iversen-skriverier

må være noe av det mest eksotiske, sjarmerende og partikulære sted på vår klode, særlig byene på den nordlige del av øya, Oia og Fira. Til å beskrive solnedgangene i disse byene blir adjektivene i det norske språk fattige, og i særlig grad hvis man må lene seg til turistifiserte, appollokatalogbeskivelser. For å antyde styrken i inntrykkene av naturopplevelser i disse særegne og maleriske byene kan man vise til Goethes replikk etter å ha sett Napoli: Vedi Napoli e poi muori, altså "Se Napoli, og siden dø", eller Hans Rotmos setning: "Se Isogaisa og siden dø". Det er altså så overveldende vakkert at det ikke er verdt å se flere steder. Du vil aldri mer oppleve slik skjønnhet… Vel, vel, dette må ikke bli for pompøst...

Vandringene i disse byene på taket av steile, greske fjell er inntrykkssterke og tankevekkende. De forteller spennende og lange historier om øyas kultur, om øyas angst for pirater og andre inntrengere fra havet. Å se byene fra havet var som å se norske fjell med snø på toppene – et eiendommelig skue, som kunne minne om ”der ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu”. At kunstnere verden over har latt seg inspirere av fargespillet, de blå timene etter at sola har stupt ned i havet ved disse stedene, er forståelig. At alle bygninger går i hvitt og blått og har buer ved alle vinduer og innganger i stedet for våre rettvinklede løsninger, er interessant, men virker også uoriginalt – når alle kommer til samme løsningen.

Man har imidlertid sitt opphold lenger sør og øst på øya. Altså på den mindre eksotiske, mindre turistinterassante delen. Vårt hotell, Madilaria, som drives av mor og sønn, er mer enn et greit bosted. Der er svært reinslig på denne lille resorten, svært familiært, 12 leiligheter, det er et minibasseng, en bar og solsenger til 20 mennesker. Omgivelsene rundt hotellet er imidlertid golde og delvis forsøpla. Det er ikke vakre omgivelser under løpeturene ned mot stranda, men helt greit. Det mest negative ved dette litt perifere stedet er trafikk-kulturen. På alle større og mindre gater er de motoriserte kjørende sjefer. Gående må be om unnskyldning for å befinne seg på veiene. Dette er vel også et av mange kulturuttrykk, som er svært forskjellig fra det vi kjenner.

Jeg funderer som vanlig på slike reiser over hvor turistifiserte og fordomsfulle våre blikk og observasjoner er. Måler og vurderer vi de ulike aspektene ved dette samfunnet i lys av våre egne standarder – som vi tar for gitt, og er de rette…?

hm