iversen-skriverier

Vi nærmer oss jamvår, også på Brinken, men her uten skjærer, toppmeis, blåmeis eller andre meiser, og uten hund som begår kloke resonnement, slik det f.eks er på Heimdal. Dette er til å leve med, men vi setter stor pris på bokfinkens glade sang i nabotrærne og tenker på at noen av oss hadde 79 forskjellige eggsorter i den verste samletida.

Jeg tror jeg befinner meg på en skala mellom glad og resignert i disse jamvårsdagene. Jeg er glad for at middagen i Universitetsforlagets regi på Britannia i går kveld er over. Jeg er glad for at ungene mine og barnebarna er friske og ser ut til å bli gagns mennesker. Jeg er også glad for at de tre fjerdedelene av livet mitt som nå er unnagjort, har vært greie og noenlunde ryddige. Jeg er særlig glad for at den asteroiden som sneiet jorda i går, ikke traff Trondheim. I går klokka 13.00 var den bare 79.000 kilometer unna. Den var 20 meter brei og hadde en hastighet på 40.000 kilometer i timen. Den hadde et energipotensial som ei atombombe på ett megatonn. Hiroshima-bomba var til sammenlikning på 0,015 megatonn. Vi hadde flaks. Ellers er jeg nærmest panegyrisk lykkelig over at baksida på mitt høyre lår nå tåler 40 minutter på mølla i 5.10-fart.

Den jeg for tida er mest resignert over, er Arbeiderpartiets Martin Kolberg. Hans panikkutspill for ei tid tilbake, om at Arbeiderpartiet skulle gå inn for å bekjempe ”ekstrem islamisme” dagen etter at Frp hadde gått fram 6 prosentpoeng på meningsmålingene, gjorde at jeg mistet enda mer trua på AP. Dette var en uheldig opportunistisk handling – rør i et brunblått folkedyp. Bestekompisen hans fra Lier, T. Jagland, arresterte ham og imøtegikk resonnementene hans på en overbevisende måte.

Pjaller disse gutta sammen fortsatt – om vyene for det sosialdemokratiske prosjektet de var sammen om å formulere og artikulere på 60-og 70-tallet? Det lurer jeg på. Jeg er imidlertid overbevist om at vi trenger andre tenkere og nye vyer i en avideologisert, postmodernistisk tid, preget av relativisme og pragmatisme.

hm