Harald Morten Iversen

Trykk og tonelag i verdalsdialekten

Saturday, 15. November 2008, 17:35:17

Det er i denne språkspalta sett på språklyder som er karakteristiske for verdalsdialekten, og ord, benevnelser, stedsnavn og andre navn som kan ha interesse for språkinteresserte mennesker, er kommentert og forsøkt forklart. Det finnes også andre språklige fenomener som setter preg på dialekten og som er nokså iørefallende, nemlig trykk og tonelag. Hvor i ordet trykket plasseres, og hvilket tonelag et ord har, kan utgjøre betydningsforskjeller. Det er f. eks trykket som utgjør betydningsforskjellen mellom àlle (alle sammen) og allé (Stiklestad allé), og det er tonelaget som utgjør betydningsforskjellen mellom tan`ken (noe man tenker) og tan´ken (bensintanken). I verdalsdialekten har vi flere nyanser innen området trykk og tonelag enn mange andre dialekter.

Jeg vil her fokusere på en spesiell type trykk som er ganske særegent for verdalsdialekten, og som nabodialektene ikke har. Det er det trykket man har i ord som ver´daling, sjø´bøgda, le´vang(er), me´dag, vinnj áug, to´bak og sta´sjon. Denne type trykkplassering kalles på fagspråket etterleddstrykk eller oksytonering og er utbredt i f. eks Gudbrandsdalen, visse steder på Sunnmøre og enkelte andre steder i landet. Vi har hørt gudbrandsdøler som snakker om bøver´dale (Bøverdalen), otte´dale (Ottadalen) og mjølke´bile (melkebilen). At dette spesielle etterleddstrykket fins akkurat i Verdal og ikke i nabobygdene, er vanskelig å forklare. At det er spesielt og oppfattes avstikkende, kommer tydelig fram når man hører folk fra nabokommunene finner det morsomt å herme etter verdalsdialekten, og velger ord med dette spesielle trykket; verdálingan sei an´ledning, be´tal, be´fal, feránnjer, to´bak å nån sei kjy´mester, snø´plog å snø´fång.

At denne måten å plassere trykket på i en del ord samsvarer med såkalt korrekt uttale av lånord i språket, er interessant. Ord som stasjon, maskin, misjon, posisjon og avis skal ha trykket på siste staving etter anbefalt standarduttale. På grunn av den særegne trykkplasseringen som ofte praktiseres i verdalsdialekten, uttaler verdalinger slike lånord ”korrekt”.