Oyv i Army

Noe av det verste man kan komme over i førstegangstjenesten, er østlendinger bosatt i Bergen som snakker en forkvaklet nordlandsdialekt når de skal slåss mot deg.

Nærkamp er ikke min greie, og det er umulig å vinne over ovennevnte i "grappling" (knestående bryting). Jeg klarer i det minste å gi meg før jeg blir skadet, slik som skjer med alle andre som blir utsatt for hans vrede og nekter å gi seg.

Foruten nærkamp har det vært en del fysisk aktivitet i denne uka, egentlig. Jeg er fortsatt stiv i legger og lår etter gårsdagens løping opp til Mauken.

Ellers: Jeg har et par på min "skal få smake hevn"-liste, men jeg har god tid. Tid og anledning må være perfekt.

I dag var det chill, vi formønstret litt og fikk plasket i bassenget i Gimlehallen. En god time i badstua må også medregnes. Det er eneste dagen jeg ikke har vært enormt trøtt på dagtid.

...og i helga er det LAN. : D


PS. Hanne ville at jeg skulle skrive at hun tok meg på armen under en oppstilling i går. Så da gjør jeg det. >_>

Dette ble skrevet kort etter hendelsen, men jeg gadd aldri å fullføre innlegget før nå...

Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om noe av det som sannsynligvis kommer til å sitte lengst i løpet av min periode i militæret, og som definitivt må sies å være en opplevelse for livet.

I uke 7 var vi på biuakk 2. (En biuakk vil si noe sånn som «øvelse ute i felt».)
På mandag sto vi opp klokka seks, spiste frokost og stilte rommet til inspeksjon, akkurat som vanlig. Deretter tok vi de på forhånd pakkede sekkene ned til utafor kasernen og hadde "hold opp"-tjeneste på det viktigste utstyret: Stridsvesten, kniv, hørselvern, vindvotter og så videre.

Bussturen til Gratangen tok ca. to timer. Der er det en leir tilsvarende denne på Skjold, men spesielt for Oversettingskompaniet og derfor en del mindre. (Men desto koseligere!) Vi fikk umiddelbart en omvisning på stedet, noe som overrasket meg litt, da jeg hadde sett for meg at vi skulle rett ut i felt med en eneste gang vi forlot bussen. Slik var det altså ikke.

Deretter hadde vi en briefing i administrasjonsbygget, hvor løytnanten formidlet vårt kommende oppdrag for våre totalt uvitende ører. Der og da forsto jeg ikke omfanget av eller detaljene rundt det, men etter hvert fikk jeg med meg at det i hovedsak var tropp 1 (oss) versus tropp 2 (augustinnrykket).

Etter briefingen var det rett ut og marsjere. Med full pakning, hvitkamo, hjelm, stridsvest og våpen gikk vi et par kilometer, før vi stoppet opp og skulle sikre veien, mens de fem lagførerne vårt fant et passende sted å slå leir. Vi (i hvert fall jeg) visste egentlig ikke hva som skjedde da vi plutselig stoppet, fordi befalet brukte så lang tid på å finne et passende sted. Sola hadde akkurat gått ned, og vi var forvirret og ble trøtte og kalde av å bare ligge langs uten å vite hva som skulle skje.

Lagførerne kom til slutt tilbake og vi slo opp telt ganske nær veien. En av oppgavene våre foruten å slå leir den kvelden var å kontrollere all trafikk – det være seg sivil eller militær – som foregikk på veien. Mange stilte spørsmålstegn ved å skulle kontrollere all sivil trafikk, men veien var heller ikke noen E6, så det gikk bra.

Hovedoppgaven vår den kommende natten var å forsvare leiren vi hadde slått opp, som besto av fem telt; ett for hvert lag. Vi hadde fått vite at fi (fienden for de uinnvidde) var i området og at de kunne komme til å angripe i løpet av natten. Vi dannet vaktposter i en 360 graders sikring rundt teltene våre.

Lagføreren vår sørget for å kjøre oss hardt, selv når det ikke ble rapportert om fi i nærheten. Sersjanten som var lagføreren vår under øvelsen, må uten å ta i sies å være den hardeste av alle. Han kjører oss hardt.

Jeg har i ettertid fått vite at tropp 2 sendte speiderpatruljer hvor målet deres kun var å gå til de møtte kontakt (ild), for så å trekke seg tilbake, og slik kunne fastslå hvor vi hadde slått leir. Enkelt for dem, slitsomt for oss. De prøvde seg ganske mange ganger, og hver gang måtte alle opp og ut i stilling. Vi ble gjerne liggende der i én-to timer før beredskapen ble senket. Det ble lite søvn den natten, til tross for at fi aldri prøvde å faktisk trenge inn i leiren. Men slik er det jo i krig!

Én ting lærte jeg den natten: Når det er klar himmel og fullmåne, gir den fantastisk mye lys! Veldig hendig når det er midt på natta og vi ikke kan bruke andre lyskilder (for da er vi et lett mål for fi).

Neste dag, mens vi holdt på å pakke ned teltene og gjøre oss klare til neste avmarsj, roper plutselig noen av våre egne fra en koll: «FI!» Alle sammen slapp det de holdt på med, og løp i retningen fi hadde blitt observert. Det var tett snøvær og det var generelt kaos. Undertegnedes våpen hadde selv fryst i løpet av natten, så jeg fikk ikke tatt avtrekk (våpnene våre var ladd med blank ammunisjon). Da gjaldt det bare å si «PANG!» hver gang man så noen man hadde lyst til å skyte. Det var for øvrig umulig å fastslå om man hadde blitt truffet, eller om man hadde truffet, men på et eller annet vis klarte vi å få tropp 2 til å trekke seg tilbake.

Snart satte vi videre marsj, ut til et vann hvor det sto en ferge klar (og også tropp 2, heisann! Nå er vi visst venner.) hvor vi fikk oppleve hvordan en militærferge fungerer i praksis. Vi ble fraktet til en annen plass, hvor vi slo leir like ved vannet. Den ettermiddagen og kvelden trente vi på å løpe og å komme oss på en stormbåt (en kjapp båt bygd av luftputer) fortest mulig. Denne natta var det ingen angrep fra fi, men jeg våknet likevel til hver gang jeg hørte noe snakking, eller jeg skalv av kulde fordi det var kaldt i teltet.

Dagen etter fikk vi først vite at frokosten kl. 6 ble vårt «siste måltid», og at sersjanten/lagføreren vår kom til å gi oss «ferdigstilling av en annen dimensjon» dersom han så at vi spiste noe etter dette. Deretter ble vi transportert med stormbåter til et annet sted hvor vi begynte å spasere. Oppdraget vårt nå var å gå langs veien og finne en IED (improvised explosive device). Vårt lag fant den derimot ikke, og fortsatte rett mot fi, som begynte å skyte da vi var en 50-100 m unna. Da gjensto det bare å løpe opp til fjellsiden for å komme oss unna. Så gikk vi langs fjellsida en laaang stund, og det er det tyngste jeg noensinne har gjort. I løpet av denne turen, som varte hele dagen, hadde vi én nestenbesvimelse og én som besvimte. Vi ble derimot fortalt at dette var «helt normalt» og at det var ønskelig innsats. Man kan tross alt gi på helt til man besvimer.

Under veldig hard kontinuerlig fysisk anstrengelse og uten mat begynner man fort å kjenne hvordan virkelig sult føles, og man begynner å fantasere om hva man har lyst til å spise. Etter ca. én dag, derimot, slutter man å tenke på mat i det hele tatt. Da vi kom fram til leirplassen vår for kvelden var vi temmelig utkjørte, og det eneste vi fikk spise var mat vi «fanget» selv, altså ting som bark, snegler, tang osv. Selv spiste jeg ikke noe, man kjenner som sagt ikke sulten etter en stund.

Den kvelden var jeg KLISSVÅT. Jeg hadde klart å plumpe med både våpen og diverse da vi hoppet av stormbåtene om morgenen. Heldigvis fikk vi fyrt opp bål, og jeg fikk tørket en del av klærne mine. Den natta var det ikke annet enn fyringsvakt å sitte, og vi fikk i prinsippet sove, selv om kulde gjorde det vanskelig. Men man kom seg på et vis gjennom det.

Neste morgen rev vi telt og gikk ned til vannet, hvor vi skulle lempe alle pakningene våre ombord, og så kappro én mil, tilbake til Gratangen. Der sto kapteinen og fortalte oss at vi skulle ha en liten skyteøvelse, og at vi senere den dagen skulle «trene med tropp 2» på noe tilsvarende. Javel, så det ble enda en dag, tenkte jeg. Jeg lurte også på hvor lenge de hadde tenkt å holde oss uten mat, før folk virkelig begynte å bli tommer for energi. Skyteøvelsen var fort gjort, den varte bare i fem minutter før vi plutselig fikk beskjed om å løpe som fy tilbake til en stor hangar. Vi sto der foran hangardøra, spente og uvisse på hva som skulle skje, men vi løp inn døra og inn i mørket. Hangarporten ble lukket bak oss, og vi satt der i ett-to minutter og holdt den ene hånda på våpenet og den andre hånda på gassmaska (nesten samtlige av oss tenkte at det kom til å komme gass). Så kom det plutselig høy musikk på, mørket forsvant, og der sto tropp 2 og applauderte! Tenk det, vi var ferdige! Det var helt magisk. Kapteinen kom fram og kunne erklære: "Gratulerer med vel gjennomført biuakk 2."

Var det NOE vi hadde lurt på under øvelsen, så var det om vi hadde gjort oss fortjent til den berømte bereten. Jeg trodde personlig ikke det, ettersom beretløpet er noe eget og sagnomsust, og skal være hardere enn det hardeste løp. Men joda, kapteinen holdt fram en beret og sa: «Og for hva bereten angår, så synes jeg dere har gjort dere fortjent til den.» Vi sto der alle sammen og jublet, samtidig som vi var lettet. Sannelig hadde vi slått to fluer i ett smekk! (Det viste seg at beretløpet var kapproinga vi hadde hatt tidlig den morgenen.) Den siste lille skyteøvelsen vi hadde hatt var bare en test for å se om alle fortsette å gi på, selv om vi var utslitte og sultne.

Resten er historie, som man sier. Vi fikk pizza og brus (og det å plutselig få mat var en helt utrolig følelse som man ikke kan oppleve dersom man ikke lenge har vært uten det), fikk slappet av litt og pusset over alt utstyret vårt. Selv hadde jeg en god del å pusse på våpenet mitt, da jeg hadde vært så uheldig å plumpe i vannet en av dagene og dermed få hele HK-en under saltvann. Men det orndet seg.

Den natta fikk vi sove i skikkelige senger på Gratangen, og det må sies å være mitt livs beste søvn noen gang. Vi la oss i ti-tida, jeg sovnet momentant og våknet helt uthvilt og fin i sekstida.

Biuakk 2 blir kalt en «mini-mestringsøvelse». En mestringsøvelse er noe alt av befalet vårt har vært gjennom for å nettopp kunne bli befal, som innebærer lite, eller ingen, mat og søvn, i en lengre periode enn det vi hadde.

Dette ble skrevet kort etter hendelsen, men jeg gadd aldri å fullføre innlegget før nå...

Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om noe av det som sannsynligvis kommer til å sitte lengst i løpet av min periode i militæret, og som definitivt må sies å være en opplevelse for livet.

Forrige uke var vi på biuakk 2. (En biuakk vil si noe sånn som «øvelse ute i felt».)
På mandag sto vi opp klokka seks, spiste frokost og stilte rommet til inspeksjon, akkurat som vanlig. Deretter tok vi de på forhånd pakkede sekkene ned til utafor kasernen og hadde "hold opp"-tjeneste på det viktigste utstyret: Stridsvesten, kniv, hørselvern, vindvotter og så videre.

Bussturen til Gratangen tok ca. to timer. Der er det en leir tilsvarende denne på Skjold, men spesielt for Oversettingskompaniet og derfor en del mindre. (Men desto koseligere!) Vi fikk umiddelbart en omvisning på stedet, noe som overrasket meg litt, da jeg hadde sett for meg at vi skulle rett ut i felt med en eneste gang vi forlot bussen. Slik var det altså ikke.

Deretter hadde vi en briefing i administrasjonsbygget, hvor løytnanten formidlet vårt kommende oppdrag for våre totalt uvitende ører. Der og da forsto jeg ikke omfanget av eller detaljene rundt det, men etter hvert fikk jeg med meg at det i hovedsak var tropp 1 (oss) versus tropp 2 (augustinnrykket).

Etter briefingen var det rett ut og marsjere. Med full pakning, hvitkamo, hjelm, stridsvest og våpen gikk vi et par kilometer, før vi stoppet opp og skulle sikre veien, mens de fem lagførerne vårt fant et passende sted å slå leir. Vi (i hvert fall jeg) visste egentlig ikke hva som skjedde da vi plutselig stoppet, fordi befalet brukte så lang tid på å finne et passende sted. Sola hadde akkurat gått ned, og vi var forvirret og ble trøtte og kalde av å bare ligge langs uten å vite hva som skulle skje.

Lagførerne kom til slutt tilbake og vi slo opp telt ganske nær veien. En av oppgavene våre foruten å slå leir den kvelden var å kontrollere all trafikk – det være seg sivil eller militær – som foregikk på veien. Mange stilte spørsmålstegn ved å skulle kontrollere all sivil trafikk, men veien var heller ikke noen E6, så det gikk bra.

Hovedoppgaven vår den kommende natten var å forsvare leiren vi hadde slått opp, som besto av fem telt; ett for hvert lag. Vi hadde fått vite at fi (fienden for de uinnvidde) var i området og at de kunne komme til å angripe i løpet av natten. Vi dannet vaktposter i en 360 graders sikring rundt teltene våre.

Jeg har i ettertid fått vite at tropp 2 sendte speiderpatruljer hvor målet deres kun var å gå til de møtte kontakt (ild), for så å trekke seg tilbake, og slik kunne fastslå hvor vi hadde slått leir. Enkelt for dem, slitsomt for oss. De prøvde seg ganske mange ganger, og hver gang måtte alle opp og ut i stilling. Vi ble gjerne liggende der i én-to timer før beredskapen ble senket. Det ble lite søvn den natten, til tross for at fi aldri prøvde å faktisk trenge inn i leiren. Men slik er det jo i krig!

Én ting lærte jeg den natten: Når det er klar himmel og fullmåne, gir den fantastisk mye lys! Veldig hendig når det er midt på natta og vi ikke kan bruke andre lyskilder (for da er vi et lett mål for fi).

Neste dag, mens vi holdt på å pakke ned teltene og gjøre oss klare til neste avmarsj, roper plutselig noen av våre egne fra en koll: «FI!» Alle sammen slapp det de holdt på med, og løp i retningen fi hadde blitt observert. Det var tett snøvær og det var generelt kaos. Undertegnedes våpen hadde selv fryst i løpet av natten, så jeg fikk ikke tatt avtrekk (våpnene våre var ladd med blank ammunisjon). Da gjaldt det bare å si «PANG!» hver gang man så noen man hadde lyst til å skyte. Det var for øvrig umulig å fastslå om man hadde blitt truffet, eller om man hadde truffet, men på et eller annet vis klarte vi å få tropp 2 til å trekke seg tilbake.

Snart satte vi videre marsj, ut til et vann hvor det sto en ferge klar (og også tropp 2, heisann! Nå er vi visst venner.) hvor vi fikk oppleve hvordan en militærferge fungerer i praksis. Vi ble fraktet til en annen plass, hvor vi slo leir like ved vannet. Den ettermiddagen og kvelden trente vi på å løpe og å komme oss på en stormbåt (en kjapp båt bygd av luftputer) fortest mulig. Denne natta var det ingen angrep fra fi, men jeg våknet likevel til hver gang jeg hørte noe snakking, eller jeg skalv av kulde fordi det var kaldt i teltet.

Dagen etter fikk vi først vite at frokosten kl. 6 ble vårt «siste måltid», og at sersjanten/lagføreren vår kom til å gi oss «ferdigstilling av en annen dimensjon» dersom han så at vi spiste noe etter dette. Deretter ble vi transportert med stormbåter til et annet sted hvor vi begynte å spasere. Oppdraget vårt nå var å gå langs veien og finne en IED (improvised explosive device). Vårt lag fant den derimot ikke, og fortsatte rett mot fi, som begynte å skyte da vi var en 50-100 m unna. Da gjensto det bare å løpe opp til fjellsiden for å komme oss unna. Så gikk vi langs fjellsida en laaang stund, og det er det tyngste jeg noensinne har gjort. I løpet av denne turen, som varte hele dagen, hadde vi én nestenbesvimelse og én som besvimte. Vi ble derimot fortalt at dette var «helt normalt» og at det var ønskelig innsats. Man kan tross alt gi på helt til man besvimer.

Under veldig hard kontinuerlig fysisk anstrengelse og uten mat begynner man fort å kjenne hvordan virkelig sult føles, og man begynner å fantasere om hva man har lyst til å spise. Etter ca. én dag, derimot, slutter man å tenke på mat i det hele tatt. Da vi kom fram til leirplassen vår for kvelden var vi temmelig utkjørte, og det eneste vi fikk spise var mat vi «fanget» selv, altså ting som bark, snegler, tang osv. Selv spiste jeg ikke noe, man kjenner som sagt ikke sulten etter en stund.

Den kvelden var jeg KLISSVÅT. Jeg hadde klart å plumpe med både våpen og diverse da vi hoppet av stormbåtene om morgenen. Heldigvis fikk vi fyrt opp bål, og jeg fikk tørket en del av klærne mine. Den natta var det ikke annet enn fyringsvakt å sitte, og vi fikk i prinsippet sove, selv om kulde gjorde det vanskelig. Men man kom seg på et vis gjennom det.

Neste morgen rev vi telt og gikk ned til vannet, hvor vi skulle lempe alle pakningene våre ombord, og så kappro én mil, tilbake til Gratangen. Der sto kapteinen og fortalte oss at vi skulle ha en liten skyteøvelse, og at vi senere den dagen skulle "trene med tropp 2" på noe tilsvarende. Javel, så det ble enda en dag, tenkte jeg. Jeg lurte også på hvor lenge de hadde tenkt å holde oss uten mat, før folk virkelig begynte å bli tommer for energi. Skyteøvelsen var fort gjort, den varte bare i fem minutter før vi plutselig fikk beskjed om å løpe som fy tilbake til en stor hangar. Vi sto der foran hangardøra, spente og uvisse på hva som skulle skje, men vi løp inn døra og inn i mørket. Hangarporten ble lukket bak oss, og vi satt der i ett-to minutter og holdt den ene hånda på våpenet og den andre hånda på gassmaska (nesten samtlige av oss tenkte at det kom til å komme gass). Så kom det plutselig høy musikk på, mørket forsvant, og der sto tropp 2 og applauderte! Tenk det, vi var ferdige! Det var helt magisk. Kapteinen kom fram og kunne erklære: "Gratulerer med vel gjennomført biuakk 2."

Var det NOE vi hadde lurt på under øvelsen, så var det om vi hadde gjort oss fortjent til den berømte bereten. Jeg trodde personlig ikke det, ettersom beretløpet er noe eget og sagnomsust, og skal være hardere enn det hardeste løp. Men joda, kapteinen holdt fram en beret og sa: «Og for hva bereten angår, så synes jeg dere har gjort dere fortjent til den.» Vi sto der alle sammen og jublet, samtidig som vi var lettet. Sannelig hadde vi slått to fluer i ett smekk! (Det viste seg at beretløpet var kapproinga vi hadde hatt tidlig den morgenen.) Den siste lille skyteøvelsen vi hadde hatt var bare en test for å se om alle fortsette å gi på, selv om vi var utslitte og sultne.

Resten er historie, som man sier. Vi fikk pizza og brus (og det å plutselig få mat var en helt utrolig følelse som man ikke kan oppleve dersom man ikke lenge har vært uten det), fikk slappet av litt og pusset over alt utstyret vårt. Selv hadde jeg en god del å pusse på våpenet mitt, da jeg hadde vært så uheldig å plumpe i vannet en av dagene og dermed få hele HK-en under saltvann. Men det orndet seg.

Den natta fikk vi sove i skikkelige senger på Gratangen, og det må sies å være mitt livs beste søvn noen gang. Vi la oss i ti-tida, jeg sovnet momentant og våknet helt uthvilt og fin i sekstida.

Biuakk 2 blir kalt en «mini-mestringsøvelse». En mestringsøvelse er noe alt av befalet vårt har vært gjennom for å nettopp kunne bli befal, som innebærer lite, eller ingen, mat og søvn, i en lengre periode enn det vi hadde.

Jeg skriver dette mest for å samle inntrykket jeg hadde fra biuakk 2, men jeg har også forsøkt å gjøre det lesbart for de som ikke vet hva det går i. Samtidig må jeg også skrive det slik at jeg får registrert alt det som var viktig for meg med øvelsen.