iversen-skriverier

Dette er min siste artikkel i språkspalta ”Ord fra Ivers”. Det er blitt 69 artikler og ca 24000 ord siden september 2007. Det har vært et artig og interessant stykke arbeid. De aller fleste artiklene har hatt fokus på karakteristiske trekk ved verdalsdialekten – enten stedsnavn, plantenavn, firmanavn, eller gamle og nye ord og uttrykk i dialekten. Jeg har også forsøkt å vise hva som kan skje med dialekten når verdalinger flytter utenbygds. Ikke minst har jeg prøvd å leke med ord.

For mange av oss er dialekten, talemålet på hjemstedet, det språket som står oss nærmest. Det er det som er ”hjertespråket”, det man tenker og husker i, og det man best vet å ordlegge seg på. Mister man dialekten, mister man gjerne noe av seg sjøl. Jeg har vært privilegert som har hatt anledning til å arbeide med språk både i embets medfør og på mer hobbybasis som i ”Ord fra Ivers”. Nå har nye aktører bedt om fast spalteplass i denne avisa og fått klarsignal. Jeg sier derfor takk for meg og takker for mye hyggelig respons fra lesere av ”Ord fra Ivers”.

No'n ivrige folk fra "camino"
valgte blogg i stedet for kino
de fomler med ord
og vennskapet gror
de vil alle så gjerne si no´....

Jeg ønsker en riktig god jul til alle lesere av denne bloggen!

hm

Nå har vi bedrevet, kommentert og forklart banning og skjelling så lenge i denne spalta at det er på tide å ta for seg mer sømmelige utropsord i språket, særlig i lys av at det er førjuls- og adventstid. I forbindelse med jula befinner mange seg i rituelle kontekster oftere enn ellers, enten vi går til gudstjeneste, deltar på julefester, avslutningsseremonier på skole og på jobb. Til slike kontekster hører en spesiell type språk. Det er ikke sikkert vi tenker så mye over språket i disse sammenhengene, men det kan være interessant å se nærmere på deler av den rituelle språkbruken. I forbindelse med banning og skjelling har vi sett at det oftest var djevelen i en eller annen utgave som ble påkalt, selv om også gud var representert (herre gud og gud i fjelli). Det er selvsagt en helt annen påkalling av Gud vi møter i den religiøse språkbruken, og det er andre kontekster som frambringer de religiøse utropsorda.

Read more...

årets 349.dag, det var uke 50 og det var 17 dager igjen av 2008. At Sigurd Hoel, Arve Tellefsen og Inger Lise Rypdal er født denne datoen er mindre interessant, men denne dagen ga sola oss et eiendommelig, sotsvart og gult lys på brinken. Det var vakkert og melankolsk...

Ellers tar jeg til etterretning at jeg for min del er en dag nærmere døden enn jeg var i går....

hm

Det påstås at folk blir verre til å banne og skjelle jo lenger nord i landet de kommer. Årsaken til det kan være at bannskap og skjellsord anses som en akseptabel, til og med berikende og frodig, del av språkets ordforråd i disse miljøene. Oluf var en populær figur i mange norske miljø på tross av sin saftige og vågale språkbruk. De fleste trønderske og nordnorske miljø har et rikholdig repertoar av bannskapsuttrykk og skjellsord.

Ikke bare påkalles Gud og djevelen i dette språket. Man setter sammen kjønnsorgan som peis, kuk og fetta med andre begreper for å oppnå sterkere virkning. En benevnelse som ”tøvpeis” tyder enten på erting eller lett irritasjon, mens ”slogfetta” (av slog, fiskeslo) er dypt fornermende. Ulike uttrykk har altså forskjellig funksjon og virkning. Noen mener at nordnorske skjellsord er mer likestillingsorienterte enn andre typer bannskap. Vulgære sammensetninger som involverer det kvinnelige kjønnsorganet kan like gjerne snus på til å involvere det mannlige; ”tøvfetta” og ”slogpeis” går like bra. En som er på søk etter kvinner og seksuell omgang, kan benevnes en ”fettoter”. Om det finnes noe tilsvarende ord for en kvinne som er ute i samme hensikt, vites ikke, men i vårt område har man vel hørt ”grasjur”. Seksualitet er altså et tabuområde som bidrar til repertoaret av skjellsord og bannskap, herunder homoseksualitet. Folkelige navn på kjønnsorganer er flittig brukt i skjellsord, om enn ikke i samme grad som i engelsk og amerikansk. Lokalt kjenner man f. eks hæstkuk, tulljfett og rompis fra denne kategorien skjellsord.

Et annet tabuområde som bidrar til skjellsord- og bannskapsvokabularet, er det som handler om avføring og kroppsdeler som er knyttet til dette; hannj va en sjithel eller hannj va ettj ferbannja røffel (rævhull). Felles for disse metaforiske uttrykkene er en hensikt om å fornærme eller skjelle ut andre mennesker ved å hente ord fra språklige tabuområder. Overgangen mellom bannskap og skjellsord er her flytende.

Et saftig skjellsord uten erotiske eller religiøse overtoner i Verdal er jørmhys (gjørmehyse). Hvor utbredt dette ordet er, vet jeg ikke, men at det fungerer i mange sammenhenger – det vet jeg.

Banneord er ord og uttrykk i språket som er brukt til å utrykke sterke følelser og sinnstilstander – også for å fornærme eller skjelle ut andre. Bokmålsordboka forklarer ordet ”banne” med ”å lyse straffedom over” eller ”sverge på”, ”være sterkt bestemt eller veldig sikker på”. Banneorda representerer altså kraftuttrykka og dekker et behov eller har en funksjon i språket, og man antar at banneord har eksistert så lenge språk har eksistert.
Det er interessant å registrere fra hvilke språkområder banneorda er hentet. Norsk bannskap går helst langs den religiøse dimensjonen – enten det er Gud eller djevelen, himmel eller helvetet. Oftest er det ”mørkets fyrste” (hannj Gammel-Sjul) som blir påkalt og mobilisert når ”bannskapsbehov” oppstår. Hærre gud og dæven er vanlige eksempler på dette.

Read more...

Forsinkelser og venting er en del av sjangeren reise. Da er hovedprosjektet å fordrive tiden. Jeg fordrev tiden ved å se og høre på folk – folk som har det til felles at de reiser til noe så lite eksotisk som Gran Canaria i november. Disse menneskene har så mange like kjennetegn at de kan kategoriseres som en egen art eller rase. De aller fleste ser ut til å være mellom 55 og 70. Jeg hører at de kommer fra det trønderske distriktsnorge. Breie talemål der palataliteten til og med realiseres i endestavinger er i overtall. Fleecejakker fra Wistex og flanellsskjorter eller stripete og flerfargete t-skjorter fra Dressmann og tilbudsjoggesko fra Domus forteller meg at jeg har rett.

I disse lett oppglødde forventningstimene av reisa er det naturlig og logisk at baren og restauranten er tilholdsstedet. Alle går forbi rekesmørbrødene, bagettene, risottoene og croissantene ved matdisken. De stromler målbevisst mot de største baconpølsene og pelmer på tjukke lag av ketchup, hot remulade og dressing. Til drikke bestiller de ”jæger og øl” – en miks som folk i Jägermeisterens hjemland ville få spyfornemmelser av. De rekker å gå mange runder med kombinasjonen stort og lite glass i løpet av ventetimene. Denne arten av menneskeslekta røyker og snuser langt mer enn gjennomsnittsbefolkningen, og de er bekvemme med det. Jeg tror også latterfrekvensen latterens desibelnivå er høyere enn i gjennomsnittsbefolkningen. Ingen av dem står i sikkerhetskontrollen og fomler med bærbare pc-er. Jeg tror de tenker sitt når de ser sære folk gjør slikt. På taxfree-en er disse folka effektive og målbevisste av den enkle grunn at de for lengst har bestemt hva de skal drikke under oppholdet, og de har bestemt hvor mye brennevin de skal overstige kvoten med på hjemturen. De kjøper kun brennevin, snus og sigaretter, ikke eau de toilette.

De snakker om kjente steder på Gran Canaria som om det var lokale stedsnavn i dalene i Sør-Trøndelag. Æ bruke å ta mæ en tur te playan fer å hannjel (Playan her er Playa del Inglés). Æ hi buddj på Amfi’n i fleir år nu (Amfi del Mar). De snakker altså om canariske stedsnavn i trøndersk lydinnpakning med den største selvfølgelighet, noe som gir inntrykk av en sterk tilhørighet til stedet. Alle gir en stormende applaus når flyet lander i Las Palmas. Innerst inne syns jeg dette er litt flaut….

Vi sender med et bilde av stedet vi bor på.

hm

Det er i denne språkspalta sett på språklyder som er karakteristiske for verdalsdialekten, og ord, benevnelser, stedsnavn og andre navn som kan ha interesse for språkinteresserte mennesker, er kommentert og forsøkt forklart. Det finnes også andre språklige fenomener som setter preg på dialekten og som er nokså iørefallende, nemlig trykk og tonelag. Hvor i ordet trykket plasseres, og hvilket tonelag et ord har, kan utgjøre betydningsforskjeller. Det er f. eks trykket som utgjør betydningsforskjellen mellom àlle (alle sammen) og allé (Stiklestad allé), og det er tonelaget som utgjør betydningsforskjellen mellom tan`ken (noe man tenker) og tan´ken (bensintanken). I verdalsdialekten har vi flere nyanser innen området trykk og tonelag enn mange andre dialekter.

Read more...

I de siste språkspaltene har vi gitt noen eksempel på hva som kan skje med verdalsdialekten når man flytter til trønderhovedstaden. Nå skal vi se på språkatferden til verdalinger som har bodd i Oslo i mange år. Den første hadde bodd i hovedstaden i 41 år da han ble intervjuet om dialekten sin. Hele yrkeslivet hadde han tilbrakt i Oslo og han poengterte at han hadde hatt en bred sosial kontaktflate. På spørsmål om hva han syntes om verdalsdialekten svarte han følgende: Jo, æ synnes hannj e fin æ da(…)det villj sei de, de romme i grunnj så my, ikke minnjst derre humorn e typisk synnes æ (…) ja æ synnes at språke de jir en karakteristikk av verdal’n…

Read more...

Vi oppholder oss på en trøndersk fjellhytte denne helga. Vi nyter oktoberhøsten med snødekte fjelltopper i silhuetten og blikkstilt vann i forgrunnen. Høstfargene er i ferd med å falme i Vera, og den gule grunntonen i floraen rundt hytta - forsterket av en dampende, matt soldis, avstedkommer en melankolsk og vakker høststemning. Vi er vel ca 14 dager før frostnettene nå.

Vi har vandret i blaut myr, på tørre koller og løpt treningskilometere langs fjellveien og sugd fjell-lufta langt ned i lungene. I kveld kaster en gul og halvfull måne lys over myra, og vi skimter skygger av tørrgaddjan. Vi nyter ellers ovnsstekt torsk med løk, créme fraîche, gulrøtter og selleri med en Rhine Riesling Sauvignon Blanc til. Godt vil vi ha det i denne primitive og digitaliserte fjellhytta.