relevante i de fleste kommunikative kontekster. Ikke minst liker jeg det demokratiske prosjektet de fleste jazzband praktiserer. De har ikke én soloartist. Alle artister er soloartister i løpet av en konsert. Det er vel ingen andre musikksjangrer som har akkurat denne praksisen.

Det er interessant at de trønderske og internasjonalt anerkjente jazzmusikerne, Jon Pål Inderberg og Bjørn Alterhaug, reiser landet rundt og foredrar om ledelsesfilosofi, der de overfører erfaringer fra jazzens verden til private og offentlige ledelsesmiljøer.

Jan Erik Vold sier ellers at de som har spilt med noen, de kan fortelle videre. ”Derfor liker jeg så godt å omgås musikere. For de snakker ikke musikk, men forteller anekdoter, historier, og dette skaper varme. Jeg pleier å si det er ålreit å være sammen med musikere fordi de vet de ikke skal få nobelprisen. Det er lite kniving og misunnelse”. – Dette synes jeg er et vakkert utsagn. Jeg mener å ha erfart at det ofte er slik…

hm

I løpet av mange år som lærerutdanner i norsk har jeg erfart at studenter kan være alt fra usikre til å ha store problemer med ulike aspekter innen språkets formside. Ikke alle studenter tar til seg nødvendig kunnskap innen dette fagområdet under profesjonsstudiet. Eksamensbesvarelser viser at etter endt lærerutdanning kan studenter som ellers viser seg som faglig dyktige, fortsatt vise stor usikkerhet innen språkets formside. Noen av oss synes dette er urovekkende, kaster noen gamle prinsipper og bedriver grunnskoleundervisning på høyskolenivå...

Skriving er som kjent en av de grunnleggende ferdighetene i LK06 – faktisk også i lærerutdanningsnorsken. Studentene skal skrive fagtekster i alle fag, og det er i stor grad gjennom skrivinga at studentene viser sin fagkompetanse. I norskfaget er skrivinga i tillegg til å være en dokumentasjon av kunnskap og innsikt på ulike fagfelt, også et mål i seg selv. Som norsklærer skal man undervise i språkets og tekstens ulike aspekter – alt fra disposisjon, struktur, sjanger, sammenheng, avsnittsbruk, innlednings- og avslutningsstrategier og bruk av referanser til rettskriving og skilletegnbruk, altså i teksters makro- og mikronivå.

Read more...

Å beise anneks var hovedprosjektet under vangvollsoppholdet denne gangen. Beising er en grei aktivitet. Resultatene av innsatsen kommer raskt, og man kan høre på radio eller tenke tanker mens man drar kosten over de trehvite veggflatene. Beising er ganske ukomplisert – i hvert fall når kvinnfolka tar seg av petimeterarbeidet med sprossene og går rundt med barberblad for å trekke linjene mellom kittet og vindusglasset. Jeg fargelegger de store veggflatene med seterbrunt – hele vegger, mens vindusansvarlige møysommelig legger rørosrødt på vinduskarmer og sprosser. Vi diskuterer om det er kjønnsbestemt å fordele beisearbeidet på denne måten.

Det mest interessante med beisinga i dag var å høre, se og observere gutta på nabohytta. De var inne i det første døgnet av elgjakta. Fra tidlig frokost og utover hele formiddagen satt jaktlaget rundt utebordet på hyttetunet i septemberfønvinden. De spiste ikke, de åt. Med østerdalsluer, jaktbukser- og skjorter og breie bukseseler og høylydt latter kommuniserte de genuint guttehumør og yr glede. Jeg tillot meg med beisekosten i handa å spørre om det ble noen fangst av å sitte i timevis på tunet på denne måten. De fortalte at de hadde drept to elger nede i lia dagen før. Den begivenheten hadde de feiret natta igjennom. De berettet om betydelige innhogg i spritkvoten, men fant det likevel bekvemt å fortsette feiringa gjennom en lang frokost med mange egg, mye bacon og et ubegrenset antall ”knerter” til frokostmaten.

Myten om elgjakta er ikke myter, tenkte jeg. Alle mine forestillinger om gutta på jakt var nå virkelighet. Karene var yre, de var som unger, de var spontane, de fortalte historier, de knegget, de fleipet, de ”styggsnakket” og det hører til sjangeren å si at det var godt å komme seg bort fra kjerringene noen dager. De snakker om børser, rifler og ammunisjon og nye tekniske doninger som de har anskaffet til høstjakta – som gjør det mye lettere å kjøre elgen fram til sivilisert område. Disse karene synes være ett med sin natur, ett med sine jaktprosjekt – de har trolig et én til én – forhold til de fleste av livets tildragelser. Det kan hende jeg misunner dem noe av det de representerer. De bekymrer seg ikke over finanskrise, klimaspørsmål, kvinnesak, regjeringskabal, eller andre sentrale spørsmål – i hvert fall ikke under elgjakta.

På inngangsdøra til kolonialbutikken nede i bygda leser jeg med store bokstaver: ”Elg-enkefest” med gammeldansmusikk. Hvem er det elgenkene danser med, tenker jeg. Gutta er jo på fjellet….

hm

Først og fremst vil jeg si at det er positivt at Kenneth - en av mine studenter på eget initiativ starter et diskusjonsforum om oppmøteplikt og annet småskurr. Det gir muligheter for meningsutveksling og argumentasjon - saklig og usaklig. Trolig kan forumet også gi muligheter for å ventilere frustrasjoner og sinne. Det virker slik, og det er vel greit. Det gir ikke minst skrivetrening, noe norsklærerne mener lærerstudentene får altfor lite av i studiet.

I utgangspunktet er det frivillig oppmøte til undervisning ved alle høyskoler og universiteter i dette landet, også ved HIST ALT. Dette er hjemlet i universitets- og høyskoleloven av 2003. Imidlertid er det slik at visse forelesninger, prosjekter, verksteder og praksisrelaterte aktiviteter er vedtatt obligatoriske. For denne delen av undervisningen er det klare regler, som flere har vist til, blant annet Øistein. Disse aktivitene kan vi bli tydeligere til å markere - muligens.

For den resterende del av undervisningen er det i prinsippet frivillig oppmøte. Lærerutdanning er imidlertid en profesjonsutdanning, der vi prøver å gi en type eksemplarisk undervisning, som blant annet innebærer vektlegging av samarbeid mellom studenter, gruppearbeid, kollokviearbeid, pålitelighet og dialogiske tilnærminger og løsninger. Vi vil gjerne arbeide fram en etisk standard, som lærerprofesjonen er avhengig av. Vi kan ikke tvinge dere til å være med i slike prosesser, men vi kan anmode dere sterkt om å delta, fordi vi har erfaring med at studiet fungerer best når de fleste møter opp og bidrar til fellesskapet. Det kunne være nærliggende å vise til medisinutdanningen i denne byen, der studiet er bygd på mange av de samme prinsippene som hos oss. Fraværsdiskursen er fraværende i dette studiet. Det er praktisk talt fullt oppmøte hele tida. Jeg ville heller ikke latt meg operere av en kirurg som hadde 70% prosent nærvær i de kirurgidke øvelsene under studiet. Det er dessuten ikke sikkert jeg ville latt mine barnebarn sitte i et klasserom med en lærer som var fraværende under gjennomgangen av grunnleggende lese- skrive- og matematikkopplæring...

Lærerutdanningen har slitt med en såkalt underytingskultur (noen kaller det slapphetskultur) i mange år. En arbeidsuke på vel 20 timer pr uke for lærerstudenter er statistisk påvist og ligger i bunnsjiktet sammenliknet med andre utdanninger. Dette bekymrer oss. Selv har jeg vært med i prosjekter med overskriften, AFEL = ansvar for egen læring. Det var for ca 20 år siden. Prosjektene hadde betinget suksess, og vi er i et annet paradigme i 2009.

Jeg håper studentene forstår at vi har reale og ærlige motiver når vi gjør noen forsøk på å SE dem, følge med dem, undre oss over dem som ikke møter opp, bekymre oss over store fravær mm. Vi vet at utdanninga vår da blir kvalitativt mye dårligere.

Jeg kommer til å innkalle til fagutvalgsmøte så snart vi har navnene på tillitsvalgte i klassene. Jeg tar det for gitt at slike temaer som vi diskuterer her, blir på saklista for fagutvalget.

hm

Jeg prøver å bidra med en tilleggsforklaring til drillos analyse og kommentar til uavgjortkampen mellom island og norge i kveld. I denne kampen var island klart best - i alle faser. Islendingene overkjørte den norske midtbanen, de vant duellene, de sloss mer og bedre enn oss. De var sterkere. Øya med 300.000 innbyggere, som har 50 proffspillere på høyt europeisk nivå, spilte kun for ære. De er forlengst ute av kvalifiseringskampen. Æresbegrepet på island er imidlertid sterkt og har en lang historie og islendingenes fighteregenskaper likeså. I denne sammenhengen vil jeg kort berette om en ball-leik på island for 1100 år sia, som forklarer noe av den islandske fandenivoldskheten. Islendingene har nytte av kulturelle og biologiske gener når de nøytraliserer Magne Hoseth og de andre midtbanespillerne...

Jeg gjengir noen passasjer fra Egilssoga - fra en fotballkamp på Island da Egil Skallagrimson var "på det sjuande året":
"Det var fastsett at det skulle vera ein stor ball-leik på Kvitåvollane i førstninga av vinteren. Dit kom folk frå tinglaget vide ikring, og mange folk frå Skallagrim for dit til leiken. Tord Granesson var den fremste mellom dei. Egil ba Tord om å få vera med han til leiken; han var da på det sjuande året. (...) Egil skulle leika med ein gut som heitte Grim, son til Hegg på Heggstad. Grim var ti eller elleve år og sterk for sin alder. Då dei leika med kvarandre,vart Egil veikast. Grim brukte og overmakta si så godt han kunne. Da vart Egil sint og lyfte opp balltreet og slo Grim, men Grim tok han med hendene, og kasta han i bakken og for heller ille med han (...). Egil sprang til Tord og fortalde kva som hadde hendt. Tord sa: "Eg skal gå med deg, så skal vi gje han att". Tord flidde han ei skjegg-øks som han hadde hatt i handa; dei våpna var vanlege i den tid. Dei går så dit som guteleiken var. Grim hadde da teki ballen og dreiv han føre seg; dei andre gutane sprang etter. Da sprang Egil mot Grim og hogg øksa i hovudet på han, så ho stod fast i hjernen. Deretter gjekk Egil og Tord bort til folka sine...."


Jau, jau sånn va det da ja....

Hm

PS: Egil Skallagrimson levde på 900-tallet, og ble regnet som en meget dyktig skald. I sagaen om Egil Skallagrimson (Egils saga) blir det fortalt at han kunne kvede dikt allerede som treåring.

Jeg er i ferd med å skrive en farlig tekst. I dag satt jeg klistra til fjernsynsskjermen og så VM i maraton for menn. I morgen skal jeg se på jentenes maraton i Berlin. Det er løpsøvelsene og Andreas Torkildsen som interesserer meg mest i dette verdensmesterskapet, og det er de lange løpene jeg liker aller best, selv om Usain Bolt har levert en estetikkens idrettshistorie som var ekstatisk og uvirkelig. Jeg er glad jeg fikk oppleve de idrettshistoriske øyeblikkene – 9.58 og 19.19.

Det skumle med denne teksten er at den formidler noen tanker som kan oppfattes som halvrasistiske eller rasistiske. Tankene er imidlertid tenkt, og da er det like greit at de leveres i denne bloggen. Når de aller fleste løpsøvelsene i VM blir en type kretsmesterskap mellom kenyanere, ugandere eller jamaicere, hender det jeg savner hvite europere i feltet. Jeg savner f. eks kvalheimsbrødre, en sørtrøndersk rodal, en nordmørsk svenøy, en marius bakken, ei grete waitz, ei ingrid kristiansen, en emil boysen, en lasse viren, en anders gärderud, en patrik sjøgren eller en emil zatopek. Er det lov å tenke slike tanker? Hvis ikke feltet i løpsøvelsene består av afrikanere, er det gjerne afrikanere som har fått et eller annet europeisk statsborgerskap. Den franske kontingenten i maraton i dag besto av fire franskafrikanere. De beste kortene Norge har på handa i løpsøvelser er den sympatiske gambiansknorske Jaysuma Saidy Ndure, som ble norsk statsborger i 2006, og den flotte og svært lovende nigeriansknorske jenta, Ezinne Okparaebo, som manglet en tiendedel på å komme til finalen.

Når jeg gleder meg til spydfinalen i morgen, er det mest fordi en nordmann er i favorittsjiktet og han konkurrerer merkelig nok med skandinaver og nordeuropere og representerer en stolt kastetradisjon med Egil Danielsen og Trine Hattestad i friskt minne. Hvorfor kaster ikke afrikanerne like langt som oss? Det lurer jeg på.

Jeg vil imidlertid ikke bli assosiert med Nordahl Griegs ”blonde stadion” - 73 år etter Jesse Owens ble hyllet av 110 000 mennesker på olympiastadion i Berlin…

Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
Det blonde Stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten
dem nådde dere igjen.

hm

er den vakreste vollen jeg vet om. Selv om sauene dette året er sendt ned til bygda på grunn av ulven, gir utsikten over denne stølen ro i sinn og sjel. Tradisjonene etter knapt 250 års seterdrift er å fornemme i de frodiggrønne grastustene på vollen og i årringene i de rustikke tømmerveggene som forteller usagte historier om en svunnen tid...

I en fotnote i en regnskapsbok fra 1889, skrevet av Hildegunns oldefar - en kar som het Gunnar Hofstad, heter det at "seteren har kostet mig kr 459,36 + skjøde kr 27,26 = 486,62. I tillegg kom "gryder, vind og bord kr 19,66". Den summen tilsvarer de utgiftene vi hadde til vår medbrakte pappvin - en "rhine riesling sauvignon blanc". Denne setervollen dirrer av tradisjon og historie, som venter på å bli fortalt videre...

Grunnen til at de late og brekende sauene, som vi tidligere år har sovnet til og våknet av, måtte sendes ned til bygda, var som nevnt ulven. Hyttenaboen er sauebonde. En fredelig søndag morgen ved åtte-tida tidlig i juli i år, mens han satt på utedassen med utsikt over vollen, hørte og fornemmet han en uro og redsel i saueflokken. Han sprintet ut i saueflokken og fant 22 døende lam, som han måtte skyte. Ulven dreper ikke kun for å bli mett, men følger andre rovdyrsinstinkter, i følge denne trauste og frustrerte sauebonden. I nabogrenda hadde ulven tatt 34 lam. Det er vanskelig ikke å ta parti for disse fåmælte og trauste karene i kampen mot papirbyrokratiske jurister og andre akademikere i hovedstaden...

Vi forlot frivillig trønderhovedstaden i 22 sommergrader - fikk tre dager på Vangvollen med 12 grader, regn, tåke og mygg, men en værmessig god reisedag. Vi tok på høstantrekket, tente på peisen, leste bøker og foregrep høststemningene. Vi er i tvil om ikke denne turen burde ha vært gjennomført noe seinere i august - i det vi returnerer Bakklandet i kveld - med augusts sensommertropetemperatur og fløyel i lufta....

hm

Fem intense olsokdager på stiklestad og fire i stiftsstaden representerer et betydelig konsum av kultur i alle fasonger, samt mange møter med slekt, venner og bekjente. Hvor mange samtaletimer som ble gjennomført under årets stiklestadolsok, er vanskelig å anslå – det var i hvert fall over tredve. Det syns vi er god investering og kvalitetsferie. Stiklestadolsoken bestod som vanlig av Spel, olsokprofilforedrag (Jan Egeland i år), Spinnvilt, Olsokjazz med Hot Club de Norwege, Hulemannen med Sven Nordin, akustisk konsert med Åge Aleksandersen og Mikael Wiehe, Trønderbrura, kirkekonsert med Gjermund Larsen med mer….

Jeg kjenner jeg begynner å bli lei av speldebatten. Det er grenser for hvor mye diskusjonsenergi den fortjener. Likevel diskuterte vi, slik vi har gjort i alle år, årets versjon, som var Stein Winges siste. Jeg syns Winge har gjort mye bra, det samme har regissør og scenograf. Regien har neppe vært så stram før, heller ikke scenografien. Raske skifter av scenebildet ga mange presise og kommunikative uttrykk. Winge har imidlertid filleristet Gullvågs tekst, lagt inn flere nye tekstelementer i en grad som gjør at tekst og musikk ikke lenger korresponderer. Da kan Okkenhaugs musikk virke ”baktung”, men det er fordi det symbiotiske forholdet som var mellom Gullvågs tekst og Okkenhaugs musikk ikke lenger er symbiotisk. Når teksten er skiplet, må kanskje også musikken ”skiples”. Arketypene i spelet er ellers borte; gammaljostein, kolbrunarskalden og kongen er alle nokså forskjellig tolket og framstilt i forhold til spel før Stein Winge. Om de ligger nærmere en historisk virkelighet, om de er sannere enn i tidligere spel, er ikke avgjørende for meg. Jeg syns de er mindre mystiske eller magiske, og det gjør blant annet at jeg fryser mindre på ryggen til denne spelversjonen. Det blir spennende å se hva Bentein Bårdsson foretar seg neste år.

Ellers var det interessant å få innblikk i Egelands brede erfaringer med fredsprosesser på høyeste nivå. Vi fikk innblikk i hvordan psykologi, relasjonsbygging, kontekstskaping og kulturforståelse var sentrale variabler i tillegg til det politiske og diplomatiske prosjektet. Når et av landets mest kjente jazzliveband, Hot Club de Norwège, som spiller jazzmusikk av sigøyneren Django Reinhardt, mikser sigøynermusikk med ”tatermusikk” av Hilmar Aleksandersen fra Steinkjer, representert ved brødrene Larsen fra Verdal, så er det en enestående og eksotisk musikalsk miks som savner sidestykke i konsertnorge. Mer enn fullsatte konsertsaler applauderte og kjente seg igjen i Sven Nordins hulemann og ikke minst frøs på ryggen til Aleksandersen & Wiehes sterkt politiserte konsert – med sterke tekster og to gitarer….

Prosjektet Stiklastadir blir etter hvert en turistattraksjon på Stiklestad..

hm

har man forlengst knekt de basale kodene på et nytt sted i verden – i Tucepi. Hvor er det nærmeste supermarkedet, hvor fins den billigste kvite landvinen, hvordan er konvensjonene for å reservere solseng ved bassenget, hvordan reserverer man solseng på stranda, hvor er de beste joggestiene, hvordan får man leid sykler, hvilke er de beste restaurantene, hvordan få til mer kroatiske utflukter enn apolloutflukter, hvordan leie bil osv? Etter slike undersøkelser akklimatiserer man seg på rom 404 på hotell Tamaris, 27 meter fra Adriaterhavet og føler seg hjemme etter å ha vært på reiser og utflukter. Det går ikke lang tid før man føler seg hjemme på et fremmed sted, hvis stedet blir forankringen som man vender tilbake til om kveldene etter turer og utflukter. Det er rart, men sånn er det.

Vi vet atskillig mer om Kroatia nå enn før vi dro hit, selv om vi fulgte så noenlunde med på det som foregikk her først på 1990-tallet og i ettertid. Kroatia har en lang tradisjon for å være mer vestorientert enn de andre ”jugoslaviske” landene, i dag fordi landet har en sterk nok økonomi til å gå inn i EU i nær framtid og er medlem av Nato, historisk fordi landet var en del av det venezianske riket (ikke det ottomanske), religionsmessig fordi Kroatia er katolsk og geografisk fordi landet rår over praktisk talt hele Adriaterhavskysten. Turismen er hovednæringen og raskt voksende. Kroatierne vet dette og yter god service for oss turister – de er hyggeligkorrekte (ikke servile), de snakker godt engelsk og tysk og de er behjelpelige og imøtekommende med relevante tjenester vi etterspør. De har imidlertid sjøltillit nok til å markere kroatisk revir og navngir hoteller, gater, streder, torg og barer med kroatiske navn og spiller mye kroatisk musikk på utesteder, i barer og på restauranter.

Dubrovnik gjorde et sterkt og slitsomt inntrykk i mer enn 34 grader i skyggen i dag. Vi fikk med oss overflatiske highlights, men tolken var dyktig og leverte mange interessante ”sannheter” i løpet av seks busstimer og vandringer i gamlebyen av Dubrovnik – om kroatisk kultur, politikk, historie, etnologi og antropologi. Kanskje overflatisk og lite reflektert, men bra tilpasset den konteksten vi var i. Det fungerte i hvert fall tankevekkende.

Jeg skjønner ikke hvorfor serbierne i ukevis i 1995 skjøt granater mot den internasjonalt ”fredete” byen Dubrovnik, en by uten noen som helst militær relevans og uten militær enhet som kunne yte motstand. Hva kunne serbernes motiver være, bortsett fra hevn og frustrasjon? Selv om de fleste grenser sprenges under krig, så eksisterer det internasjonalt vedtatte konvensjoner. Kan man krige mot kunst, kultur, arkitektur – åndelige verdier….? Hvem blir da vinnere…?

hm