iversen-skriverier

har vi et utsyn over en vakker grønn lunge av bydelen Kreuzberg – med trær, vann, mennesker og hus. Vi bor ved Landtwert-kanalen som er bebodd av husbåter, lektere og turistbåter. Standarden på stoler, bord, senger og balkong er mer bohemsk og kunstnerisk interessant enn materielt funksjonell. Standarden holder imidlertid for oss, men det er rart at det i modernitetens lys ikke er hyller og skap.

Hvorfor man føler seg hjemme i kreuzbergerbydeler, latinerkvarter, sohoer, grünerløkker eller bakkland, er jeg usikker på. Jeg tror nærheten til menneskene, umiddelbarheten, ubetingetheten og spontaniteten er deler av forklaringa. Hvis jeg tilføyer de fremmede akzentene, hvitløksdåmen og bakgrunnstonene – kanskje til og med de tyrkiske bazarene (det siste er bare delvis sant), så hører og ser jeg at dette blir en overflatisk eksotisering. Det blir en beundring av de ”edle ville”, som lett kan tolkes som en ovenfra- og nedadholdning. Slik er det ikke følt og ment fra vår side. Vi ramler borti trange smug, brosteinbelagte veiter, og torg med keramikksalg, gallerier og fortausteater uansett hvilke byer vi besøker.

Sigtseeing-bussen gjennom Berlins vedtatte turistattraksjoner var en effektiv måte å få med seg Potzdamer Platz, Checkpoint Charlie, Brandenburger Tor, Unter den Linden, Gendarmenmarkt, Reichstag, Tiergarten, Zoo osv på. Vi skal selvsagt gjøre noen dypdykk i disse attraksjonene om vi får tid.

Parallelt med erfaringene og opplevelsene her i byen leser vi Dag Solstads roman 16.07.41. Det er fabelaktig å lese denne romanen samtidig som man er en del av den. Vi vandrer de samme gatene, besøker de samme caféene og tenker mange av de samme tankene.

hm