Harald Morten Iversen

Å bannjas...

Saturday, 29. November 2008, 01:10:34

Banneord er ord og uttrykk i språket som er brukt til å utrykke sterke følelser og sinnstilstander – også for å fornærme eller skjelle ut andre. Bokmålsordboka forklarer ordet ”banne” med ”å lyse straffedom over” eller ”sverge på”, ”være sterkt bestemt eller veldig sikker på”. Banneorda representerer altså kraftuttrykka og dekker et behov eller har en funksjon i språket, og man antar at banneord har eksistert så lenge språk har eksistert.
Det er interessant å registrere fra hvilke språkområder banneorda er hentet. Norsk bannskap går helst langs den religiøse dimensjonen – enten det er Gud eller djevelen, himmel eller helvetet. Oftest er det ”mørkets fyrste” (hannj Gammel-Sjul) som blir påkalt og mobilisert når ”bannskapsbehov” oppstår. Hærre gud og dæven er vanlige eksempler på dette.

Verdalsdialekten skiller seg neppe fra andre dialekter når det gjelder bannskap. Et lite utvalg av lokale bannskapsuttrykk gjengis og kommenteres her. Hannj hakki eller hannj steiki, som opprinnelig var fan hannj hakki, fan hannj steiki, er en utbredt, ekspansiv og kreativ bannskapskategori i vårt talemål. Det er fanden som påkalles i disse uttrykkene, altså et ønske om at fanden skal hakke eller steike noen (de fleste tenker vel ikke konkret over det). Forsterkende varianter kan være hannj hakksteiki eller hannj steikhakki. Det er også registrert hannj galhakki, hannj galvaniseri, til og med hannj fettgalhakki. Det kan lages utallige nye uttrykk innen dette mønsteret. Andre hyppige bannskapsuttrykk i verdalsdialekten er fanken og farsken (omskrivinger av fanden). Flere kvinner enn menn bruker det ”snille” ordet farsken. Dæven, dæ-æ (djevelen), hælvete, hælsike scorer også på vår lille spørreundersøkelse.
Norsk språk er ikke holdt for å ha stort repertoar på feltet bannskap. I store deler av landet er ”faen”, ”helvete” og ”satan” de banneordene man hører mest. I de fleste kristne miljø og en del urbane og borgerlige bannes det ikke. Man går i hvert fall ikke lenger enn til å si søren eller søren klype når man er opphisset eller sint. Det fins mange eksempler på ”snill” banning når folk egentlig ikke vil banne, men likevel har ”behov” for det: faderullan, hærliga london eller grævlige (Jæren). Dette er omskrivninger av fanden, herre gud og jævlig.