iversen-skriverier

har man forlengst knekt de basale kodene på et nytt sted i verden – i Tucepi. Hvor er det nærmeste supermarkedet, hvor fins den billigste kvite landvinen, hvordan er konvensjonene for å reservere solseng ved bassenget, hvordan reserverer man solseng på stranda, hvor er de beste joggestiene, hvordan får man leid sykler, hvilke er de beste restaurantene, hvordan få til mer kroatiske utflukter enn apolloutflukter, hvordan leie bil osv? Etter slike undersøkelser akklimatiserer man seg på rom 404 på hotell Tamaris, 27 meter fra Adriaterhavet og føler seg hjemme etter å ha vært på reiser og utflukter. Det går ikke lang tid før man føler seg hjemme på et fremmed sted, hvis stedet blir forankringen som man vender tilbake til om kveldene etter turer og utflukter. Det er rart, men sånn er det.

Vi vet atskillig mer om Kroatia nå enn før vi dro hit, selv om vi fulgte så noenlunde med på det som foregikk her først på 1990-tallet og i ettertid. Kroatia har en lang tradisjon for å være mer vestorientert enn de andre ”jugoslaviske” landene, i dag fordi landet har en sterk nok økonomi til å gå inn i EU i nær framtid og er medlem av Nato, historisk fordi landet var en del av det venezianske riket (ikke det ottomanske), religionsmessig fordi Kroatia er katolsk og geografisk fordi landet rår over praktisk talt hele Adriaterhavskysten. Turismen er hovednæringen og raskt voksende. Kroatierne vet dette og yter god service for oss turister – de er hyggeligkorrekte (ikke servile), de snakker godt engelsk og tysk og de er behjelpelige og imøtekommende med relevante tjenester vi etterspør. De har imidlertid sjøltillit nok til å markere kroatisk revir og navngir hoteller, gater, streder, torg og barer med kroatiske navn og spiller mye kroatisk musikk på utesteder, i barer og på restauranter.

Dubrovnik gjorde et sterkt og slitsomt inntrykk i mer enn 34 grader i skyggen i dag. Vi fikk med oss overflatiske highlights, men tolken var dyktig og leverte mange interessante ”sannheter” i løpet av seks busstimer og vandringer i gamlebyen av Dubrovnik – om kroatisk kultur, politikk, historie, etnologi og antropologi. Kanskje overflatisk og lite reflektert, men bra tilpasset den konteksten vi var i. Det fungerte i hvert fall tankevekkende.

Jeg skjønner ikke hvorfor serbierne i ukevis i 1995 skjøt granater mot den internasjonalt ”fredete” byen Dubrovnik, en by uten noen som helst militær relevans og uten militær enhet som kunne yte motstand. Hva kunne serbernes motiver være, bortsett fra hevn og frustrasjon? Selv om de fleste grenser sprenges under krig, så eksisterer det internasjonalt vedtatte konvensjoner. Kan man krige mot kunst, kultur, arkitektur – åndelige verdier….? Hvem blir da vinnere…?

hm