En historie fra et jordmorliv
Tuesday, 8. September 2009, 11:02:23
Leste denne historien i forbindelse med ein hjemmeeksamen på sykepleien, den gjorde inntrykk.
Kari og Per venter sitt andre barn sammen. For 2 år siden mistet de en liten pike etter 3 døgn. Hun hadde en svært sjelden stoffskiftesykdom som ikke var forenlig med livet. Før de bestemte seg for å få et barn til, fulgte jeg dem inn på Genetisk Institutt til veiledning. Der fikk de beskjed om at det var 25% sjanse for at det neste barnet skulle ha samme lidelse. Valget var vanskelig. Orket de et nytt svangerskap i uvisshet og angst? Fra før hadde de den daglige omsorgen fra Karis sønn fra et tidligere forhold. Vil Håvard tåle å miste enda en bror eller søster? Vil de sammen kunne takle enda et møte med sykehus og død? Etter grundige overveielser bestemmer de seg; jo de vil forsøke enda en gang. Kari følges svært tett opp i svangerskapet, både av meg som jordmor og av spesialister ved sentralsykehuset. Hun blir tilbudt forstervannsprøve, men takker nei. Vet at hun aldri ville greid å ta abort, og derfor ønsker verken hun eller mannen å vite. Svangerskapet er annerledes denne gang, veksten er fin, hun kjenner bra med liv, og ultralydundersøkelsen viser normale funn.
To uker før termin forløses hun med keisersnitt. De får en liten gutt som er så uendelig vakker med mørkt hår og store, mørke øyne. Da blodprøvesvarene foreligger, faller deres verden nok en gang i grus – også denne gang kommer de til å miste barnet. Han har den sammen arvelige sykdommen som søsteren.
Andre dagen etter fødselen reiser jeg på sykehuset, holder gutten og snakker med de to. Akkurat dette knytter oss sammen for bestandig – jeg var en av de svært få som fikk se og holde veslegutt mens han levde. Moren spør om jeg ikke synes han er pen. Jo visst, kjære deg, også din sønn er verdens peneste! Dagen etter dør gutten i sin fars armer, de steller ham sammen og kjører selv kista til hjembygda. De stopper i sitt eget hjem, bærer kista opp og setter den på bordet. Lokket tas av, og i noen minutter er de en liten familie som er kommet hjem fra sykehuset. Etterpå sa far til meg: ”Han måtte jo få komme hjemom, vet du.”
I dagene fram mot begravelsen snakker vi sammen hver dag, og jeg får være med å ta standpunkt til både salmer og blomster.
Å se en liten barnekiste pyntet med blomster gjør et uutslettelig inntrykk. For mor og far ligger drømmer og ønsker for framtiden nede i den kista. Alle de gode stundene de ikke fikk sammen, forventingene om den første latteren, skrubbsårene og fotballkampene begraves også i dag. Da seremonien i kapellet er over, tar faren den vesle kista i armene, og sammen går de sine tyngste skritt. De skal gravlegge sitt andre barn.
Fra boka ”Når livet blir til”
Kari og Per venter sitt andre barn sammen. For 2 år siden mistet de en liten pike etter 3 døgn. Hun hadde en svært sjelden stoffskiftesykdom som ikke var forenlig med livet. Før de bestemte seg for å få et barn til, fulgte jeg dem inn på Genetisk Institutt til veiledning. Der fikk de beskjed om at det var 25% sjanse for at det neste barnet skulle ha samme lidelse. Valget var vanskelig. Orket de et nytt svangerskap i uvisshet og angst? Fra før hadde de den daglige omsorgen fra Karis sønn fra et tidligere forhold. Vil Håvard tåle å miste enda en bror eller søster? Vil de sammen kunne takle enda et møte med sykehus og død? Etter grundige overveielser bestemmer de seg; jo de vil forsøke enda en gang. Kari følges svært tett opp i svangerskapet, både av meg som jordmor og av spesialister ved sentralsykehuset. Hun blir tilbudt forstervannsprøve, men takker nei. Vet at hun aldri ville greid å ta abort, og derfor ønsker verken hun eller mannen å vite. Svangerskapet er annerledes denne gang, veksten er fin, hun kjenner bra med liv, og ultralydundersøkelsen viser normale funn.
To uker før termin forløses hun med keisersnitt. De får en liten gutt som er så uendelig vakker med mørkt hår og store, mørke øyne. Da blodprøvesvarene foreligger, faller deres verden nok en gang i grus – også denne gang kommer de til å miste barnet. Han har den sammen arvelige sykdommen som søsteren.
Andre dagen etter fødselen reiser jeg på sykehuset, holder gutten og snakker med de to. Akkurat dette knytter oss sammen for bestandig – jeg var en av de svært få som fikk se og holde veslegutt mens han levde. Moren spør om jeg ikke synes han er pen. Jo visst, kjære deg, også din sønn er verdens peneste! Dagen etter dør gutten i sin fars armer, de steller ham sammen og kjører selv kista til hjembygda. De stopper i sitt eget hjem, bærer kista opp og setter den på bordet. Lokket tas av, og i noen minutter er de en liten familie som er kommet hjem fra sykehuset. Etterpå sa far til meg: ”Han måtte jo få komme hjemom, vet du.”
I dagene fram mot begravelsen snakker vi sammen hver dag, og jeg får være med å ta standpunkt til både salmer og blomster.
Å se en liten barnekiste pyntet med blomster gjør et uutslettelig inntrykk. For mor og far ligger drømmer og ønsker for framtiden nede i den kista. Alle de gode stundene de ikke fikk sammen, forventingene om den første latteren, skrubbsårene og fotballkampene begraves også i dag. Da seremonien i kapellet er over, tar faren den vesle kista i armene, og sammen går de sine tyngste skritt. De skal gravlegge sitt andre barn.
Fra boka ”Når livet blir til”
WIDGETIZE
How to use Quote function: