iversen-skriverier

431 dager etter vårt første møte med stokkøya blir vi mottatt av de samme blide, lune hyggelige, travle og avslappede menneskene på dette underlige og sjarmerende stedet i det trønderske havgapet. Denne gangen bor vi i en sublugar – hva nå det egentlig måtte være. De unge og alternative eierne av dette sjøsenteret beskriver sublugarene slik: ”De er rustikke og romslige - med eget dusj og toalett, alle områder er tilpasset rullestol. Materialene som er brukt, er mye betong og glass, men med mykere elementer som tekstil, seilduk og med en del gjenbruk av møbler. Hele bygningen har vegetasjon lagt over i bakkant, slik at det skal bli mest mulig diskret i terrenget fra baksiden. Fronten har vinterhager/veranda med tak på hver enhet.”

Jada, beskrivelsen er dekkende. Vi syns sublugarene er kule, minimalistiske, kreative og morsomme – og godt plassert utenfor alle arkitektoniske mainstreamløsninger. De er i stor grad postmoderne, og interiøret kan karakteriseres mer som kitch enn kunst. Skap, hyller og nattbord er fraværende eller svært upraktiske. Vi måtte spre toilettsakene på badegulvet i mangel av badehylle, og det oppsto umiddelbart rot i stua når vi ikke hadde noe sted å dytte unna eiendelene. Dette er imidlertid minor details, som noen sier. Det er partikulært og eksotisk å sitte i sublugaren og skue ut over havet og menneskene gjennom glassveggen. Det hviler en behagelig ro over lugarene som over det meste på dette stedet, og det var godt å rekreere og slappe av her. Vi sov en djupere søvn her enn andre steder vi har overnattet. Vi ville ikke hatt det annerledes – bortsett fra en ønsket badehylle og puter i stolene.

Kveldene har vært tilbrakt i strandbaren, hvor vi har gasset oss i nydelige matretter, som på stokkøya alltid har et lokalt preg. Blåskjellene og kveita er hentet i havet rett utenfor og kjøttet er dyrket fram på gårdene i nærheten. I strandbaren har de gourmétkokker som holder europeisk elitenivå.

I går kveld opplevde vi ellers amerikaneren Terry Lee Hale (USA). For ham er det like naturlig å konsertere på strandbaren på Stokkøya som på Credo i Trondheim. Han har vært her før, men da bare på et par dagers ferie. Han påstås å være en av USAs mest undervurderte singer/songwriters. Det var tettpakket med folk og stor stemning under blueskonserten, som vi syntes holdt meget høyt nivå.

Vi vurderer å la stokkøyturene bli en årlig tradisjon. Vi føler oss velkomne og blir godt behandlet her….

hg & hm