Teknolais weblogg

Woho! Nå er det ikke lenge igjen til jul! For å være presis er det ni dager, 203 timer, 12220 minutter eller 733232 sekunder igjen til flyet tar av fra Bardufoss. Det er en oppløftende tanke. Særlig når man samtidig vet at det er godt over 200 dager til jeg er ferdig her oppe for godt.

Akkurat nå føler jeg meg dritflink som faktisk gidder og sette meg ned og lage blogg. Jeg har tenkt på dette en stund, for å si det sånn. Endelig er den en realitet.. Om jeg greier å fortsette er fortsatt litt uvisst, men kanskje, kanskje.

Det er ganske artig å høre på alle de som stresser/stresset med eksamner, jul, julegaver og det ene med det andre. (Eller hva, Astrid?) Det er ikke mye eksamen på meg her hvor jeg er nå. Eller muligheter til å kjøpe julegaver, for den saks skyld...

Til de uinvidde kan jeg jo, siden dette er min aller første bloggpost, være så vennlig å fortelle litt om hva jeg driver med i år. Som så mange andre har jeg fått æren av å være Hærens utvalgte. Jeg avtjener førstegangstjeneste i Forsvaret, nærmere bestemt i Hærens Sambandsbataljon, avdeling Kommandoplasskompaniet i Mobil Taktisk LandKommando-troppen. Eller HSTY/SBBN/KKP/MTLK, som vi invidde liker å kalle det. Sambandsbataljonen (eller SBBN) er stasjonert i Heggelia Leir, i Bardufoss, som ligger i Indre Troms. (Se på et kart.).

I Bardufoss har jeg vært siden jeg rykket inn i Kongens klær en gang i august. Nærmere bestemt for 116 dager siden. Siden det har jeg opplevd riktig så mye rart. Det startet rått og brutalt med rekrutten. Kanskje det mest slitsomme jeg har vært med på noen sinne, men også noe av det mest givende. Snakker om kurs i superekspressosialisering. Her er det ikke snakk om å kunne trekke seg tilbake for å få litt tid for seg selv. De fem ukene vi var rekrutter var lange, men for så vidt lærerike. Vi skulle lære alt fra å skyte til å vaske rom, strekke seng og kle oss i grønt.Jeg må ærlig innrømme at jeg var litt sjokkert over hvor vanskelig det var for noen å vaske og rydde... For ikke å snakke om oppstilling og Sluttet Orden (eller SLO som det heter her). Men, men. Etter 12 feltdøgn, flere turer til skytebanen og endeløse timer med vasking var vi endelig ferdige og kunne glade å fornøyde reise hjem på perm. Aldri har det vært så deilig å komme hjem.

Etter første langperm var det tilbake til nord i nye seks uker. Fagutdanning. Woho! Nå skulle vi lære å være sambands- og spesielt kommandoplassoldater. Hvilket innebar skremmende mange timer med oppsett av 12,5 kvadratmeters telt. (Som er teltene Hæren bruker i kommandoplasser og mange andre steder. De heter rett og slett 12,5m²-telt fordi de er, ja nettopp 12,5m² store.) Dessuten skulle vi lære å sette opp og drifte adgangskontroll og veikontrollpost. Dessuten måtte vi lære å sette opp kontainere. Se for deg en diger kontainer. Denne plasserer du på en mer eller mindre jevn flate, for så å sørge for at den er helt i vater. Deretter skyver du ut en eller to "skuffer" som gjør den to eller tre ganger så stor. Genialt.

Forøvrig må jeg bare advare mot militærsnakk. Det er en nesten skremmende utømmelig kilde til konversasjon og lignende. Jeg kan snakke om det i evigheter. Bare se på denne lange teksten. Masse mer eller mindre spennende militærsnakk. Men, men. Det får du bare leve med. Det er ikke så veldig mye annet som skjer i livet mitt for tiden, for å si det sånn.

Men, men. Tilbake til min militære karriere... Etter fagutdanningen var jeg så heldig å bli valgt til en stiling som adm.ass. Eller p.ass. Hvilket innebærer at i stedet for å tusle rundt og bære jerrykanner med F-34 (kanner med drivstoff), har jeg en kontorjobb der jeg jobber med personalsaker for de vernepliktige. Flyreiser, lønn, og slike ting. Ganske annerledes, ganske avslappende til tider. Men også stressende og mye mer ålreit. Også får jeg et litt mer regelmessig og forutsigbart år. Hvilket er ganske fint. Da kan jeg for eksempel bedre mulighet til å skrive blogg. Og det er jo ikke så verst?

Nå gleder jeg meg bare til jul og til å komme tilbake til et sivilisert land. Neste onsdag reiser jeg fra Nord-Norge til Norge. Man føler seg litt i ødemarken når man er her. Rettere sagt, man ER ikke litt, men veldig, i ødemarken her. Enda det sies at Heggelia er det nest tettest befolkede stedet der Hæren har leir. (Etter Huseby.) Jeg synes nå doveggrimet: "Bardufoss - Stedet Gud glemte, Djevelen forlot og Forsvaret overtok" er langt mer passende. Men det er nå meg.