iversen-skriverier

var vårt samtaletema under pastamiddagen sju meter fra havkanten med hvite duker og bølgeskvulp i går kveld. Å reise tre generasjoner sammen på ferie var vi enige om høres og ser hyggelig og fint ut, men kan i verste fall være litt brysomt. Det er mange storfamilier sammen her i Tucepi. Det observerer vi om dagene ved bassengkanten. Jeg hadde mer enn gjennomsnittlig innrettet oppmerksomhet mot slike prosjekter ved bassenget i dag, og ble avsporet i min lesing av Øystein Rottems Sigurd Hoel-biografi. Når man sitter tett sammen i mange timer med de samme menneskene, gjør man seg tanker og lager hypoteser om hvilke liv menneskene lever og hvilke relasjoner de har til hverandre.

Uten at det trenger å være særlig relevant å trekke inn, må jeg nevne den overveldende og overraskende store forskjellen i korpus på det unge foreldreparet. Han var uvanlig liten, tynn og bleik, mens hun tilhørte de unormalt store, og en må tillate seg å si, tjukke og feite damemenneskene – så tjukk at det var vanskelig å feste blikket på henne sjeldnere enn fire, fem ganger i halvtimen. Hun måtte veie tre ganger mer enn han, men det er jo ingen forbud mot at det kan være slik, tenkte jeg. Det var foreldrene hans som representerte den eldste generasjonen. Det var lett å se, da han var en tro kopi av sin far som forøvrig virket sur, utilpass og reservert i denne situasjonen.

Den mer enn normalt tykkfalne kona var situert i en stol hele dagen. Den forlot hun aldri. Hun røykte filtersigaretter og drakk Coca Cola av glassflasker og hvitvin parallelt. Den tynne mannen hentet nye forsyninger kontinuerlig. Han sprang inn i baren og hentet nye glass hvitvin kombinert med en halv Cola. Selv hadde han ikke tid til å drikke. De hadde med seg tre unger – den yngste på ca et halvt år. Den tynne mannen matet babyen som hylte uvanlig høyt i varmegradene, to ganger i løpet av dagen. Han hadde oversikt over bleier, reine truser, våtservietter, narresmukker, solskjermer og alt det andere. Det er betryggende at han har slik oversikt, tenkte jeg. Så måtte han plutselig sprinte til bassenget der seks- og fireåringene ropte på far. De ville leke med pappa under badinga. Mannen måtte la mor overta babyen for en stund – mens han lekte med de to andra barna.

Hun tente seg en ny sigarett, drakk cola og hvitvin, mens babyen nå hylte hemningsløst. Da roper hun overraskende irritert på mannen, som altså var i bassenget med de to andre ungene. ”Joachim, hvor er smukken!?” Mannen løper til barnevogna som står en meter unna mor, men 25 meter fra bassenget. Han vet nøyaktig i hvilke ”lummer” i barnevogna både smukken og våtserviettene er. Babyen roer seg noe. Pappa leker videre i bassenget med de to største, mens mamma drikker hvitvin, cola og røyker filtersigaretter. Han kommer fra bassenget og rapporterer om badinga med de to eldste, og han er blid og fornøyd, kjærtegner kona på den nokså breie og lyserøde ryggflata og får en slurk cola av henne.

Svigerfar, altså far til den tynne mannen, kommer en svipptur til reviret for hans sønn og svigerdatter. Han kommuniserer en så sterk misnøye, ubekvemmhet og utilfredshet at jeg ikke fikk til å konsentrere meg om min biografilesing i stolen like bak. Den fyldige svigerdattera kroppskommuniserte en isfront i tropevarmen til sin svigerfar på hotellterrassen. Etter to replikker tverrsnur svigerfaren inn til restauranten til sin kone, som altså er svigermor og bestemor i dette tregenerasjonsprosjektet. Hun var overhode ikke i nærheten av den unge enheten – sønnen, svigerdattera og tre barnebarn. Hun satt inne i restauranten med et glass hvitvin og koste seg med ei bok - litt i sin verden. Det er trolig ikke noe galt i det, tenkte jeg, men jeg ble forstyrret av alt dette jeg registrerte i lesinga av min bok i min lille verden her på terassen i dag...

hm

Mine barnebarn syntes det var urimelig at de ikke fikk være med på voksenbursdagsfeiring av sin bestefar for et par måneder siden. Derfor fikk vi i stand en avtale om barnebarnstreff på midtnorges vakreste halvøy - inderøya i dag. Familieflokken vår er nå 16 personer (egentlig 17). 8 voksne og 8 barn (barnebarn) møtte i dag. Nordtrøndersola stekte i overkant på suinnsainnstranda og leverte i underkant av 30 varme grader. Noen badet kontinuerlig, noen rodde i plastbåt, noen svømte til neste nes, noen fanget krabbe, noen fanget krebs, noen vannet sivet i strandkanten, noen sov under parasoll, noen fikk melk av pupper, noen av tåteflasker, noen diskuterte skole, noen diskuterte den digitale utviklinga i utdanningssamfunnet og noen diskuterte fotball.

Vi grillet og spiste usunne sommerkoteletter, kyllingvinger og feite grillpølser med en nydelig makaronistuing og salat til. Grilling er en veldig grei og fleksibel sjanger i slike kontekster. Alle fant noe de likte, og alle syntes å bli mette og fornøyde. Jeg synes forøvrig det er godt å sjå at gjengen av barnebarn er glad i hverandre og ser ut til å føle en tilhørighet til hverandre. I det jeg registrerer dette, føler jeg meg lykkelig og men litt gammel. Jeg har for lengst rykket opp til øverste linje i slekta. Slikt er det ikke noe å gjøre med.

Sånn er det....

I dag har vi sett Berlin fra vannet – fra Landwehrkanal, fra elva Spree og andre kanaler som binder sammen denne byen. En tre og en halv times elvetur på 23 kilometer i 16 gråe grader ga oss andre blikk på byen enn de byvandringene vi ellers foretar. Vi registrerte at så høyreiste folk som oss ikke kunne stå oppreist på dørken under bruene. Det sto ei vakt akterut i båten som ropte "Vorsicht" når vi nærmet oss bruene. Det er i slike situasjoner man får bekreftet sjølbildet om at man er høy og mørk. At denne byen kunne ha 64 bruer over forskjellige kanaler og elver, overrasker oss og forteller noe om kommunikasjonssystemene opp gjennom tida. Hildegunn er veldig frustrert over at hun ikke greier å finne de nøyaktige sporene etter muren – og dermed identifisere bydelene som øst- eller vest- deler av byen. Hun er også frustrert over ikke å finne det nøyaktige vinduet som Dag Solstad skuet ut gjennom da han trøtt og fyllesjuk registrerte uinteressert elvebåtene på kanalen fra leiligheten i Maybackufer 8. Jeg ser også at det hadde vært greit å vite fra hvilket vindu han skuet….

hm & hg

har vi et utsyn over en vakker grønn lunge av bydelen Kreuzberg – med trær, vann, mennesker og hus. Vi bor ved Landtwert-kanalen som er bebodd av husbåter, lektere og turistbåter. Standarden på stoler, bord, senger og balkong er mer bohemsk og kunstnerisk interessant enn materielt funksjonell. Standarden holder imidlertid for oss, men det er rart at det i modernitetens lys ikke er hyller og skap.

Hvorfor man føler seg hjemme i kreuzbergerbydeler, latinerkvarter, sohoer, grünerløkker eller bakkland, er jeg usikker på. Jeg tror nærheten til menneskene, umiddelbarheten, ubetingetheten og spontaniteten er deler av forklaringa. Hvis jeg tilføyer de fremmede akzentene, hvitløksdåmen og bakgrunnstonene – kanskje til og med de tyrkiske bazarene (det siste er bare delvis sant), så hører og ser jeg at dette blir en overflatisk eksotisering. Det blir en beundring av de ”edle ville”, som lett kan tolkes som en ovenfra- og nedadholdning. Slik er det ikke følt og ment fra vår side. Vi ramler borti trange smug, brosteinbelagte veiter, og torg med keramikksalg, gallerier og fortausteater uansett hvilke byer vi besøker.

Sigtseeing-bussen gjennom Berlins vedtatte turistattraksjoner var en effektiv måte å få med seg Potzdamer Platz, Checkpoint Charlie, Brandenburger Tor, Unter den Linden, Gendarmenmarkt, Reichstag, Tiergarten, Zoo osv på. Vi skal selvsagt gjøre noen dypdykk i disse attraksjonene om vi får tid.

Parallelt med erfaringene og opplevelsene her i byen leser vi Dag Solstads roman 16.07.41. Det er fabelaktig å lese denne romanen samtidig som man er en del av den. Vi vandrer de samme gatene, besøker de samme caféene og tenker mange av de samme tankene.

hm

Vi på brinken ser fram til et ni dagers berlinopphold primo juni. Vi har fått leie gratis leilighet i Berlin av Universitetslaget i uke 23. Leiligheten ligger i Forster Strasse 36, Berlin, Kreutzberg, en bydel som kan sies å være en blanding av trondheims bakklandet og oslos grünerløkka, bare at det er en mye større smeltedigel av folk og kulturer (det bor folk fra 180 najoner i Berlin), ikke minst av tidligere øst- og vestberlinere. Vi skal bo på 45 m2 med ett stort rom, kjøkken, bad, gang og solvent balkong og utsikt til kanalen med trær, båter og svaner. Det reklameres med balkong, bord og stoler, og det skal visstnok være sol fra morgen til solnedgang. Alt dette er bra, særlig for oss over 60, men hensikten med oppholdet er skriving, så tilrettelegging for skivevirksomhet er viktigst.

Likevel blir det timer og stunder spaserende i denne pulserende, kreative og bohemaktige byen, som samtidig på tysk vis er konservativ og politisk korrekt. Ordnung muss sein! Miksen av impulser og kulturer vet vi skaper en spennende storby. Berlin er stor, den nest største i EU, både når det gjelder antall innbyggere (vel 4 millioner) og i areal. Nettverket av kanaler i Berlin medvirker til at skapende krefter gjennom århundrer har utviklet særegne boområder der mennesker trives. Vi skal bo ved en av kanalene og ser fram til å reflektere over årsakene til folks påståtte trivsel.

Vi vet fra tidligere opphold at byen er et eldorado for kunst-, arkitektur- og musikkinteresserte. Berlin har dessuten en romantisk side og påstås å passe godt til mer eller mindre nyforelskede par. Ja, ja, det sei dæm ja...

Klimaet er skandinavisk og vi greier oss uten godt vær, men det skader jo ikke å få kjenne på forsommeren.

hm

etter at lille Ida krøp eller spaserte på vår jordklode - denne lille apeliknende skapning, som i dag gir oss innsikt i hvordan livet tok sitt aller første skritt i retning av oss mennesker, sitter jeg og tenker på hvor selvinnviklet man kan bli i livet. En kulørt tissestråle får en til å innvikle tanker og språk som er irrelevante for menneskeheten, men basale for en selv. Med sykdom som relieff blir det estetiske i livet sterkere og vakrere. Fortellingene, maleriene, sangene, jazzlåtene, saksofonenes blåtoner, ikke minst visene, oppleves og erfares med en annen intensitet enn når man er i mainstreamlivet. Jeg lytter i kveld til den jenta som framførte Gabriellas song, men som vi har oppdaget har et langt større og videre repertoar. Jeg er i modus for sangopplevelser med Helen Sjøstrøm akkurat nå, selv om det er Ida som åpner for de større og utviklende perspektivene i livet....


PS: Mer om Ida:
Det sies at Ida var mindre enn ett år gammel, da hun ble drept av giftgass fra en tropisk innsjø, som lå i Tyskland, i en tid da Tyskland befant seg omtrent der Sicilia er i dag.

Ida skal ha dødd momentant, og ettersom hun satt på bredden og drakk vann, ramlet hun uti og var straks utenfor rekkevidde av bakterier og nedbrytende krefter. Innsjøens spesielle geologi sørget nemlig for at bunnlagene var uten oksygen og totalt livløse – perfekte for å bevare fine detaljer, blir det hevdet.

Der nede i bekmørket, ble hun liggende, urørlig, og ble langsomt begravd av mudder. Mudderet ble etter hvert til stein, flere titalls meter med stein. Før hun endelig en dag dukker opp igjen, etter millioner på millioner av år. Og nesten uten en skramme.

Godt for vitenskapen og vondt for Ida, kan man si....


hm

er ikke lett når en ikke har noe å skrive om, men jeg er lynforbanna på russevesenet, frustrert over at venstresida har et "viagraproblem", glad for at jeg er i stand til å like høyremennesket Francis Sejersted, letta over at det er mindre pandemi-preik i tv-ruta, glad for at RBK er på toppen av tabellen, stolt over at Åge konserterer med symfoniorkesteret, syns det er greit å være så naiv at jeg tror verden blir bedre med Obama enn Bush - og er fornøyd med å ha skrevet ca 5000 tegn med mellomrom på en artikkel om multimodalitet i dag...

Ellers vet vel alle at det mandag er årets 131. dag og at det er uke 20 og at det er 234 dager igjen av 2009, og 42 dager til sommersolhverv og en dag mindre igjen å leve for de fleste av oss enn det var i går.

Stig Johansson ordsetter godt mye i livet, syns jeg:
Han sier at "den som vil ha en fälfri vän, förblir ensam". Han sier også at "den största ensamheten - att inte finnas i nogons tankar.

jada - sålles e det ja, trur æ...

Jeg tilbrakte to døgn på St.Olavs hospital før helga. Det var totalt nye erfaringer for meg som aldri har tilbrakt en time av mitt liv på sykehus. Jeg skulle opereres samme dag som jeg kom. Umiddelbart etter at jeg entret rom 409 klokka 0800 fikk jeg beskjed om å kle av meg, ikle meg sykehusets drakt, legge meg i senga og vente på mer informasjon. De to andre på rommet gryntet uforståelige, men velvillige lyder til meg og sendte diffuse og anspente blikk. Det ble lange og rare minutter i den nyoppredde senga. Etterhvert kom kirurgen og fortalte om hva hun skulle bedrive i mine innvoller. Hun hadde på allværsjakke og joggesko, var folkelig og snakket med meg om operasjonen som om det skulle være et oljeskift på bilen. Rutine. Ei enkel og likanes jente som etter sigende skulle være dyktig med den elektriske kniven hun skulle anvende på meg. Hadde jeg noen spørsmål, undret hun. Jada, sa jeg, men jeg tror ikke du har tid til å svare på alle de engstelige spørsmålene jeg ruger på, sa jeg. Da lo hun. Du er vel en av dem som tar alle sorger på forskudd.... Selvsagt er jeg det, innrømmet jeg.

Operasjonen gikk greit med sju jenter som sto på pinne. To kirurger, en anestesilege, tre operasjonssykepleiere og en vanlig sykepleier. Jeg valgte verdensmesterminen og lot som om dette var peanuts for meg etter at spinalbedøvelsen var innsprøytet. Dette beviste jeg ved å ha en hvilepuls på 50, og jeg sa at oksygentilførsel gjennom neseborene var unødvendig for meg, da jeg hadde et ekstremt høyt OT-opptak som gammel maratonløper. Jeg flørtet vilt med jentene. Jeg var en blanding av John Wayne og G.H. Sellassie. Jeg tror jentene var imponerte. Vel, vel - det vet jeg selvfølgelig ikke, men kan velge å tro det...

På overvåkinga var jeg halvparten så lang tid som jeg var forespeilt, fordi jeg var så frisk og sprek. Jeg veiledet en sykepleiestudent i oppgaveskriving de 50 minuttene jeg lå der. Hun skulle skrive en oppgave om meg som case - førfase - fase og etterfase. Hun syntes jeg var en merkelig fyr, tror jeg. Og jeg ville også være en merkelig fyr, tror jeg. Jeg ville være blant de flinkeste i klassen...

De to neste døgnene handlet om basale ting i livet. Tissestråle eller ikke stråle, farge på strålen eller ikke farge, blod eller ikke blod, avføre eller ikke avføre, mat eller ikke mat. Romkompisen fra Meldal var en real og trivelig kar som kommuniserte både med ord og pauser. Vi skulle drikke mye. Han var mer bevegelig enn meg og inntok rollen som min vann-med-isbiter-servitør. Han passet hele tida på at jeg hadde vann i glasset. Hans omsorg varmet meg. To karer som aldri hadde sett hverandre, var stuet inn på rom 409 på St. Olav. Vi utviklet gjensidig forståelse, gjensidig respekt og solidaritet disse to døgnene. Hvis ikke han hadde fått reise hjem samme dag som meg, hadde jeg vurdert å bli på rommet for ikke å svikte ham. Slik følte jeg det da jeg forlot St.Olav denne lørdagen...

Mange av oss liker outsidere. Særlig når de griper inn i et arrogant establishment og overrasker, slik Susan Boyle gjør her...
Hvorfor liker vi dette?

hm

Den 38. påska i Vera for min del er over. Det vart ei god påske på alle vis. Snill temperatur, mye sol og fin gli i løypene - både for unge og gamle. Yngstemann på to og et halvt liker skisjangeren godt - både med og uten staver og slapper totalt av i pulken etterpå, med narresmukk og middagslur. Fireåringen går lett ei mil på en dag, og synger når han får henge på bestefars stav. Det gjør også seksåringen, mens elleveåringen kanskje burde hatt større utfordringer enn familiefellesskapet kunne gi. Med alle avstikkerne går han omtrent dobbelt så langt som oss andre, og han er i form og har lyst på lengre turer.

Tregenerasjons-påske er morsomt og givende. Slike prosjekt er basert på kompromisser, smidighet, fleksibilitet og forhandlinger. Det er mange sterke behov og ønsker som skal tilfredsstilles. Unger lærer at de må jenke seg, innordne seg i et tett og trangt fellesskap. Noen ønsker blir innfridd, andre ikke. De blir glad og noen ganger skuffet. Slik er det kanskje også med oss voksne, men vi har erfart gjennom lange liv at livet er og må være slik.

Vi hadde artige språkdiskusjoner med fire- og seksåringene. De hører at det snakkes forskjellige dialekter i familien og stiller hundre spørsmål om hvorfor det er slik. De syns det er rart og spennende at ikke alle snakker verdalsdialekt. De bidro med sterke multimodale tekster i hytteboka i dag.

Kvizz, spill, god mat, godt drikke, gode samtaler og nok søvn gjør at man går en svært travel jobbperiode ganske lyst i møte...