Subscribe to RSS feed

Assessment & Motivation

, , , ...

I was fortunate enough to attend Skolelederforbundet’s seminar at Hell Rica in March this year, where the main speaker was Kari Smith. A speaker whom I found most interesting, especially when it comes to her views on motivation.

Something she stressed in her speech/lecture at Hell Rica was; to have a good and relevant foundation for assessment for learning, you need to have an assessment of learning (Dobson et al. 2009: 12-13). This makes sense- you need to see what has been achieved to say what lacks and where the pupil should go from here (there). The more knowledge you have about your pupil and the work he/she has done the better your ability to guide/help him/her further. According to Smith motivation is depended on the knowledge you have of the price the one is willing to pay to reach a goal either through inner or outer motivation (or motivation depended on the sense of duty). The more attractive the goal is the more you are, according to Smith, willing to pay to get there.

The teacher is essential in the motivation process; in his/her ability to invite the pupils to participate in interesting and challenging processes the chances for wakening the pupils’ inner motivation will, according to Smith, increase. This view is also supported by Hattie in Visible Learning (…)(2009:178).

These are thoughts that have really made me think. After reading quite a bit about assessment this term, it has become clear that it is in fact the informative feedback (framovermelding), without marks/grades, which will enhance/increase the factor of motivation on the cognitive level.

I wish I can in my practice as a teacher use this, to me, newly enquired knowledge. I also have, after reading and discussing this topic, a greater awareness of the importance of keeping your pupils in the flow-zone (between anxiety and boredom), and give them cairns (varder), as Smith said in her lecture at Hell Rica, to reach on the way to the highest mountain (the ultimate goal).

Pictures: Marked for reuse in Google Images

Mapper på læringsplatformen

, ,

”Mappebegrepet er mangfoldig, og forbindes med både læringsform og evalueringsform (…) ” (Artikkelsamling; Digitale Mapper EDU 3084: Otnes, kapittel 7, om Digitale mapper og hypertekstskriving: 176).

Når man underviser i både norsk og engelsk på ungdomstrinnet må man, som i alle andre fag, sørge for å ha et så bredt som mulig vurderingsgrunnlag på elevene. I fag som norsk og engelsk er det også viktig å ha dokumentert det skriftlige arbeidet så vel som det muntlige.

I flere år har jeg for å sikre dokumentasjon av framskritt og prestasjoner samt sikret elevmedvikning hatt mapper på den lokale læringsplattformen på skolen;FRONTER.

Jeg setter opp fire eller fem frister med ulike tema. Elevene kan selv velge hvilke av fristene de vil følge, men et minstekrav er tre tekster i semesteret (tekstene behøver ikke være på mer enn en side). Ut i fra temaene må elevene selv formulere en oppgave; kravet er at én av tekstene skal være sakpreget (gjerne artikkel) og at én tekst skal være skjønnlitterær. Ut fra de tre tekstene de har fått vurdert, plukker de ut to av tekstene som de vil levere inn til andrevurdering.Vurderingsmåtene på tekstene kan variere fra at lærer gir skriftlig eller muntlig tilbakemelding. At lærer og elev sammen vurderer teksten, eller at medelever bruker check-lists eller can-dos (Langseth; Smith et al. 2009:264) for å se på hva som er med eller ikke er med, og hva eleven kan og ennå ikke behersker.
Disse to bearbeidede tekstene, samt en selvrefleksjon og egenvurdering er grunnlaget for den endelige vurderingen av mappa; ikke bare sluttproduktet, men altså også prosessen.

”Mappe er en systematisk samling studentarbeid som viser innsats, framskritt og prestasjoner innen ett eller flere områder. Samlingen må omfatte studentmedvirkning når det gjelder valg av innhold, utvalgskriterier, kriterier for å bedømme det faglige nivået, og den må vise studentens selvrefleksjon” (O. Dysthe 2002 – etter Paulson, Paulson & Meyer 1991: 60-61).

Nå skal Trondheim kommune (fra høsten 2010) gå over fra Fronter til It's Learning - lurer på om elevenes mapper blir overflyttet, og om samme tankegang er mulig der... Noen som vet?

Plagiatkontroll – for mye kontroll?

, , , ...

”Den svenske forskeren Stig Roland Rask hevder at plagiering fra Internett ikke bare er et teknisk problem, men like mye er en pedagogisk utfordring” (Otnes 2009:20).

Jeg sitter med fronterinnleveringer (Fronter) om Rosa Parks og Martin Luther King jr. (meget originalt må jeg innrømme…) for øyeblikket, og har nettopp sendt inn alle oppgavene til Ephorus (et program designet for at analysere antall prosent plagiat/ukritisk kildebruk. Ephorus er en database med tekster fra internett samt tidligere innlagte tekster.)


Også slår det meg at jeg kanskje burde ha stolt mer på elevene mine? At jeg burde ha brukt MYE mer tid på Åndsverksloven og Creative Commons? (Liestøl, Fagerjord, Hannemyr 2009: 143-144, 151-153). Eller i alle fall ha jobbet såpass med deres dannelse at de rett og slett IKKE jukser?

Jeg kjenner lærere som helt unngår hjemmeinneveringer/stiler pga at det er så krevende å avsløre juks. Hjemme kan jo selvfølgelig tante Siv og pappa ”bidra” kraftig. Eller elever kan ukritisk bruke artikler skrevet av professorer og utgi dem for å være sitt eget verk, men alt dette må man liksom ta med i beregningene, såkalte klipp-og-lim praksiser (Otnes 2009: 94). Dette vil jo for en lærer som kjenner sine elever være lett se/avsløre uten større problemer. Det som er verre er når tekster er hentet fra andre elevtekster som ligger ute på nett, som f.eks Daria og Norsk skoleforum eller Propaganda eller rett og slett at Terje i en annen klasse, på et annet trinn eller en annen skole har skrevet en veldig lignende tekst tidligere.

Hvordan avsløre dette?

”For at elever skal oppnå kompetanse på området kildekritikk og opphavsrett, kreves altså en etisk og juridisk opplæring, dessuten en formell opplæring om korrekte referanseangivelser og ikke minst oppgavetyper og tettere oppfølging i skrive – og arbeidsprosesser” (Otnes 2009: 20).

En ting er jo oppgavene man gir. Hvis de er laget på en slik måte at de krever elevens egenrefleksjon og analyse vil det være vanskelig å plagiere, men så er det teoridelen da… Hmmm…

Det ideelle er jo selvfølgelig å lære bort - og få ALLE til å forstå at man må gjerne bruke kilder, men at disse må krediteres, og at det å plagere er noe man IKKE gjør. Man burde helt klart stole på at alle følger de samme normene og retningslinjene når det gjelder juks, men dersom man er litt usikker og ikke orker bruke tid på å lete etter hvilke kilder som faktisk er brukt, kan jo Ephorus være et greit alternativ? Eller?

Hva tenker dere?



Mer om hvordan plagiatkontroller fungerer se norskboka.no - Leif Harboe.

Digital kompetanseheving med ulikt startsted.

, , , ...

Andreas Lund skriver (Otnes 2009:88-89) ”at å være digital i engelsk betyr ikke bare å praktisere engelsk ved hjelp av eller gjennom en eller flere påklistrede teknologiske komponenter, men å forholde seg til et sett av nye muligheter og begrensninger, kommunikasjonsformer og uttrykksformer”, og mitt mål er nettopp det siste: Å se mulighetene i kommunikasjonsformene og uttrykksmåtene gjennom det digitale.

Jeg kan si mye om faget engelsk fordyping; om fagets intensjon, om hvem som velger faget (eller blir plassert der), eller om det faktum at man vi mangler lærebøker… Prikk prikk prikk… Men det skal jeg IKKE. Jeg vil heller skrive en hyllest til de fantastiske ungdommene jeg har i min engelsk fordypningsgruppe.

Det er stor spredning på mange måter i den gruppa; det er 10 ulike nasjoner representert, i tillegg er det ulik sosial, økonomisk, kulturell og religiøs bakgrunn. Ulikt nivå også når det gjelder digital kompetanse – noen har internett-tilgang hjemme, andre har hverken pc eller internett. Noen har brukt pc daglig fra de kunne sitte selv, andre så sin første pc for et knapt år siden. I en gruppe på 25 ungdommer kan man jo i en slik situasjon se for seg at konflikter og uro kan oppstå. Men konfliktene har fått en konkurrent, nemlig iveren til Å LÆRE. Mine hovedmål har vært at HER SKAL VI LÆRE og ALLE KAN HVIS DE VIL!

Jeg bruker LK06 mer aktivt der, i planleggingen av undervisningen, enn jeg gjør i noe annet fag – kanskje fordi spredingen i det faglige nivået er så stor, eller at vi ikke har lærebøker som møter målene (vi har ikke bøker i det hele tatt, faktisk) Jeg kan spekulere, men vil jeg ikke konkludere. Men jeg vil innrømme noe: det IKKE er lett! Jeg kan (faktisk) ligge våken når jeg tenker på denne gruppa mi: Hvordan nå alle? Hvordan fenge? Hvordan unngå å støte? Hvordan nå målene i LK06, og målene om digital kompetanse med så stor spredning i bakgrunnen?

Noen av disse problemstillingene er mulig å gjennomføre, når alle involverte er motiverte.
Nå skal jeg fortelle om EN gang vi nådde målene, men det var ikke ”easy peasy”:

Da jeg begynte planleggingen av prosjektet tok jeg utgangspunkt i de grunnleggende ferdihetene og et par kompetansemål i LK06:

” Å kunne bruke digitale verktøy i engelsk fordypning gir mulighet for autentisk bruk av språket og åpner for flere læringsarenaer for faget. Språkkompetanse er i mange tilfeller en forutsetning for å kunne ta i bruk digitale verktøy. Samtidig kan bruk av digitale verktøy bidra til utvikling av språkkompetanse. Kildekritikk, opphavsrett og personvern er sentrale områder i digitale sammenhenger som også inngår i engelskfaget. ”

Mål:
• produsere skriftlig og presentere muntlig selvvalgte fordypningsarbeider
• dokumentere og vurdere egen utvikling i arbeid med utforskning av språk og tekst

Oppgaven gikk ut på at elevene skulle velge et tema de var opptatt av, lage en presentasjon av sitt valgfrie tema og fremføre den hjelp av digitale verktøy. Dokumentere hele prosessen sin og vurdere sitt arbeid i lys av de oppsatte kriteriene.

Alle presenterte på mer eller mindre ulik måte: En lagde en bildekollasj i WORD mens hun poetisk snakket om kjærlighet, noen lagde en PowerPoint, for noen sin aller første bestående av tre slides om Michael Jackson eller Ronaldo, noen lagde lange kompliserte presentasjoner/digital stories om dine liv eller hobbyer. Noen lagde film (Movie Maker), noen brukte glogg, og noen snakket om et emne og viste fram YouTube-klipp og en brukte et kart på Smartboarden som ble tegnet på for å vise alle plassene i verden hun hadde bodd og flyktet fra.

Grunnene (slik jeg ser det) til at alle framførte: Vi hadde SAMMEN satt opp tydelige kriterier (noe som ikke var lett, når bakgrunnen og utgangspunktene var så ulike) for prosessen og presentasjonen: Alle måtte dokumentere sin tankeprosess, alle måtte bruke et digitalt hjelpemiddel i presentasjonen, alle måtte være bevisst sine mottakere og alle måtte vurdere seg selv og reflektere over prosessen og presentasjonen sin i etterkant ”Eleven er den sentrale aktøren i sitt eget vurderingsarbeid” (Otnes 2009: 112). Dessuten var holdningen i gruppa at alle ville LÆRE, alle ville vise frem noe, alle visste at de fikk til noe (hvordan denne motivasjonen ble så stor av akkurat denne oppgaven, må jeg helt ærlig si at jeg er usikker på – jeg har gjort mange lignede oppgaver, uten slikt engasjement). Hmmm… har dere lignende opplevelser /erfaringer?

Kanskje er det det faktum at jeg er travel for tiden og at jeg ikke åpner for unødvendige diskusjoner? Den nådeløse holdningen min i dette prosjektet var urokkelig: JEG VET AT ALLE FÅR TIL NOE (punktum).

Det jeg er så utrolig glad for er at ALLE gjennomførte (denne gangen), til tross for sitt ulike utgangspunkt.


Illustrasjon 1 og 3: Funnet på Google Images, begge er merket for gjenbruk.
Illustrasjon 2: Wordle av læreplanen i engelsk fordypning.

PowerPoint – “oh, it’s so the 90ties”

,

PowerPoint skal være en støtte til muntlige presentasjoner som kombineres med elementer fra tavlebruk, plansjer, over-head, lysbilder, film, radio, båndopptager, fjernsyn og video, i et samlet multimodalt uttrykk. Alt dette høres jo vel og bra ut...

Likevel retter forfatterne av boken ”Sammensatte tekster – Arbeid med digital kompetanse i skolen” et kritisk lys mot PowerPoint og lignende programmer som Keynote og Impress. De hevder at denne presentasjonsmåten er blitt mer og mer skriftlig og brukes mer eller mindre som et manuskript som vises frem på lerretet ved bruk av bullet points. Forfatterne stiller videre spørsmål om hvordan denne utviklingen, i og med at PowerPoint har blitt mer skriftlig, har betydning for læringen hos de som skal høre/se på. Er virkelig disse kulepunktene så velegnet i undervisningen som mange har trodd? (Liestøl, Fagerjord og Hannemyr 2009: 133)

Jeg vil si at PowerPoint er en god støtte for den som holder foredraget, om ikke annet for å strukturere det man skal si. Men kanskje ikke helt ideelt til all slags bruk, som f. eks ved bruk til diktmontasjer. Grunnen til at jeg vil hevde dette er blant annet at det er litt kronglete å sette lyd til bilde (da MÅ det sies at kan det jo godt hende at jeg ikke kjenner verktøyet godt nok).

Jeg foretrekker da heller å bruke f. eks MovieMaker eller Photostory til slike oppgaver, selv om Iversen og Otnes (Otnes 2009: 131) hevder at PowerPoint egner seg best, da skrift faktisk er den viktigste modaliteten i en lyrikkmontasje.Trolig har de rett...

Uansett, jeg føler jeg virkelig har gitt PowerPoint en ”fair chance” denne gangen – selv om resultatet mitt ble litt ymse:)

Se vedlegg: We and They

Les da!

,

Det er vel verd å tenke igjennom hvordan man skal selge inn bøker til ungdommer. Spesielt når man vet at lesing gjør oss til bedre skrivere, og kanskje til og med til bedre mennesker også?

Det kan gjøres som Hæge Hestnes i faget litterær kompetanse, der hun blant annet viser oss veier til leselyst: Enten det er inngangene hun bruker når hun snakker de barnebøkene hun har vist oss, eller Stargirl (Jerry Spinelli), eller Wolfbrother (Michelle Paver), eller noveller som The Star (Alasdair Gray). Hennes fantastiske og entusiastiske måte å gå inn i litteraturen på er det absolutt verd å ta til seg.

Andre måter er f. eks Espens måte å gå inn i, for meg lite tiltalende litteratur, men fengende for mange unge i dag som "Twilight"-bøkene, eller om man nærmer seg litteraturen slik Liesbeth gjorde med Shakespare under forrige samling.

Hvordan man nærmer seg litteraturen er ikke like viktig som det at læreren faktisk utvider sitt repertoar også når det gjelder ungdomslitteratur, og finner strategier for å ”selge” bøkene uavhengig av hva man (personlig) måtte mene om dem. Dette gjelder nemlig en mye større sak; å få elevene til å lese, fordi lesing kanskje er den viktigste kilden til dannelse, i alle fall i følge Acta Didactica 4/2001, Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling: ”Godt rustet for framtida?”:

”Lesekompetanse innebærer dermed at leseren ikke bare avkoder og forstår innholdet, men også er i stand til å bruke skrevne tekster som redskap for egen læring og i sin utvikling som samfunnsborger. Den siste delen av definisjonen uttrykker selve hensikten med det å lese: Å kunne nå mål, utvikle kunnskaper og potensiale og delta i samfunnet. Her er det meningen å fange opp hele spekteret av situasjoner der lesing spiller en rolle: på jobb og skole, i private og offentlige sammenhenger. Et overordnet mål vil være livslang læring og en aktiv deltakelse i samfunnet, både politisk, sosialt og kulturelt. Dette skal også innebære evne til kritisk tenkning, samhandling med andre og utvikling av egne evner og anlegg.”
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/rapporter_planer/rapporter/2003/gi-rom-for-lesing.html?id=106009

Read more...

Lik digital kompetanse for alle?

, , , ...



Jeg greier liksom ikke helt å slå meg til ro med tanken på at det skal være opp til den enkelte lærer i hvor stor grad elevene får lære " å være digital" i alle fag.

Som Otnes (2009:11) sier "Å være digital er ikke en tilstand, en legning, ei heller en sykdom". Slik jeg tolker dette er at den digitale delen av læreren står ikke som et tillegg til, men heller som en integrert del av læreren som underviser, oppdrager og menneske.
Det å være digital er en holdning eller livsstil (Otnes 2009:11).

Det som må etterstrebes er digital kompetanse i alle fag, og det må bety MER enn å lage en powerpoint, være på Fronter eller It's Learning og lage uke/periodeplaner i WORD, eller få elevene til å lete opp noe på nett. Eller tar jeg feil da? Å ha digital kompetanse må innebære å ha innsikt i relevans, repertoar og refleksjon (Otnes 2009:14). Men det er jo kanskje ikke så lett å oppnå digital kompetanse når det ikke engang er nevnt i LK06 (Otnes 2009:12).

Det er nok store forskjeller på undervisningen når det gjelder det digitale fokuset her i landet. Det tekniske utstyret er en ting, men kompetansen er minst like viktig. Det jeg synes er skremmende er; ikke nok med at det er opp til den enkelte kommune hvor satsningen ligger, men det er også store forskjeller innenfor hver kommune. Det betyr vel egentlig at det er opp til hver enkel enhet eller enhetsleder?

Jeg kunne ønske meg en nasjonal opplæringsplan i digital kompetanse som innebærer et krav til å ha kjennskap til begrepene relevans, repertoar og refleksjon. En slik plan bør favne alle lærere i skolen, ikke bare de som er nyutdannede og rett ut fra lærerutdanningen. Det er nemlig ikke alltid så lett å få gehør når man er ny og fersk. Dessverre er det forsatt en litt for rådende tanke som gjelder mange steder: "Dette digitale går nok over, hvis vi bare sitter helt i ro, så går det nok over".



Hvem skal lære elevene bruken av hypertekstprinsippet (Otnes 2002 : 175) eller om "nettikette" som Espen påpeker, både når det gjelder hva de selv legger ut, men også hvordan de bruker kilder og bilder de har funnet på nettet? Hva med utvidelse av repertoaret med verktøy som Prezi og Glogster? Eller Liesbets Eduglog? Hva med filmlaging eller Anitas digital stories? Eller Mortens innsikt i de enorme mulighetene googledocs gir?

Det må jeg si, at nå som jeg har vært så heldig å få et innblikk i alt dette, ser jeg det som kunnskap jeg ikke kan være uten. Men alt dette krever altså en viss mengde kompetanse og trygghet fra læreren, og hvis ikke enhetslederne ser der store nytten, hvem driver da frem denne digital kompetanse hos elevene? Enkeltindivider og ildsjeler? Det virker for meg litt for tilfeldig.
Slik jeg ser det, denne opplæringen inn i et system!

Teaching grammar...

, ,

Grammatical competence is, according to Chomsky the cognitive state that encompasses all those aspects of form and meaning and their relation, including underlying structures that enter into that relation, which are properly assigned to the specific subsystem of the human mind that relates representations of form and meaning (Chomsky 1980:59)

Teaching grammar is always, in my mind, a challenge either your methods are taught deductively or inductively. The teaching of grammar also raises a lot of questions, like:

Is it really necessary?
How can I motivate my pupils to want to improve their grammar?
What is the best way acquiring such a competence?
Is it true that practice makes perfect?

Read more...

Rettferdighet er å behandle alle ulikt

, ,

Regler og lover er bra og faktisk helt essensielle i et samfunn for å holde ro og orden. Dette er de aller fleste av oss enige i, men skal man være regelryttere for en hver pris av den grunn?

Forutsetninger og ulik bakgrunn skal det i følge opplæringslova tas hensyn til:

§ 1-3. Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten.


Det vil for meg si at jeg må SE den enkelte og å ta hensyn til hvilke behov hvert enkelt individ måtte ha. Det mest rettferdige vil da altså være å behandle alle ulikt. Og hvis så, bør man ikke da i klasserommet eller på skolen generelt ha forskjellige skjønnsmessige tolkninger av reglene til hvert enkelt individ?

Et eksempel: I stedet for å telle minutter ”Mina” kommer for sent, og gi henne den n’te anmerkningen. Si heller: ”så fint at du kom”. Det vil jo, tross alt, være det eneste rette dersom man vet om at ”Mina” i natt ikke sov pga at de voksne i livet hennes holdt et skrekkelig leven…



En umulig oppgave? Trolig, men betyr det at det ikke skal etterstrebes?

Et annet eksempel (tatt HELT ut av det blå…): Flere av oss, på denne masteren, har aldri før forrige halvår skrevet en akademisk oppgave/essay, med de krav som ligger i dette. Jeg kan jo til en viss grad være enig i at vi fikk tilbud om veiledning, men en grundig opplæring eller en reell treningsarena vil jeg ikke si vi fikk...

Read more...

Et undervisningsopplegg om annerledeshet (hvis dét er et ord?)...

, , , ...

Dere husker kanskje "The Sneetches"?
Nå har jeg laget et undervisningsopplegg(plan) i form av en glogg som inkluderer noen sentrale begrep når det gjelder "Otherness", Kiplings dikt "We and They",de to klippene fra YouTube av Dr. Suess "The Sneetches" og også noen spørsmål som mellomarbeid.

Kanskje noen av dere kan bruke denne gloggen eller noe av denne informasjonen?

Håper det kan være til nytte!