iversen-skriverier

ligger rett bak oss her i Tucepi. Fjellet stuper ned i havet – og gir oss ei lita stripe mellom stranda og foten av fjellet der det er plass til denne lille fiskelandsbyen, som i sommermånedene er en turistby. Vi har gått rundt og skuet mot dette loddrette fjellmassivet og undret oss om det er mulig å komme seg til toppen, som heter Sv. Jura (St. Jure) og er 1762 meter høy, og ligger knapt 5 kilometer fra kysten i luftlinje. Etter noen forhandlinger med lokale kjentfolk, samt samtaler med en sønn som var så gal å sykle til toppen av dette fjellet for et par måneder siden, spurte vi vår faste taksisjåfør om han kunne klatre oss opp denne steile fjellveggen med bilen sin. Den hyggelige 29-åringen fra Makarska sa ja og gjorde mer enn å drosjekjøre. Han hadde kjørt turen mange ganger før og kunne fortelle oss interessante og spennende historier om fjellet, om historien og om folket som hadde bodd der, blant annet at det var forekomster av ulv i dette fjell-landskapet, og at ulv/sau-problematikken var den samme her som i Norge.

Veien var så smal at to biler ikke kunne møtes, så den ene måtte rygge til nærmeste møteplass når vi møtte andre biler. På den ene sida var fjellveggen, på den andre et stup ned mot adriaterhavet. Det opplevdes som en dramatisk kjøretur for oss. Vi har ikke opplevd noe i nærheten av slike ferder med bil i ei fjellside før. For vår venn, drosjesjåføren, virket det som ren rutine. Han nynnet og småsang, var veldig blid og hyggelig og snakket et godt forståelig engelsk hele tida, snudde seg mot oss mens han klatret fjellsida med taksien sin på en 2,5 meter bred vei – opp til Sv. Jure. Fra denne toppen så vi over mot Italia i vest og vi så Bosnia i øst…

Området har ellers status som nasjonalpark.

hm og hg