iversen-skriverier

Å beise anneks var hovedprosjektet under vangvollsoppholdet denne gangen. Beising er en grei aktivitet. Resultatene av innsatsen kommer raskt, og man kan høre på radio eller tenke tanker mens man drar kosten over de trehvite veggflatene. Beising er ganske ukomplisert – i hvert fall når kvinnfolka tar seg av petimeterarbeidet med sprossene og går rundt med barberblad for å trekke linjene mellom kittet og vindusglasset. Jeg fargelegger de store veggflatene med seterbrunt – hele vegger, mens vindusansvarlige møysommelig legger rørosrødt på vinduskarmer og sprosser. Vi diskuterer om det er kjønnsbestemt å fordele beisearbeidet på denne måten.

Det mest interessante med beisinga i dag var å høre, se og observere gutta på nabohytta. De var inne i det første døgnet av elgjakta. Fra tidlig frokost og utover hele formiddagen satt jaktlaget rundt utebordet på hyttetunet i septemberfønvinden. De spiste ikke, de åt. Med østerdalsluer, jaktbukser- og skjorter og breie bukseseler og høylydt latter kommuniserte de genuint guttehumør og yr glede. Jeg tillot meg med beisekosten i handa å spørre om det ble noen fangst av å sitte i timevis på tunet på denne måten. De fortalte at de hadde drept to elger nede i lia dagen før. Den begivenheten hadde de feiret natta igjennom. De berettet om betydelige innhogg i spritkvoten, men fant det likevel bekvemt å fortsette feiringa gjennom en lang frokost med mange egg, mye bacon og et ubegrenset antall ”knerter” til frokostmaten.

Myten om elgjakta er ikke myter, tenkte jeg. Alle mine forestillinger om gutta på jakt var nå virkelighet. Karene var yre, de var som unger, de var spontane, de fortalte historier, de knegget, de fleipet, de ”styggsnakket” og det hører til sjangeren å si at det var godt å komme seg bort fra kjerringene noen dager. De snakker om børser, rifler og ammunisjon og nye tekniske doninger som de har anskaffet til høstjakta – som gjør det mye lettere å kjøre elgen fram til sivilisert område. Disse karene synes være ett med sin natur, ett med sine jaktprosjekt – de har trolig et én til én – forhold til de fleste av livets tildragelser. Det kan hende jeg misunner dem noe av det de representerer. De bekymrer seg ikke over finanskrise, klimaspørsmål, kvinnesak, regjeringskabal, eller andre sentrale spørsmål – i hvert fall ikke under elgjakta.

På inngangsdøra til kolonialbutikken nede i bygda leser jeg med store bokstaver: ”Elg-enkefest” med gammeldansmusikk. Hvem er det elgenkene danser med, tenker jeg. Gutta er jo på fjellet….

hm