iversen-skriverier

er tilbakelagt i gode og disige varmegrader på de fem første dagene her i San Augustin. Alt innbyr til løping her. Jeg har vansker med å forstå valgene til de menneskene som er friske og oppegående, og ikke løper, men jeg vet jeg har noen fanatisk-nevrotiske tilbøyeligheter her. Her er det promenader, esplanader, stier, strender, sanddyner, fortau og gater som synes være skapt for løping.

Den hyppigste løypa mi går fra hotellet i San Augustin til Maspalomas. Hvis jeg velger den lengste og for beina den snilleste løypa, løper jeg Dunas de Maspalomas. Her vandrer det mye folk og mange rare mennesker. De fleste er trolig såkalt normale mennesker som rett og slett går tur mellom to steder, mellom Maspalomas og englestranda, Playa del Ingles. Gjennomsnittsalderen på disse folka ville jeg anslå til ca 72 eller 74 år. De fleste er spreke, men mange er overhode ikke spreke, men de går tur. Det er det fine ved Gran Canaria. Folk i alle aldrer, i alle tilstander og i alle fasonger er ute, menger seg, kler av seg, ser hverandre i øynene og sier ”holla” (ikke hallo) til hverandre. Både klær og andre utvendige og innvendige attributter kler de av seg på denne stranda.

På nudistdelen av Dunas de Maspalomas kan man observere autentiske og nokså utilslørte eksemplarer av arten homo sapiens. Det er mange forskjellige varianter og versjoner å beskue, eller unnlate å se på. Innimellom dukker det opp unormalt vakre og unormalt nakne eksemplarer av kategorien kvinnekjønn. Av og til er de langt over gjennomsnittlig nakne og flotte. I slike møter er jeg glad jeg har solbriller på mens jeg jogger, slik at ingen kan se hvor jeg fester blikket. At man ikke snur seg og plystrer etter fine kvinnfolk på gata i Trondheim eller andre byer, er en vedtatt konvensjon. Å feste blikket på et stykke splitter nakent og i verste eller beste fall tiltrekkende kvinnemenneske på ei nudiststrand når man er på joggetur, ville være atskillig verre. Hvis man bøyde av for nysgjerrighet eller fikk lyst til å feste et slikt lugubert blikk, måtte man i det minste late som om man så framover og bare i skjul sniktittet til høyre eller venstre bak solbrilleglassene, slik at verken kjærester eller andre kunne ha mistanke om at man var en kikker…

Naturisme og nakenhet hevdes å være mer naturlig enn å skjule edle og uedle deler av kroppen med tøystykker. Jeg kjenner jeg mangler argumenter til å føre den diskusjonen her og nå. I den store sammenhengen – i forhold til klimagasser, CO2-utslipp, Stoltenbergs demokratiske sentralisme i store saker og svineinfluensaens 25 ofre i Norge så langt, er spørsmålet om nakenhet på Dunas de Maspalomas av ubetydelig interesse.

Bak solbrillene ser jeg nå rett fram – tar neste steg, ser neste sving og neste delmål av løpeturen. Jeg tenker at her løper jeg blant nudister, naturister, kanskje noen machocister og i verste fall sadister, men jeg holder meg på den smale løpestien og ser fram til å føre disse kilometrene inn i treningsdagboka…

hm