iversen-skriverier

I dag har jeg fått nye innsikter: folkekongen Olav ville forhandle med nazityskland 10. april 1940. Den kongelige kompromissløsheten ved krigsutbruddet, som historien har fortalt om, er altså ikke riktig. Det har vært en fortelling vi har vært stolte over og opplevd som nasjonsbyggende.

Bildene av kongen og kronprinsen under bjørka i Molde i okkupasjonsdagene har ikke den ikoniske symboleffekten lenger. Kronprins Olav hadde også bedrevet betydelig brevkorrespondanse på 1930-tallet der han gikk inn for samarbeid mellom England og Tyskland for å demme opp mot bolsjevikkommunismen. Overraskende offensive politiske innspill fra en ung norsk kronprins. Akkurat det har jeg som prinsippiell replubikaner sans for...

Vår fortid blir skrevet i framtida. Slik må det være når klausuler for nye kilder blir opphevet. Jeg undrer meg over hvordan norsk deltakelse i Afganistan, Irak og norsk deltakelse i natoprosjekter i Libya blir historieskrevet i 2050...?


hm

Redaktør Astrid E. Kleiveland i Norsklæreren spurte Hildegunn og meg om vi ville bidra med artikkel i tidsskriftets høstnummer om grammatikk. Selv om vi allerede hadde mange skriveprosjekter i sommer, takket vi ja. Vi følte oss kanskje litt smigret over forespørselen, og vi mente faktisk at vi burde posisjonere vårt grammatikksyn i dette forumet når anledningen bød seg. Det er et nokså begrenset antall tekstforskere som har grammatikk/tekstlingvistikk som analyseverktøy i arbeid med pedagogiske tekster.

Tittel på artikkelen ble ”Grammatikken i bruk – i arbeid med tekster”. Her er artikkelen.

hm

er grammatisk sett et pronomen – nærmere bestemt 1. person flertall. Semantisk sett fungerer dette pronomenet som et uttrykk for et fellesskap – et fellesskap bestående av minst to, men ofte bestående av flere; en familie, en vennekrets, et politisk parti, en menighet, et idrettslag eller andre grupper. Etter 22. juli mener mange at vi har fått et nytt ”Vi”. Nasjonens vi-følelse er styrket og endret. Stoltenbergs og andres handtering av massakren på Utøya og bombeangrepet i regjeringskvartalet er applaudert av et tverrpolitisk Norge – av et norsk ”VI”. Vi skulle møte terror og antiislamisme med mer demokrati, toleranse og åpenhet. Plutselig var vi alle AUF-ere, inkludert Siv Jensen. Det kan se ut som nasjonen Norge er styrket, at vår nasjonale identitet er sterkere, og det korte ordet, pronomenet ”vi”, er det språklige uttrykket for dette.

Forfatteren og musikeren Pedro Carmona-Alvarez forteller i Klassekampen om sine erfaringer som innvandrer i Norge. Siden han kom til Norge i 1983 har han konsekvent brukt pronomenet ”dere” når han har snakket til og om nordmenn. Pronomenet ”vi” var ikke hans ord. Det er blitt annerledes etter 22. juli 2011, forteller han. Han beskriver 22. juli både som en personlig og kollektiv opplevelse. Nå føler han seg som en del av Vi-et.

I denne bloggen har vi kommentert pronomenet ”vi” ved flere anledninger, særlig i forbindelse med statsministerens nyttårstaler. Vi har både kvantifisert og kommentert hyppigheten av dette pronomenet i hans taler – og konkludert med at det var viktig for en statsminister å uttrykke vi-følelse ved et nyttårsskifte. Vi synes vi har fått flere argumenter for å bruke funksjonell grammatikk i analyse av språkbruk…

hm

må være noe av det mest eksotiske, sjarmerende og partikulære sted på vår klode, særlig byene på den nordlige del av øya, Oia og Fira. Til å beskrive solnedgangene i disse byene blir adjektivene i det norske språk fattige, og i særlig grad hvis man må lene seg til turistifiserte, appollokatalogbeskivelser. For å antyde styrken i inntrykkene av naturopplevelser i disse særegne og maleriske byene kan man vise til Goethes replikk etter å ha sett Napoli: Vedi Napoli e poi muori, altså "Se Napoli, og siden dø", eller Hans Rotmos setning: "Se Isogaisa og siden dø". Det er altså så overveldende vakkert at det ikke er verdt å se flere steder. Du vil aldri mer oppleve slik skjønnhet… Vel, vel, dette må ikke bli for pompøst...

Vandringene i disse byene på taket av steile, greske fjell er inntrykkssterke og tankevekkende. De forteller spennende og lange historier om øyas kultur, om øyas angst for pirater og andre inntrengere fra havet. Å se byene fra havet var som å se norske fjell med snø på toppene – et eiendommelig skue, som kunne minne om ”der ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu”. At kunstnere verden over har latt seg inspirere av fargespillet, de blå timene etter at sola har stupt ned i havet ved disse stedene, er forståelig. At alle bygninger går i hvitt og blått og har buer ved alle vinduer og innganger i stedet for våre rettvinklede løsninger, er interessant, men virker også uoriginalt – når alle kommer til samme løsningen.

Man har imidlertid sitt opphold lenger sør og øst på øya. Altså på den mindre eksotiske, mindre turistinterassante delen. Vårt hotell, Madilaria, som drives av mor og sønn, er mer enn et greit bosted. Der er svært reinslig på denne lille resorten, svært familiært, 12 leiligheter, det er et minibasseng, en bar og solsenger til 20 mennesker. Omgivelsene rundt hotellet er imidlertid golde og delvis forsøpla. Det er ikke vakre omgivelser under løpeturene ned mot stranda, men helt greit. Det mest negative ved dette litt perifere stedet er trafikk-kulturen. På alle større og mindre gater er de motoriserte kjørende sjefer. Gående må be om unnskyldning for å befinne seg på veiene. Dette er vel også et av mange kulturuttrykk, som er svært forskjellig fra det vi kjenner.

Jeg funderer som vanlig på slike reiser over hvor turistifiserte og fordomsfulle våre blikk og observasjoner er. Måler og vurderer vi de ulike aspektene ved dette samfunnet i lys av våre egne standarder – som vi tar for gitt, og er de rette…?

hm

innbefatter å lese skilt, se og tolke stedsnavn, høre spennende tungemål, puste tungt, og oppleve pitoresque skjærgårdsidyller. Det går heldigvis an å tenke mens man løper. Om tankene i 4.40-fart er konstruktive og/eller rasjonelle, kan diskuteres. Når jeg ser skiltet ”Uddevalla”, kan jeg ikke la være å tenke at dette stedsnavnet i Norge ville vært ”Oddevoll”, noe avhengig av hvor i Norge man befant seg. Om det er den gamle gymnaslæreren eller den uforbederlige folkeopplyseren som motiverer til forklaringer av slike fenomener, vet jeg ikke.

Historisk sett er Sverige en del av det østnordiske dialektområdet, noe som innebar at de blant annet ikke realiserte de historiske omlydene i samme grad som vestnordiske områder gjorde. Manglende a-omlyd i svensk medførte at svenskene har former som udde, kulle, kull (kol), tull, mens norsk har odde, kolle, kol og toll. Når andreleddet i Uddevalla ikke ble ”voll”, har det trolig med at u-omlyden ikke var bestemmende for lyd- og skriftutvikling i Sverige, noe den var i Norge, særlig i vestnorge.

Når en av sideveiene jeg løp under dette båhuslenoppholdet, hadde skilt til ”Søvall”, tenkte jeg at dette navnet er det samme som en av mine kompiser har, nemlig ”Sjøvoll”, et navn som har opprinnelse fra Inderøya – altså en voll ved sjøen…

hm

Vi er kommet til 3. siste dag av vårt berlinopphold, og Hildegunn starter dagen med en evaluering. Den består som vanlig, når tre dager gjenstår av våre utenlandsopphold, av en detaljert oppregning av alt vi ikke har rukket å gjøre disse dagene. Ingenting om hva vi har gjort, hva vi har opplevd i dagene her. Var ikke dette et jobbeopphold, spør jeg (vi har jobbet 12 – 14 timer alle dager under dette oppholdet, inkludert helligdager). Javel, sier hun, men jeg teller ikke jobbetimer i leiligheten, jeg vil jobbe overalt. Jeg vil jobbe på caféer, restauranter, i rulletrapper, på fortau, i prøverom. Overalt, også på sofaen og ved kjøkkenbenken... Ok, jeg skjønner, sier jeg.

Resultatet ble at vi tok den planlagte sykkelturen til Kreuzberg. Vi syklet langs Landwehrkanalen og fant våre gamle stier, vår adresse i denne bydelen vi bodde i for to år siden og vår stamcafé, Senti. Vi brukte tre kvarter til Paul Linke Ufer – urovekkende lang tid. På veien rastet vi på elvecaféen, ÜberSee, hvor vi radbrekket og skamferte gårsdagens ferske og optimistiske manus med ekle margkommentarer, krøllstreker og andre forurensende tegn, som medfører videre bearbeiding, mer arbeid, mer flikking og knaing...

Sykkelturen hjem ble akkurat slik vi hadde ønsket. Ved Grimmstrasse spilte tre unge amerikanere westerninspiret, blå Dylan-musikk. To avslappete gitarer, munnspill og sang i ekte dylan-ånd formidlet countryinspirert bluegras - stemning til et uformelt publikum. Vi parkerte syklene.

Etter noen hundre meters videre sykling i et område med skilt om ”Schrittgeschwindigkeit” og ”Verkehrberuhigter Bereich” ramlet vi rett inn i ”Karneval der Kulturen”. Det var et utrolig, ufattelig omfattende kulturarrangement, som ikke kan beskrives med ord. Vi parkerte syklene, trengte oss til et bord, kjøpte godt drikke og observerte livet. I utgangspunktet er det meste annerledes i bydelen Kreuzberg. Det myldrer langs gater, esplanader, stier, på fortauene og ved bruene. Selv på vannet myldrer det. Elvebåter med vinkende turister, late og avslappede svaner på opportunistiske svømmerunder nær restaurantene, der de vet de får mat. Det er i ordets opprinnelige forstand fargerike mennesker her, som virker tilforlatelige og hyggelige. Mange menn over og under seksti har hestehale og tatoveringer. De er ikke opptatt av "ordnung muss sein". De synes å ta livet litt som det kommer.

Om musikken er latinamerikansk med samba-,tango eller salzsa-rytmer, med afrikainspirerte trommerytmer, eller om det spilles europeisk mainstreamjazz, er ikke så viktig. Kreuzberg er en "meltingpot". Derfor tror jeg det ambisiøse arrangementet "Karneval der Kulturen" - kulturenes karneval, passer inn i denne bydelen.

I nollendorfmiljøet har vi kost oss skikkelig denne uka. Luktene, klærne, kroppsspråket, fargene og menneskene i Kreuzberg er imidlertid overraskende forskjellig...

Hm & Hg

Jeg har ved en del anledninger uttrykt min ambivalens til 17. maifeiring. Jeg syns dagen utstråler en dobbelthet. Det jeg har problemer med, er svulstigheten, pompøsiteten og klisjéene i de dårlige talene, mange av de mindre vakre bunadene og de platte og fordummende russeinnslagene (det fins heldigvis kreative og intelligente russeinnslag). Det jeg liker, er intervjuene med glade unger som gir ærlige, enkle og artige svar på dumme voksenspørsmål, jeg liker de spontane gledesutbruddene i noen 17. mai-tog. Jeg liker også de inkluderende og reflekterte talene som husker at vi er en flerkulturell nasjon... Jeg tror jeg liker ordet ytringsansvar like godt som ytringsfrihet, som er registrert 17800 ganger i 17. mai-taler etter krigen...

At de patriotiske og svulstige elementene av 17. -mai-feiringen ikke er nye, kan vi se og høre i denne interessante reportasjen fra 1966. I programmet presenterte Yngvar Ustvedt en rekke tekster med "kraftpatriotiske svulstigheter" fra norsk lyrikk. Etter utsendelsen ble programskaperen anklaget for å krenke fedreland, fremme majestetsfornærmelse og håne krigens ofre. Bølgene gikk høye og endte til slutt i Stortinget.

hm

Hildegunn og jeg hadde en presentasjon på årets FoU i praksis- konferanse i Trondheim denne uka. Tittelen på vårt foredrag, var ”Sjangrer og skrivehandlinger i lærebøker for norskfaget på ungdomstrinnet”. Vi har i løpet av våren studert to sentrale læreverk for å finne ut hva slags syn på skriveopplæring, hvilket sjangerbegrep, hvilke skrivehandlinger læreverkene operer med. På vår presentasjon var det 13 -15 tilhørere, og en del av dem stilte relevante spørsmål. Konferansesjangeren er spesiell. De fleste som har presentasjoner, gjør det trolig for å få en ”tellekant”, en meritt på cv'n. Mange deltakere presenterer sine prosjekt uten å få med seg presentasjoner fra andre fagfeller. Når det gjelder norskfaget, var de fleste presentasjoner parallelle og umuliggjorde deltakelse i fagfellenes sesjoner. Her er abstraktet:

Read more...

Vi fikk meldinger om 1,6 meter snøfall i løpet av en drøy uke i Vera og fryktet djuprente snøforhold da vi dro til fjells siste dagen i mars. Vi vurderte til og med å leie scooter til transport av varer, men det ble det heldigvis ikke noe av. Sol, blå himmel, blåswiksføre og godt pakket snø møtte oss. Hildegunn sleit med bakglatte nyski og uvante bindinger, hun var en smule frustrert, men det flotte været overdøvet og vi ankom ei nedsnødd Haringbu etter noen bannskapsord i de bakglatte stigningene. Vi gravde oss ned til hytta som hadde fem plussgrader fordi en av ovnene hadde stått på 500 watt. I løpet av 2 – 3 timer var det 20 grader.

Jon Marius kom opp med ny antenne. Han skrudde den sammen og vi fikk festet den i mønet – noe provisorisk, men greit nok. Vi greide imidlertid ikke å peile inn den rette satteliten og fikk dermed ikke bilder. Litt frustrerte var vi, men fredag telefonerte og organiserte vi løsninger som medførte at vi fikk hit en kar fra Inderøya, som brukte 30 sekunder på å peile inn den rette satteliten. I mellomtida hadde jeg sagd ned den store furua ved terrassen i den tro at det var den som hindret signalene i å nå oss. Selv om peilearbeidet ble gjort, uteble bildene og viasat support måtte telefoneres i kveld. Det viste seg at når vi bruker viasat så sjelden, må dette supportnummeret ringes for at de kan ”dytte” signalene hit til Haringbu. – Litt for mye styr for å få tv-bilder til Haringbu ble det, men flere av oss vurderte det slik at det kan være greit å ha tv-bilder her i påska om 14 dager.

Også i dag, 1. april, har været vært fantastisk og snøforholdene relativt gode. At det ikke eksisterer scooterspor eller oppkjørte løyper i Vera i 2011, er imidlertid uakseptabelt. Alle vinterutfartssteder med respekt for seg selv har i det minste scooterspor. Misnøyen med på dette området og diskusjonene har pågått i 35 år.

Jeg tok en 8 kilometers joggetur langs veien for å svette litt i dag. Jeg skulle gjerne tatt denne turen på ski til stammtjønnin, men det var altså ikke mulig...

hm

Å delta i en internasjonal, humanitær aksjon vekker språklig medmenneskelige og positive assosiasjoner som framkaller tanker om fred, fordragelighet, nestekjærlighet og humanisme, noe alle, i hvert fall vestlige demokratier, vil være bekjent av. Å delta i en militær operasjon er også akseptabelt hvis motivene er edle og at operasjonen er fredsfremmende, ikke minst hvis mandatet er FN’s. Å delta i militære handlinger er noe verre og vanskeligere. Da begynner de språklige konnotasjonene å bevege seg mer i retning av det semantiske feltet ”krig”. Å delta i krigsliknende handlinger befordrer tanker og assosiasjoner om at man nesten er i krig. Å være i krig er så vanskelig å forklare og legitimere for ansvarlige politikere at de tyr til eufemismer, altså språklige forskjønnelser.

Dette gjennomskuer mange av oss. Jeg undrer meg over om mindre grad av språklige omskrivninger og mer ærlig realitetsorientert språkbruk hadde vært klokere i denne konteksten. Faremo snakker om at Norge deltar i militære operasjoner til forsvar for sivile i Libya, operasjoner som er forankret i en omforent FN-resolusjon og som gir oss mandat til å sende 120 soldater og seks F-16-fly. Det er imidlertid spørsmålet om Norge nå er i krig i Libya som grossvoller, bjurstrømmer, owinger og andre journalister stiller i dag. De får diffuse svar med henvisning til folkerettslig retorikk, altså definisjoner og forklaringer fra det juridiske domenet. Jeg kan skjønne strategien, men jeg tror ikke den er taktsk i den situasjonen vi nå er i.

hm