iversen-skriverier

I sommersola ved havet i Kroatia leser jeg Øystein Rottems ”nærbilde” av Sigurd Hoel, som trolig ikke er en biografi, men kanskje en biografisk roman. Jeg vet ikke. Først og fremst er denne lesinga gjenkjenning for meg. Jeg leste det meste av S. Hoel allerede i gymnastida og holdt et to timers foredrag om denne forfatteren – med hovedvekt på romanen ”Veien til verdens ende” for klasse 3 E på Levanger Gymnas i 1965. I 1975 skrev jeg eksamensoppgave i norsk på universitetet om romanen ”Syndere i sommersol”.

I 2009 sitter jeg ved Adriaterhavets strand og studerer Øystein Rottems såkalte ”nærbilde” av denne ambivalente og sammensatte kulturpersonligheten, som opprinnelig kom fra Odalen. Han var en sentral skikkelse i norsk offentlighet fra ca 1920 til sin død i 1960, særlig som profilert representant for kulturradikale strømninger i mellomkrigstida, i tillegg til å være premissleverandør for politikere, forleggere, forfattere, riksmålsforbund mm, samt etter hvert være en anerkjent og prisbelønt forfatter. Hensikten med min lesing var å se på Rottems måte å skrive om et menneske på, vurdere hans posisjonering i forhold til sitt enorme materiale, og særlig reflektere over hans nærhet til S. Hoel og noen andre personer i sitt ”portrett”. Det siste er det veldig mye å si om. Han gir seg selv stor dikterisk frihet ved å unngå biografibegrepet eller biografisjangeren. Rottem tillater seg å gå inn i hovedpersonens og andre personers tanker og forestillinger. Han tenker deres tanker, konstruerer scener der han skildrer detaljer, som må være fiksjon eller faksjon, hvor det er umulig å vite hva som er fakta. Dette kan være pikant for leseren, men er problematisk i forhold til dokumentasjon, sannhetsgehalt og etterprøvbarhet, i den grad det er et poeng i denne sjangeren.

Når overskrifta til denne teksten er ”Syndere i sommersol”, så har det sin forklaring i at den romanen, som utkom allerede i 1926, ble sett på som Hoels gjennombrudd som skjønnlitterær forfatter, at romanen på overflata hadde et sensasjonelt radikalt kvinnesyn, at jeg som nevnt, for 35 år siden analyserte romanen til en eksamen, og ikke minst, at jeg for tida lever under ei sommersol, men uten å synde. Jeg går imidlertid ut fra at det er mange "syndere" i sommersola i det yre livet her i Tucepi også, skjønt jeg er i tvil om begrepet ”synd” eksisterer i vokabularet til dagens sommersoltilbedere. Jeg tror ikke synd er en kategori, uansett hva folk under sola her bedriver. Om de skulle føle noe i nærheten av synd, så kan de sterkt katolske kroatierne gå i kapellet på søndagene og be om avlat eller tilgivelse.

”Syndere i sommersol” ble angrepet fra sju prekestoler i Oslo høsten 1926, og biskop Johan Lunde, som ikke hadde lest romanen, men likevel uttrykte disse bevingede ord fra prekestolen for å gi uttrykk for kristenhetens bekymringer over romanens moral: ”I gamle dager syndet ungdommen i dølgsmål og med ond samvittighet, nu synder den i sommersol og med glade øyne”.