Fortell!

Fra Budapest førte trådene videre tilbake til Horten og til noen gustne morgener på ettersommeren. Et støyende byggearbeid hadde jaget meg og min laptop bort fra hus og hjemmekontor til kaféliv med internett. Tiden før biblioteket åpnet fordrev jeg med facebook, skype og chatting. Ikke særlig kulturelt kanskje. Men det var sånn jeg kom i kontakt med en ungarsk forteller, Csenge Zalka. Jeg spurte henne om det skjedde noe på fortellerfronten i Budapest. Jeg hadde tenkt meg til Budapest til våren og kunne tenke meg å kombinere dette med et fortellerarrangement. Jo, svarte hun, de skulle ha en hel festival - om jeg hadde lyst til å fortelle der? Klart det. Mens jeg likevel var i Budapest kunne jeg alltids slenge innom en fortellerfestival og fortelle et par historier. Etter hvert kom det fram at festivalen skulle hete “Holnemvolt” - det var en gang.
Og “det var en gang” ble til virkelighet. Csenge Zalka, Petra Kormendy og de andre som arrangerte festivalen “Holnemvolt” i mars 2011, jobbet i motvind. På veien fra flyplassen til Cafe Gerloczy kunne Petra fortelle meg at visst var det mye folkeeventyr og interesse for å fortelle folkeeventyr i Ungarn. Det var bare det at mange mener at det ene og alene skal fortelles ungarske folkeeventyr og ikke noe annet. Og det skal bare fortelles på ungarsk av ungarere. Så en internasjonal fortellerfestival opplevdes av enkelte som et direkte svik, ja, nærmest helligbrøde. Den hadde ikke bare vært tung å få på beina, den festivalen, den hadde møtt direkte motstand.pg] Alle fortellerne på Holnemvolt fortalte med en tolk som oversatte til ungarsk. Man ønsket å appellere til et ungarsk publikum med internasjonale fortellinger, og da ville det ikke være et lurt trekk å gjøre som på de fleste andre internasjonale fortellerfestivaler - å presentere alt på engelsk.

Å fortelle med tolk er en egen kunst. Fortellerforestillingen er et sammenhengende forløp energimessig. Fortellerforestillingen som form har en energi som ikke skal brytes. Det er egentlig ikke rom for noe avbrudd. Vi kan ikke melde oss ut mens tolken snakker. Det var forskjellig hvordan hver enkelt løste dette. Jeg løste det med å tegne tråder i luften, og gjøre andre fysiske ting. Jeg ville at publikum skulle se på meg mens tolken sa mine ord på ungarsk slik at de fikk en slags opplevelse av å forstå norsk.

I alt var det seks språk i aksjon på denne festivalen. Engelsk, tysk, spansk, transylvensk, ungarsk og norsk. Det var Birgit Lehner fra Østerike, Wayqui César Villegas fra Peru, transylvenske Csernik Szende, Angela fra Louisiania/Nederland og så jeg fra Norge. Jeg tror det ungarske publikum fikk med seg alt. Men det var ikke fullt så enkelt å forstå hverandre innbyrdes. Når Wayqui fortalte på spansk og ble tolket til ungarsk, var det ikke så mye jeg fikk med meg, dersom ikke sidemannen tilfeldigvis hadde energi til å hviskeoversette det som ble sagt. Og det var vel ikke så enkelt for østerrikere, amerikanere og spanjoler å forstå hva jeg fortalte heller. Likevel fulgte vi hverandre nysgjerrig. Angela var en dynamisk forteller som kunne finne på å bære publikum opp på scenen, dele ut edderkopper eller komme humpende inn med ett øye og trebein. Birgit fortalte sigøynerhistorier, sang og spilte på mange instrumenter, Csernik brukte dukker og kostymer og masse sjarm. Wayqui snakket intimt med publikum om kjærlighet. Jeg tror i hvert fall det var hva han gjorde, for kvinnene smeltet som smør langs stolryggene når han fortalte.



Hver av oss gjorde to forestillinger pluss deltok på en åpningsforestilling og en spøkelseskveld med en historie. Det var egentlig ingen midler til denne festivalen. Så for å betale for overnattingen på Hotel Gerloczy, gjorde vi en fortellerforestilling der også. Så mine planer om å slenge innom og lire av seg et par fortellinger og sludre litt med ungarske fortellere under et opphold i Budapest, utviklet seg til et arbeid på fire dager full tid med kost og losji som betaling.
Mine forestillinger var “Drømmetreet” og “Kroppens gleder”. “Drømmetreet” er en fortelling spunnet over Halvdan Svartes saga kombinert med norrøne myter og fantasi. Jeg var spent på om dette ville bli for norsk for et ungarsk publikum. Men det slo godt an at både jeg og tolken min trakk i vikingklær. Og de mytiske bildene viste seg å treffe, folk var rørt av historien. “Kroppens gleder” ble bare halvt fortalt. Forestillingen består av historier der menn forgriper seg på kvinner som bader. Men på grunn av at alt tar dobbelt så lang tid når man forteller med tolk, måtte jeg kutte i forestillingen og dermed sluttet den nokså brått. Det norske publikum ler gjerne av forførelseshistoriene og ironien i dette med at offeret ofte blir den som må bære skylden for det som skjer. Men her virket det som om alvoret i fortellingene slo til på en helt annen måte. Folk virket faktisk litt rystet over det jeg fortalte. Jeg holdt tiden min. Men etterpå ble jeg mildt bebreidet for å ikke ha fortalt mer og lengre.

I den lutheranske kirken der selve fortellerfestivalen foregikk, hadde vi et pauserom der det hele tiden ble servert mat og der man når som helst kunne rulle seg sammen på en madrass og sove. Jeg satte veldig pris på denne ordningen. Rett som det var tok jeg meg en blund på madrassen mens folk gikk forbi meg. Eller jeg gikk tur langs Donau.

Andre ganger satt jeg og snakket med tolken min, Timi Fehér. En ung kvinne som studerte norsk ved universitetet. Hun var en utmerket tolk, hun fulgte meg i rytmen og med stemmens intensitet uten å ta opp konkurransen med meg om oppmerksomhet. Vi fant tonen med en gang. Timi tok sin oppgave som tolk så alvorlig at hun tok meg med på en lang tur over broen og opp til frihetsmonumentet før hun viste meg et spisested i en bakhage med utsikt over Donau. Det stod ikke noe skilt utenfor. Det var mange spisesteder uten skilt. Folk visste hvor det var så det var unødvendig å sette opp skilt. Jeg pleier å kunne sette pris på et måltid, men overfor de voldsomme mengdene med mat man fikk servert i disse trerettersspiseorgiene, måtte jeg melde pass. Det var ikke noe i veien med verken soppsuppen eller den frityrstekte camemberten. Men jeg er vant til grovbrød med ost og et halvt eple på formiddagen.

Jeg kom også i god kontakt med fortelleren fra Østerrike, Birgit Lehner. Hun spurte meg hvorfor jeg ikke skulle på FEST i Toledo. Nei, hvorfor ikke egentlig?

På slutten av festivalen slapp vi flyvende lanterner opp i luften, de gled stille over Donau og bar med seg mange drømmer. Drømmer om flere festivaler, flere gode fortellinger, flere år, flere gode øyeblikk. Og andre ting som ikke skal nevnes. Kanskje de traff noen der oppe? Jeg tror det.

For meg var det ikke slutt. Jeg skulle fortelle på Cafe Gerlóczy for å betale for overnattingen, dessuten skulle jeg se hvordan ungarerne feirer nasjonaldagen sin 15. Mars. Det hørte også med å besøke et bad og å klatre opp til borghøyden og kikke inn i noen av museene. Et par kvelder var jeg ute og hørte musikk med Petra og noen andre. Petra er prest i den lutheranske kirken vi hadde fått låne til festivalen. Det viste seg at hun også var jordmor, operasangerinne og keramiker. Og egentlig er hun nok forteller hun også. Innerst inne. Vi hadde et latteranfall i et lyskryss som jeg alltid vil huske henne for. Jeg husker ikke hva vi lo av, så helt edru kan vi ikke ha vært. Men det var et befriende øyeblikk. “Takk for dine fortellinger og for din måte å se ting på,” var det siste hun sa til meg i undergrunnsstasjonen før vi dro hver til vårt. “Takk, det samme”, skulle jeg ha svart.

Birgit Lehner serverte Sachertorte fra Wien og spurte igjen: “Hvorfor reiser du egentlig ikke på FEST i Toledo?”

Juni kom og jeg reiste til Toledo. Tog til Gardermoen. Fly til Frankfurt. Nytt fly til Madrid. Flyet hadde vanskelig for å lande i Madrid, det blåste kraftig. En hel time var vi fanget på flyet i et liksom evig kretsløp rundt og rundt og rundt oppe i luften. Det var en merkelig tilstand. Jeg duppet av et øyeblikk og syntes jeg hørte hviskende stemmer. Det må ha vært en drøm. Ja, hvis ikke blir det helt umulig å forklare hva som skjedde.

Der jeg svevde og svevde over Madrid syntes jeg plutselig jeg hørte hviskende stemmer. Det var kapteinens stemme jeg hørte, men det som ble sagt var ikke beregnet for mine ører.
“Gå bort til henne og trøst henne. Si noe pent.“
Ordene ble sagt til en lys og vennlig skikkelse. Skikkelsen hvisket tilbake til kapteinen:
“Hun hørte det du sa. Hun hørte at du ba meg gå bort og trøste henne. Skal jeg fremdeles gjøre det? Virker det fremdeles? “
“Ja, det virker fremdeles” sa kapteinen. “Skynd deg inn til henne nå!”
Flyet sirklet og sirklet over Madrid og jeg kjente en mild pust mot høyre kinn og det var som en fjær kilte meg i høyre øre. Et duftende nærvær. Men det satt jo ingen på min høyre side. På min høyre side var vinduet ut mot skyene og himmelen. Jeg våknet opp. Hvem var det som hadde snakket? Endelig gikk flyet inn for en svært ubehagelig landing. Men noe av meg ble der oppe.

Ør av trøtthet ankom jeg ungdomsherberge, tok heisen opp i tredje etasje og skvatt da jeg så en engleaktig figur stå på avsatsen. Det var avtalen min. Birgit fra Østerrike. Hun ventet på meg. Vi hadde mye å fortelle hverandre. Hun på sin side måtte høre om englene over Madrid som førte hviskende samtaler. Så måtte hun høre om en skandinavisk fortellernatt i magisk huldreterreng. Så gikk vi ut og spiste paella. Der ble enda flere historier fortalt. Først neste dag tok vi toget til Toledo.

Togstasjonen i Toledo - en blanding av kirke og galleri. Mosaikk på gulv og vegger. Glassmalerier på toalettet. Jeg sendte Sentralbanestasjonen i Oslo en foraktelig tanke og tok fatt på oppstigningen. Uansett hva man skal i Toledo må man enten stige opp eller også klatre ned. Ungdomsherberget lå i slottet på høyden. En gammel bro strakte seg verdig over elven. Bortenfor var sletter der jeg helt tydelig syntes jeg så Don Quijote rase rundt med kasserolle på hodet. Godt det ikke var vindmøller der.

Vi sjekket inn. Etter hvert kom flere og flere.

FEST. Federation for European Storytelling har siden den første samlingen i Oslo 2008 arrangert årlige samlinger på ulike steder i Europa. I år var 16 europeiske land og 25 organisasjoner representert. Hensikten er å få organisasjoner til å snakke sammen om felles behov på tvers av landegrensene. Det tar lang tid å snakke sammen om hva disse behovene er og skal være.

Første kvelden fikk vi høre om arrangement og tiltak som har vært direkte inspirert av FEST. Et av dem var “Holnemvolt” fortellerfestivalen i Budapest. Csenge Zalka reiste seg og fortalte om hvordan hun hadde hatt lyst til å arrangere en festival og om alle vanskelighetene i forbindelse med dette. Så pekte hun plutselig på meg og fortalte om vår korrespondanse i høst. “Jeg mailet med en norsk forteller,” sa hun “Tone, som sitter der borte. Tone fortalte at hun hadde tenkt seg til Budapest til våren og spurte om det var noen fortelleraktiviteter der på den tiden. Jeg sa jeg hadde tenkt å arrangere en festival. Da Tone sa at hun gjerne ville komme, svare jeg: Kommer du? Da blir det festival! Og sånn ble festivalen internasjonal!“

Jeg ble overveldet der jeg satt. Hadde min chatting og mine nysgjerrige forespørsler i de tidlige morgenene på internettkafeen satt i gang en hel festival? Man vet ikke alltid hva man setter i gang hos andre mennesker med det man sier og gjør. Våre livstråder vever seg inn i hverandre. Jeg syntes jeg kjente englene kile meg i øret, og jeg så trådene spinne seg fra Kafferiet i Horten gjennom Budapest og videre til Toledo.

Jeg selv representerte ingen organisasjon, bare meg selv og min egen virksomhet. Jeg deltok ikke i obligatoriske råd. Noen formiddager satt jeg i en gruppe der vi snakket om hvilke behov vi hadde. Samtalen var sprikende og ordstyreren strevde veldig med å samle trådene. Men den siste dagen gikk det å konkretisere enkelte behov. Behovene gikk mye på kommunikasjon og hvordan vi skal kommunisere med hverandre for å støtte og inspirere hverandre.

Jeg satt også i panelet til noen diskusjoner rundt hvordan fortelleren forholder seg til sitt repertoar. De andre innleggene kom fra Abbi Patrix (Frankrike) , Patricia Mc Gill (Spania) og Brendan Nolan (Irland). Vi fortalte hver vår historie om hvordan repertoaret hadde utviklet seg. Abbi fortalte om episke historier og om hvordan han var blitt inspirert av en kinesisk fortellertradisjon. Brendan fortalte om å fortelle på radioen. Patricia demonstrerte sitt forhold til fortellinger ved å sette fram ulike sko. De med høye hæler virket jo veldig tiltrekkende og flotte, men passer ikke til å gå med. Man må finne en historie som passer til personligheten. Selv syntes jeg det var vanskelig å snakke om dette fordi det er så mye å si. Jeg har aldri telt mine historier eller tenkt bevisst på at jeg skal ha mange historier å by på. Repertoaret har utviklet seg i takt med min egen utvikling som menneske og forteller. Og i takt med hvilke forespørsler jeg har fått. Alle fire skulle holde samme innlegg to ganger og alle fire sa forskjellige ting de to gangene. Den første dagen leverte jeg for eksempel et budskap der det hørtes ut som jeg ikke likte lange fortellinger og for fremtiden ville holde meg til sagn og stedsfortellinger. Den andre dagen hørte jeg meg selv legge vekt på hvor viktig de lange, historiske fortellingene har vært for meg. Men begge deler er jo helt sant.

Det var andre paneldebatter også. En paneldebatt gikk direkte på det jeg hadde erfart i Budapest, bilinguistisk fortelling. Kan man fortelle en historie med flere språk samtidig? Hva er forskjellen på å fortelle med tolk og når det er to fortellere som samarbeider om en fortelling på ulike språk? Hva gjør det med fortellingen?

Mens festivalarrangører samlet seg og snakket om erfaringer, kastet jeg meg inn i fortellerlaboratoriet og laget en eksperimentell gruppefortelling basert på bruken av lyd sammen med tre staute menn fra Nederland, Spania og England.
Et annet prosjekt som vekket min interesse var markeringen av jubileet til Brødrene Grimm. Disse trådene spinner seg videre, jeg vet ikke hvor de leder hen.

Av og til snek jeg meg unna og vandret i de gamle bygatene i Toledo. Blandingen av arabisk, katolsk og jødisk kultur dampet fra alle bygninger. Om dagen var butikkene åpne og busslass med turister strømmet inn. Her trasket jeg fornøyd omkring, besøkte den store katedralen og det jødiske museet. Her jaget jeg rundt etter en bestemt type broderisaks som jeg hadde falt for. Enda jeg aldri broderer. Her fant jeg en tegning av Don Quijote. Her klarte jeg til og med å gå meg vill.

Men om kvelden dro alle turister, butikkene stengte og man kunne se byen sånn som den er og kanskje også som den har vært.

Siste kvelden fremførte alle gruppene sine produksjoner i Det kongelige teater i Toledo. Det var et fantastisk lokale. Et lokale som ga betydning til det vi gjorde og fikk den enkelte til å skinne på scenen.

Så gikk vi sakte tilbake. Gjennom gatene. Det var måneskinn. Gjennom smugene. Over markedsplassen. Nedover og nedover trappene. Vi så utover elven med broen over og slottet på den andre siden. Sakte gjennom tunellen, sakte over broen. Sakte, sakte. Jeg hadde følge med den sveitsiske Nathalie og hørte henne fortelle en legende fra Madrid. Jeg hørte lyden av sang og spill lenge etter at jeg hadde lagt meg. Jeg var sikker på at englene over Madrid hadde lært seg å spille gitar.

Sånn gikk det til at noen uutholdelige støyende byggearbeider som ødela hjemmemiljøet, mulighetene for å arbeide på hjemmekontoret pluss utsikten til fjorden sendte meg til Budapest og Toledo. Trådene ble spunnet fra Sollistrand i Horten til Toledo i Spania. Jeg er i stand til å se disse trådene! Jeg er i stand til å se sammenhenger og mønstre i mitt liv! Noen ganger ser jeg skjønnheten i dette mønsteret. Andre ganger gjør mønstrene meg opprørt og bitter. Men så en sjelden gang åpner det seg en dør på gløtt og en lysstrime fra en annen virkelighet faller inn over mine tråder, mønstre og fortellinger. Gjennom mitt flyvindu er det av og til mulig å få del i en himmelsk samtale.

Englene over Madrid er noen sky skapninger. Deres samtaler er ikke ment for våre ører. Men når jeg kjenner et pust mot mitt høyre kinn og en fjær som kiler meg i øret, vet jeg at kapteinen har hvisket noen ordre og at jeg er i gode hender.

Bildene i denne artikkelen er tatt av: Csenge Zalka, Holnemvolt fortellerfestival, Timi Fehér. Tone Bolstad Fløde