iversen-skriverier

fikk vi på Olavs pub i dag. For knapt 14 dager siden mistet Rolf sin kjære, Liv, som han hadde delt et liv med i 45 år. Et helt liv delt med et annet menneske. Rolf og Liv hadde barn og barnebarn sammen, de hadde en lang, felles historie. De flyttet i moden alder til bydelen, Buran, sammen, der de hadde et pensjonistliv, der de savnet sin tidligere bopel, men så utallige tv-program sammen og hadde titusener samtaler sammen. De hadde et betydelig antall rødvinsmiddager sammen, kanskje hadde de kontroverser og krangler - de var vevd inn i hverandres liv. Slik skulle det være...

Liv var syk lenge og Rolf var forberedt på at hennes eksistens i tiden kunne være i sluttfasen. Man tror at det er mulig å forberede seg på at en som står en nær, er i sluttfasen av livet, og at det snart er finale. Vi ble enig om at det ikke går an å forutse hvordan det blir når døden inntreffrer, når det er slutt. En fortid, et langt liv av bilder og minner hvirvler opp. Hvordan det etterpå er å se at en stol i stua står tom, hvordan fraværet av stemmer, fraværet av gode ord og slitsomt mas oppleves - ved frokostbordet eller etter ettermiddagshvilen. Det kan ikke være enkelt.

Jeg anmoder deg om å spille "Blues for Madeleine" av Johnny Hodges, Rolf!

hm