iversen-skriverier

Jeg jobber for tida med ei forelesning om sakprosa. I dette arbeidet blir forsøksvise forklaringer av grenseganger mellom sakprosa og fiksjonsprosa et kontrastivt og didaktisk utfordrende prosjekt. Mitt oppdrag er å forklare, kommentere og problematisere for mine studenter hva sakprosa er og diskutere grensene mot fiksjonsprosaen. Romanforfattere og sakprosaister har over lang tid, og særlig denne høsten, bidratt til interessante, temperementsfulle og faglig interessante og forvirrende diskusjoner. I min forklaring forsøker jeg å kombinere kontinuumet og dikotomien som forklaringsmodeller. Det er utvilsomt ei kontinuumslinje mellom "Alkymisten" (Paulo Coelho) på ett ytterpunkt og "branninstruksen" eller "sykehusjournalen" på den andre sida. Men hvor går den dikotomiske grensa mellom fiksjonsromanen "Grense Jakobselv" og sakprosadokumentaren "Bokhandleren i Kabul". Det er slike og mange andre, interessante grensetilfelle som skal diskuteres. Hvordan lar disse sjangrene på ulikt vis "virkeligheten" bli representert i tekstene...?

Sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson blir sitert slik i "sakprosabloggen.no": "Eg trur på eit grunnleggjande skilje mellom dei to lesarkontraktane. Eg konstaterer samstundes at mange skjønnlitterære forfattarar lenge har vore svært opptekne av å halda seg i grenselandet og at mange sakprosaforfattarar har gjort det same frå andre sida. Det har vore mykje aktivitet i grenselandet.”

Sitatet er fra en samtale Tønnesson hadde med den skjønnlitterære forfatteren Kjartan Fløgstad, som var arrangert av forskningsmagasinet Apollon. Tema var årets debatt om kildehenvisninger i romaner; Fløgstad fikk i juli kritikk av historiker Tore Pryser for å ha basert romanen Grense Jakobselv på hans forskning uten å kreditere ham. Tønnesson var blant de som støttet Pryser, og mente romanen med fordel kunne ha vært utstyrt med en litteraturliste. Fløgstad er uenig, og mener at “Ein romanforfattar eller diktar skal ikkje måtta venda seg mot universitetet og bukka djupt fordi han har brukt opplysningar som er utvunne der.”

Slipper skjønnlitteraturen billig unna etiske retningslinjer og opphavsrett, eller er sakprosafolk uromantiske regelryttere?

hm