iversen-skriverier

innbefatter å lese skilt, se og tolke stedsnavn, høre spennende tungemål, puste tungt, og oppleve pitoresque skjærgårdsidyller. Det går heldigvis an å tenke mens man løper. Om tankene i 4.40-fart er konstruktive og/eller rasjonelle, kan diskuteres. Når jeg ser skiltet ”Uddevalla”, kan jeg ikke la være å tenke at dette stedsnavnet i Norge ville vært ”Oddevoll”, noe avhengig av hvor i Norge man befant seg. Om det er den gamle gymnaslæreren eller den uforbederlige folkeopplyseren som motiverer til forklaringer av slike fenomener, vet jeg ikke.

Historisk sett er Sverige en del av det østnordiske dialektområdet, noe som innebar at de blant annet ikke realiserte de historiske omlydene i samme grad som vestnordiske områder gjorde. Manglende a-omlyd i svensk medførte at svenskene har former som udde, kulle, kull (kol), tull, mens norsk har odde, kolle, kol og toll. Når andreleddet i Uddevalla ikke ble ”voll”, har det trolig med at u-omlyden ikke var bestemmende for lyd- og skriftutvikling i Sverige, noe den var i Norge, særlig i vestnorge.

Når en av sideveiene jeg løp under dette båhuslenoppholdet, hadde skilt til ”Søvall”, tenkte jeg at dette navnet er det samme som en av mine kompiser har, nemlig ”Sjøvoll”, et navn som har opprinnelse fra Inderøya – altså en voll ved sjøen…

hm