iversen-skriverier

på flyet til Kroatia i går var nokså trangt. Det var setet mellom 12 A og 12 C, altså det typiske mellomsetet der ingen vil sitte og der trangheten til naboene er en utfordring. Hvem bestemmer f. eks bruken av lenene til setet, hvem kaprer setelenene først, og hvem beholder dem under flyturen? Hvem greier å grensesette sitt revir og forebygge den snikende klaustrofobifølelsen mange har når man mister kontrollen over sitt knappe ”midtmellomto - område” på et fly? Det er utvilsomt gunstigere å ha vindusplass eller midtgangsplass når man er ute og flyr enn mellomplassen. Bordet til mellomplassen er også mye smalere enn bordet til sideplassene. Mellombordet viste seg imidlertid å ha oppfinnsomme ”vinger”, som var morsomme å bruke under det trange måltidet med hvitvin i plastglass, og som sidemannen på sete 12 C ikke kommenterte og selvsagt forholdt seg helt indifferent til. Han var det man kan kalle en innful trønder og ville ikke snakke med personen på sete 12 B. Han gryntet uhøflig og formidlet ubehag da jeg måtte skiple hele opplegget hans – ved at han måtte stuke inn sitt bord og lempe over den lille pilsboksen og konjakken han hadde planlagt for kaffen til kona som satt på den andre siden av midtgangen, som han ikke kommuniserte med bortsett fra ved denne hendelsen. Alt dette styret fordi jeg måtte på do.

Jeg havnet på merkelig vis i samme dokøen som kapteinen på flyet. Jeg trodde han tilhørte besetningen og sorterte under kategorien ”Crew only”, men det gjorde han ikke. Han var rett før meg i den folkelige køen, og jeg spurte ham om hvor langt vi hadde kommet, og hvor vi befant oss på reisen. Det visste han merkelig nok ikke. Jeg tenkte mange rare tanker da, og håpet at det var en annen ”styrmann” på flyet, som visste hvor vi var. ”Tror du vi kjører inn forsinkelsen”, dristet jeg meg til å spørre om i den forholdsvis gemyttlige konteksten. Vi ”kjører” ikke, sa han, vi ”flyr”. Jeg følte meg uvel på grunn av den håpløse verbbruken min. Du kjører på veien, seiler på sjøen og flyr i lufta, småflirte han til meg. Jeg gikk duknakket tilbake til sete 12 B, hadde dårlig samvittighet for bryet jeg hadde foranlediget den sure fyren på sete 12 C og kjente jeg hadde tapt ansikt. Så man kjører ikke i lufta nei, tenkte jeg. Heldigvis visste ingen at jeg forsker en del på språk og språkbruk i jobbsammenheng og ellers...

hm