iversen-skriverier

Det påstås at folk blir verre til å banne og skjelle jo lenger nord i landet de kommer. Årsaken til det kan være at bannskap og skjellsord anses som en akseptabel, til og med berikende og frodig, del av språkets ordforråd i disse miljøene. Oluf var en populær figur i mange norske miljø på tross av sin saftige og vågale språkbruk. De fleste trønderske og nordnorske miljø har et rikholdig repertoar av bannskapsuttrykk og skjellsord.

Ikke bare påkalles Gud og djevelen i dette språket. Man setter sammen kjønnsorgan som peis, kuk og fetta med andre begreper for å oppnå sterkere virkning. En benevnelse som ”tøvpeis” tyder enten på erting eller lett irritasjon, mens ”slogfetta” (av slog, fiskeslo) er dypt fornermende. Ulike uttrykk har altså forskjellig funksjon og virkning. Noen mener at nordnorske skjellsord er mer likestillingsorienterte enn andre typer bannskap. Vulgære sammensetninger som involverer det kvinnelige kjønnsorganet kan like gjerne snus på til å involvere det mannlige; ”tøvfetta” og ”slogpeis” går like bra. En som er på søk etter kvinner og seksuell omgang, kan benevnes en ”fettoter”. Om det finnes noe tilsvarende ord for en kvinne som er ute i samme hensikt, vites ikke, men i vårt område har man vel hørt ”grasjur”. Seksualitet er altså et tabuområde som bidrar til repertoaret av skjellsord og bannskap, herunder homoseksualitet. Folkelige navn på kjønnsorganer er flittig brukt i skjellsord, om enn ikke i samme grad som i engelsk og amerikansk. Lokalt kjenner man f. eks hæstkuk, tulljfett og rompis fra denne kategorien skjellsord.

Et annet tabuområde som bidrar til skjellsord- og bannskapsvokabularet, er det som handler om avføring og kroppsdeler som er knyttet til dette; hannj va en sjithel eller hannj va ettj ferbannja røffel (rævhull). Felles for disse metaforiske uttrykkene er en hensikt om å fornærme eller skjelle ut andre mennesker ved å hente ord fra språklige tabuområder. Overgangen mellom bannskap og skjellsord er her flytende.

Et saftig skjellsord uten erotiske eller religiøse overtoner i Verdal er jørmhys (gjørmehyse). Hvor utbredt dette ordet er, vet jeg ikke, men at det fungerer i mange sammenhenger – det vet jeg.