iversen-skriverier

Å delta i en internasjonal, humanitær aksjon vekker språklig medmenneskelige og positive assosiasjoner som framkaller tanker om fred, fordragelighet, nestekjærlighet og humanisme, noe alle, i hvert fall vestlige demokratier, vil være bekjent av. Å delta i en militær operasjon er også akseptabelt hvis motivene er edle og at operasjonen er fredsfremmende, ikke minst hvis mandatet er FN’s. Å delta i militære handlinger er noe verre og vanskeligere. Da begynner de språklige konnotasjonene å bevege seg mer i retning av det semantiske feltet ”krig”. Å delta i krigsliknende handlinger befordrer tanker og assosiasjoner om at man nesten er i krig. Å være i krig er så vanskelig å forklare og legitimere for ansvarlige politikere at de tyr til eufemismer, altså språklige forskjønnelser.

Dette gjennomskuer mange av oss. Jeg undrer meg over om mindre grad av språklige omskrivninger og mer ærlig realitetsorientert språkbruk hadde vært klokere i denne konteksten. Faremo snakker om at Norge deltar i militære operasjoner til forsvar for sivile i Libya, operasjoner som er forankret i en omforent FN-resolusjon og som gir oss mandat til å sende 120 soldater og seks F-16-fly. Det er imidlertid spørsmålet om Norge nå er i krig i Libya som grossvoller, bjurstrømmer, owinger og andre journalister stiller i dag. De får diffuse svar med henvisning til folkerettslig retorikk, altså definisjoner og forklaringer fra det juridiske domenet. Jeg kan skjønne strategien, men jeg tror ikke den er taktsk i den situasjonen vi nå er i.

hm