My OperaNÅR VERDEN GÅR MEG IMOT
Sunday, January 15, 2012 11:02:34 AM
Jeg ser ham for meg der han går langs stien ved Akerselven på vei mot Maridalsvannet med fiskestanga på nakken. Han ser ut som en litt eldre utgave av Askeladden: Peter Christen Asbjørnsen. I dag fyller han 200 år. 
I går markerte vi dagen i Horten bibliotek da jeg fremførte "Brevet til Jørgen", en fortellerforestilling om Asbjørnsens vandringer og historier. Det var stappfullt i rommet. Det var mange barn, men like mange, ja, flere voksne. At eventyr bare er for barn er tøv og tull!
Vi hadde ikke mange bøker hjemme. Men Asbjørnsen og Moes samlede eventyr var blant dem. Jeg turde ikke røre dem. Mens barn i dag sluker vampyrfilmer med blodsøl, parteringer av lik, organer som flyr veggimellom og masseorgier i granskogen, var Kittelsens bilder nok til å skremme meg. Dette skremte meg fordi det hadde en kraft. Historiene om kvernknurren i sagbruk og møller var noe jeg kunne forstå fordi jeg selv hadde hørt både during og sang når jeg gikk timevis langs fossen i Mørkridsdalen i Luster. Historiene om troll tok jeg på alvor fordi jeg selv hadde sett dem flere ganger i skogen bak festningen i Horten etter mørkets frembrudd. Historiene tok tak i min egen mørkeredsel. Jeg visste hva de handlet om. Og det var først da jeg var voksen at jeg tok fatt på samlingene og leste dem fra perm til perm mens jeg lå på magen i gresset på Hovedøya eller satt vakt utenfor en stue på Bygdøy Folkemuseum.
Ja, det er påfallende hvordan jeg hele tiden forbinder eventyrene og lesningen av dem med helt konkrete steder jeg selv har vært. Eventyrene tilhører meg og mitt liv. De er vevd inn i min livshistorie og forbundet med minner, drømmer og indre bilder.
Han feires ikke stort, Asbjørnsen. Det er ikke som når det for eksempel er Ibsenjubileum og kostbare forestillinger, festivaler og arrangement lyser mot oss fra alle medier. Nei, Asbjørnsens jubileum er det fortellerne som tar seg av. Vi stabler egenhendig og med støtte fra noen få kommuner, bibliotek og skoler noen arrangement på beina.
Dette med å stable ting egenhendig og idealistisk på beina mens folk rundt en sier at man ikke kan få det til, står helt i stil med Asbjørnsen og Moe. Dette med å fortsette selv om folk ser litt ned på en fordi det ikke er fin nok kultur eller ikke "profesjonelt nok" og ikke "estetisk korrekt", er helt i tråd med hva Asbjørnsen og Moe gjorde. Dette med å ikke gi seg fordi om folk ler av en, dette med å fortsette av ren og skjær kjærlighet til det man gjør, står i stil med både eventrsamlerne våre og med eventyrene de samlet inn.
For folkekulturen var ikke "bra nok" og den blir aldri "bra nok" eller "viktig nok". Askeladden (som egentlig het Askefisen. Navnet hans var ikke bra nok så han måtte døpes om.) var ikke bra nok for brødrene sine. Eventyrene var ikke viktig nok for kultureliten. Men de fikk det til. Og vi får det til vi også. Selv om folk sier at vi ikke har fått det til lenge etter at vi har fått det til flere ganger. Fraværet av de store institusjoner i denne markeringen er påfallende, men vi klarer oss faktisk uten dem! Og selvfølgelig er folkekulturen bra nok. Det er nok heller at man tar den som en selvfølge.
Asbjørnsen og Moes samlede verker har betydd mer enn vi tenker over. De er blitt en del av vår kultur, vår tenkemåte, uttrykksmåte. De gir oss tilhørighet til språket og til naturen rundt språket. Og man tenker ofte ikke over det som er en naturlig del av en selv. Det er en selvfølge.
"Når verden går meg imot og det unnlater den sjelden å gjøre når det gis noen leilighet til det ... " Med denne litt selvironiske bisetningen begynner historiekomposisjonen som ble kalt "Kvernsagn". Og så blir vi tatt med hele veien inn til det gamle sagbruket ved nattetider der det fortelles historier om kvernknurrer som biter seg fast i kvernkaller og stopper møllehjul og skriker så de som er på vakt ved sagen om natta flykter hals over hode. Men vi trenger egentlig ikke noe kurs i hvordan gamle sagbruk fungerer for å forstå angsten. Det er bare å sette seg ved en foss og lytte en lang stund, så åpnes så mange overtoner for øret at vi kan høre både knurring, during, skrik eller annet. Sånn må det ha vært for de som hadde vakt på sagbruk og møller om natta.
"Når verden går meg imot" begynner historien. Det forbindes gjerne noe glitrende, vakkert, pastellaktig og livsfjernt med "eventyr". Eventyr er noe man flykter inn i når verden går en imot. Og han som forteller denne historien flykter jo faktisk. Han har problemer med å betale regningene sine. Han trenger pusterom fra livets krav. Men historiene han fikk høre på denne turen som skulle sette ham i bedre humør var egentlig ikke egnet hverken til å berolige nerver eller dekke over livsangst.
Selv om sagn og eventyr kan være skumle, er de ofte blitt brukt som en flukt fra en trang virkelighet. Flukt blir gjerne forbundet med ansvarsfraskrivelse og feighet. Men det fins noen former for flukt som tvert imot virker styrkende på evnen til å ta fatt på dagliglivets krav. Det kan bli for mye for alle. For mye post i postkassa, for mange regninger, for mange ekle møter, for mange krav. Eller for få? Ingen som tar telefonen når man ringer, ingen som ringer tilbake, ingen som tar initiativ, ingen som sier: Jeg trenger deg! Og da trenger vi luft og rom rundt oss for å oppleve at vi er mer enn alt dette. For bare hvis vi er mer enn alt dette - postkassa, kravene, møtene, ansvaret - er det noe poeng å ta fatt i det alt sammen. Bare hvis vi er mer enn regninger, skjemaer, møter og plikter har vi krefter til å stå i det, alt sammen.
Dette er poenget med eventyr. Å drømme seg bort for å finne en større del av seg selv.
Det er sagt mye om året 2012. Og det lenge før dette året fikk noen som helst sjanse til å vise hvem det var. Men det som det ikke er sagt så mye om, er at dette året, 2012, er et skikkelig EVENTYRÅR! I dag på dagen er det 200 år siden Peter Christen Asbjørnsen ble født. Og i desember er det også 200 år siden den første utgivelsen av Grimms eventyr! Det første var det Heidi Dahlsveen som gjorde meg oppmerksom på i et forslag om at vi skulle lage en norsk fortellerdag 15. januar. Det andre ble jeg gjort oppmerksom på da jeg var i Toledo sist sommer på en konferanse for fortellere i Europa. Brødrene Grimm feires av mange fortellere og fortellergrupper i disse dager. Og jeg skal også feire dem.
Men i dag feirer vi Asbjørnsen. Han som innrømmet at av og til gikk livet ham imot. Samtidig sender jeg Jørgen Moe en god tanke. For uten denne litt mer ryddige kameraten er jeg litt usikker på om det ville ha blitt noen eventyrsamling.
Ha et godt eventyrår!
Du kan jo begynne med å lese "Kvernsagn" her:
http://www.reisenett.no/eventyr/html/asbjornsen1.htm#B
Les mer om markeringen av Asbjørnsen: http://fortellerdagen.wordpress.com/2012/01/13/den-store-fortellerdagen-2/
I går markerte vi dagen i Horten bibliotek da jeg fremførte "Brevet til Jørgen", en fortellerforestilling om Asbjørnsens vandringer og historier. Det var stappfullt i rommet. Det var mange barn, men like mange, ja, flere voksne. At eventyr bare er for barn er tøv og tull!
Vi hadde ikke mange bøker hjemme. Men Asbjørnsen og Moes samlede eventyr var blant dem. Jeg turde ikke røre dem. Mens barn i dag sluker vampyrfilmer med blodsøl, parteringer av lik, organer som flyr veggimellom og masseorgier i granskogen, var Kittelsens bilder nok til å skremme meg. Dette skremte meg fordi det hadde en kraft. Historiene om kvernknurren i sagbruk og møller var noe jeg kunne forstå fordi jeg selv hadde hørt både during og sang når jeg gikk timevis langs fossen i Mørkridsdalen i Luster. Historiene om troll tok jeg på alvor fordi jeg selv hadde sett dem flere ganger i skogen bak festningen i Horten etter mørkets frembrudd. Historiene tok tak i min egen mørkeredsel. Jeg visste hva de handlet om. Og det var først da jeg var voksen at jeg tok fatt på samlingene og leste dem fra perm til perm mens jeg lå på magen i gresset på Hovedøya eller satt vakt utenfor en stue på Bygdøy Folkemuseum.
Ja, det er påfallende hvordan jeg hele tiden forbinder eventyrene og lesningen av dem med helt konkrete steder jeg selv har vært. Eventyrene tilhører meg og mitt liv. De er vevd inn i min livshistorie og forbundet med minner, drømmer og indre bilder.
Han feires ikke stort, Asbjørnsen. Det er ikke som når det for eksempel er Ibsenjubileum og kostbare forestillinger, festivaler og arrangement lyser mot oss fra alle medier. Nei, Asbjørnsens jubileum er det fortellerne som tar seg av. Vi stabler egenhendig og med støtte fra noen få kommuner, bibliotek og skoler noen arrangement på beina.
Dette med å stable ting egenhendig og idealistisk på beina mens folk rundt en sier at man ikke kan få det til, står helt i stil med Asbjørnsen og Moe. Dette med å fortsette selv om folk ser litt ned på en fordi det ikke er fin nok kultur eller ikke "profesjonelt nok" og ikke "estetisk korrekt", er helt i tråd med hva Asbjørnsen og Moe gjorde. Dette med å ikke gi seg fordi om folk ler av en, dette med å fortsette av ren og skjær kjærlighet til det man gjør, står i stil med både eventrsamlerne våre og med eventyrene de samlet inn.
For folkekulturen var ikke "bra nok" og den blir aldri "bra nok" eller "viktig nok". Askeladden (som egentlig het Askefisen. Navnet hans var ikke bra nok så han måtte døpes om.) var ikke bra nok for brødrene sine. Eventyrene var ikke viktig nok for kultureliten. Men de fikk det til. Og vi får det til vi også. Selv om folk sier at vi ikke har fått det til lenge etter at vi har fått det til flere ganger. Fraværet av de store institusjoner i denne markeringen er påfallende, men vi klarer oss faktisk uten dem! Og selvfølgelig er folkekulturen bra nok. Det er nok heller at man tar den som en selvfølge.
Asbjørnsen og Moes samlede verker har betydd mer enn vi tenker over. De er blitt en del av vår kultur, vår tenkemåte, uttrykksmåte. De gir oss tilhørighet til språket og til naturen rundt språket. Og man tenker ofte ikke over det som er en naturlig del av en selv. Det er en selvfølge.
"Når verden går meg imot og det unnlater den sjelden å gjøre når det gis noen leilighet til det ... " Med denne litt selvironiske bisetningen begynner historiekomposisjonen som ble kalt "Kvernsagn". Og så blir vi tatt med hele veien inn til det gamle sagbruket ved nattetider der det fortelles historier om kvernknurrer som biter seg fast i kvernkaller og stopper møllehjul og skriker så de som er på vakt ved sagen om natta flykter hals over hode. Men vi trenger egentlig ikke noe kurs i hvordan gamle sagbruk fungerer for å forstå angsten. Det er bare å sette seg ved en foss og lytte en lang stund, så åpnes så mange overtoner for øret at vi kan høre både knurring, during, skrik eller annet. Sånn må det ha vært for de som hadde vakt på sagbruk og møller om natta.
"Når verden går meg imot" begynner historien. Det forbindes gjerne noe glitrende, vakkert, pastellaktig og livsfjernt med "eventyr". Eventyr er noe man flykter inn i når verden går en imot. Og han som forteller denne historien flykter jo faktisk. Han har problemer med å betale regningene sine. Han trenger pusterom fra livets krav. Men historiene han fikk høre på denne turen som skulle sette ham i bedre humør var egentlig ikke egnet hverken til å berolige nerver eller dekke over livsangst.
Selv om sagn og eventyr kan være skumle, er de ofte blitt brukt som en flukt fra en trang virkelighet. Flukt blir gjerne forbundet med ansvarsfraskrivelse og feighet. Men det fins noen former for flukt som tvert imot virker styrkende på evnen til å ta fatt på dagliglivets krav. Det kan bli for mye for alle. For mye post i postkassa, for mange regninger, for mange ekle møter, for mange krav. Eller for få? Ingen som tar telefonen når man ringer, ingen som ringer tilbake, ingen som tar initiativ, ingen som sier: Jeg trenger deg! Og da trenger vi luft og rom rundt oss for å oppleve at vi er mer enn alt dette. For bare hvis vi er mer enn alt dette - postkassa, kravene, møtene, ansvaret - er det noe poeng å ta fatt i det alt sammen. Bare hvis vi er mer enn regninger, skjemaer, møter og plikter har vi krefter til å stå i det, alt sammen.
Dette er poenget med eventyr. Å drømme seg bort for å finne en større del av seg selv.
Det er sagt mye om året 2012. Og det lenge før dette året fikk noen som helst sjanse til å vise hvem det var. Men det som det ikke er sagt så mye om, er at dette året, 2012, er et skikkelig EVENTYRÅR! I dag på dagen er det 200 år siden Peter Christen Asbjørnsen ble født. Og i desember er det også 200 år siden den første utgivelsen av Grimms eventyr! Det første var det Heidi Dahlsveen som gjorde meg oppmerksom på i et forslag om at vi skulle lage en norsk fortellerdag 15. januar. Det andre ble jeg gjort oppmerksom på da jeg var i Toledo sist sommer på en konferanse for fortellere i Europa. Brødrene Grimm feires av mange fortellere og fortellergrupper i disse dager. Og jeg skal også feire dem.
Men i dag feirer vi Asbjørnsen. Han som innrømmet at av og til gikk livet ham imot. Samtidig sender jeg Jørgen Moe en god tanke. For uten denne litt mer ryddige kameraten er jeg litt usikker på om det ville ha blitt noen eventyrsamling.
Ha et godt eventyrår!
Du kan jo begynne med å lese "Kvernsagn" her:
http://www.reisenett.no/eventyr/html/asbjornsen1.htm#B
Les mer om markeringen av Asbjørnsen: http://fortellerdagen.wordpress.com/2012/01/13/den-store-fortellerdagen-2/
