Harald Morten Iversen

Grunnskolepensum på høyskolenivå – gammeldagse, umoderne og populære drilløvelser…

Saturday, 17. October 2009, 11:20:48

I løpet av mange år som lærerutdanner i norsk har jeg erfart at studenter kan være alt fra usikre til å ha store problemer med ulike aspekter innen språkets formside. Ikke alle studenter tar til seg nødvendig kunnskap innen dette fagområdet under profesjonsstudiet. Eksamensbesvarelser viser at etter endt lærerutdanning kan studenter som ellers viser seg som faglig dyktige, fortsatt vise stor usikkerhet innen språkets formside. Noen av oss synes dette er urovekkende, kaster noen gamle prinsipper og bedriver grunnskoleundervisning på høyskolenivå...

Skriving er som kjent en av de grunnleggende ferdighetene i LK06 – faktisk også i lærerutdanningsnorsken. Studentene skal skrive fagtekster i alle fag, og det er i stor grad gjennom skrivinga at studentene viser sin fagkompetanse. I norskfaget er skrivinga i tillegg til å være en dokumentasjon av kunnskap og innsikt på ulike fagfelt, også et mål i seg selv. Som norsklærer skal man undervise i språkets og tekstens ulike aspekter – alt fra disposisjon, struktur, sjanger, sammenheng, avsnittsbruk, innlednings- og avslutningsstrategier og bruk av referanser til rettskriving og skilletegnbruk, altså i teksters makro- og mikronivå.

Ved lærerutdanninga på HiST har vi for andre år på rad et prosjekt gående med fokus på skrivingas formelle sider. Det har vært liten tradisjon for å arbeide systematisk med språkets formelle aspekter i høyskole- og universitetssystemet, selv om vi vet at et betydelig antall studenter har problemer på dette området. I Norge har vi hatt en lang periode der den prosessorienterte skrivepedagogikken har vært dominerende. Det kan kanskje hevdes at teksters innholdsside under denne skriveopplæringsdidaktikken har hatt større oppmerksomhet enn de formelle sidene, og at det å ikke beherske rettskriving, kommaregler og og/å-problematikk ikke har vært ansett som alvorlige mangler.

Vi betrakter erfaringene fra et ”språkstyrkingsprosjekt” vi gjennomførte forrige studieår som et pilotprosjekt. Det innebærer at erfaringene med de språkkategoriene vi med hell gjennomførte språkstyrking i da, tas med i årets språkstyrkingsprosjekt. Vi benytter funksjonell grammatikk, pragmatikk og tekstlingvistikk (Iversen m. fl 2007) i våre tilnærminger. Vi mener at tekstbasert språkundervisning er en god metode. Det innebærer at vi knytter de språkkategoriene det skal styrkes i, til tekster, bl.a. studentenes egne tekster. For hver språkkategori gir vi en teoriøkt i plenum. Deretter lar vi mindre studentgrupper arbeide tekstbasert med den aktuelle kategorien. Studentene får utdelt tekster der den aktuelle språkkategorien er innbakt. Økta avsluttes med en gjennomgang.

Vi har hele tida med en didaktisk komponent. I tillegg til at studentene skal vise at de etter hvert selv behersker språkkategorien det arbeides med, skal de forklare hvorfor. Vi krever at de anvender grammatisk terminologi til å forklare og gi regler for f. eks. kommasetting, og/ å-problematikk osv. Gjennom denne metoden blir grammatikken en integrert del av studiet.

Vi benytter dessuten rubrikker i dette arbeidet, altså kriteriebasert vurderingsverktøy (Fjørtoft 2008). Vi setter opp gyldige og oppgavespesifikke sjekklister eller kriterier for hver enkelt språkkategori. I tillegg formulerer vi kjennetegn på ulike grader av måloppnåelse – fra høy via middels til lav. Disse kriteriene gjøres studentene kjent med, slik at de selv kan vurdere hvor de befinner seg på skalaen mot høy måloppnåelse.

Det overrasker meg at mange studenter møter opp på disse frivillige øvelsene, og at de melder tilbake at de synes dette er nyttig og til og med morsomt. Det overrasker meg.

Harald Morten