iversen-skriverier

I Michael Hallidays funksjonelle språksyn er det en grunnleggende forutsetning at språket har utviklet seg gjennom bruk. Man trenger språket til å finne orden og mening i verden omkring, til å sortere og knytte sammen den kontinuerlige strømmen av sanseinntrykk. Dette gjør vi, ifølge Halliday, gjennom språkets grammatikk. I dette perspektivet er grammatikken i seg selv meningsbærende. Det er språkets grammatikk som utgjør menneskets teori om virkeligheten, som modellerer den kompliserte interaksjonen mellom mennesket og dets omgivelser (Halliday 1994). Grammatikken gjør dette gjennom grammatiske prosesser, som jeg skal gå nærmere inn på med mine masterstudenter neste uke.

Vår virkelighetsforståelse er altså konstruert gjennom språkets grammatikk. Vår grammatikk er vår modell av virkeligheten. At meningen er konstruert, betyr også at den kan omkonstrueres, gjennom andre grammatiske løsninger. Nettopp dette er jo forutsetning for å utvikle en annen forståelse av noe, eller ny kunnskap gjennom vitenskap. Gode og illustrerende eksempler på slike meningskonstruksjoner ser vi blant annet når barn erobrer og sorterer nye fragmenter av verden gjennom ordene, begrepene – gjennom språket.

Et kjennetegn ved Hallidays språksyn er som nevnt at språket har utviklet seg gjennom bruk, gjennom vårt behov for å forstå en fysisk verden og en sosial virkelighet. Meningsskaping gjennom språkbruk er grunnleggende en sosial aktivitet, vi skaper mening gjennom sosial samhandling i ulike situasjoner – i jobb, fritid, i blogger og sammen med våre nærmeste. Det er språket som gjør mennesket til et sosialt vesen. I slike sosiale aktiviteter diskuterer og reflekterer vi over verden – en (antatt) virkelig verden eller en tenkt verden.

En viktig styrke ved Hallidays sosialsemiotikk er at den har plass til både det synet at kunnskapen referer til en ytre virkelighet og at den er frambrakt av mennesker i en sosial og kulturell kontekst. Dette springer ut av innsikten om at språket har identifiserbare, samtidige funksjoner både knyttet til en ytre erfaringsverden – naturen – og til sosiale relasjoner. Halliday mener det til enhver tid er til stede tre fundamentale komponenter knyttet til mening i språk. Meningskomponentene kaller Halliday metafunksjoner. Sammen med situasjonskonteksten danner metafunksjonene en viktig del av Hallidays rammeverk for språkbeskrivelse. Disse teoriene skal prøves operasjonalisert på ymse tekster med mine studenter i nær framtid.

hm