Fortell!

Det var godt jeg ikke gikk til psykolog på den tiden. Da ville jeg kanskje ha fått høre at dette handlet om å sortere sine egne følelser og erfaringer. Og så ville jeg ha glemt Egil Skallagrimsson. Jeg er også glad jeg ikke rådførte meg med en regresjonsterapeut. Da ville jeg ha fått vite at jeg hadde vært i slekt med Egil i et tidligere liv og blitt bedt om å melde meg på en del kurs som ville ha ruinert meg. Og så ville jeg ikke lenger hatt råd til å arbeide som muntlig forteller. Jeg rådførte meg ikke med noen, men gikk på biblioteket og leste Egil Skallagrimssonssaga. Der fant jeg arven min. Siden har jeg prøvd å sortere den så godt jeg kan. Jeg forsøker fremdeles. Ja, ikke at det er noe galt i å rådføre seg med psykologer eller å investere i personlig utvikling. For all del!! Søk hjelp når du trenger det! Men jeg er glad jeg lyttet med hele meg til min egen drøm før jeg diskuterte den med noen andre. Jeg er glad jeg ble kjent med Egil Skallagrimmsson, slik som drømmen inviterte til.


Jeg drømte at Egil Skallagrimsson var død. Og død er han. Men sikkert er det at han levde lenge.
 Han slektet på sin far. Bred panne, store bryn og umåtelig stor nese fortelles det at han hadde. Han var også skremmende sterk. Han kunne banke opp sin egen far da han var tolv år gammel. Egil var det man  kalte ”ordhitten”. Han var god til å finne ord. Alt som treåring visste han at ord kunne gi makt til den som sa dem. Ord kunne stikke, såre, skjære gjennom, opprøre, beskrive, berøre og sortere. Han var en stri tagg å ha med å gjøre. Han var skald, Egil, men han sang best i det fri. Han var fri og sta, bøyde ikke av verken for høvdinger, konger eller prester.
 
Egil Skallagrimsson levde til han ble gammel, blind, kald på føttene og utskjelt  av tjenestejentene fordi han satt i veien ved ildstedet. Stolte Egil, han som ikke hadde veket for verken høvdinger eller prester, nå satt han og ble utskjelt av tjenestejentene fordi han var i veien. Han diktet om det også: 
 
“Stavrer jeg blind om bålet,
ber ydmykt kvinnfolk om sete 
 - sårt er det savn jeg døyer,
her synløs jeg må vanke -
jeg, som fordum festet 
fyrsters gull om armen,
og med ordets idrett
øket kongers gammen!”


Han måtte bøye seg for alderen. Bare en gang før hadde han bøyd seg. Da sønnen døde.
 
Egil hadde en sønn. Han hadde flere sønner, men ingen var ham kjærere enn Bodvar. Bodvar var så vidt voksen, vakker, stor og sterk. Faren elsket denne sønnen og sønnen elsket faren. En gang ba Bodvar om å få bli med huskarene på skipet som fraktet tømmer mellom kjøpstevnet på Kvitå og Borg. Så røk det opp til uvær på fjorden og skipet gikk under med hele mannskapet. Da Egil fikk høre at liket av hans sønn hadde drevet i land ved Einarsnes, red han avsted til det stedet  sønnen lå. Han tok den livløse kroppen opp i fanget og vugget ham fram og tilbake, som han vugget en unge. Som han aldri hadde vugget noen unge. Han åpnet Skallagrims haug og la Bodvar ned der ved siden av Skallagrim. Så lukket Egil haugen igjen. Og i det samme var det som en slå ble trukket for i ham selv. Ved kvelden var haugen lukket. Og ved kvelden red Egil hjem til Borg. Han kom inn. Han var mørk, stille og lukket. Ingen fikk seg til å si et ord til ham. Ingen spurte om han ville ha kveldsverd. Ingen forsøkte å hindre ham da han bare gikk rett til sengekoven sin og skjøv slåen for.
Sagaen forteller at han sto ikke opp dagen etter heller, rørte verken mat eller drikke. Han ble der en dag, to dager. Verken vått eller tørt rørte han. Og han snakket ikke. Etter hvert kom den ene etter den andre og banket på. De tryglet ham om å spise. Ingen nådde inn til ham, og han ville ikke ut.

 
Det var om kvelden den tredje dagen. Han var inne i det mørke rommet. Kan hende lå han og slumret. Kan hende syntes han at han nettopp nå seilte innover i et mørkt pass mellom to høye fjell. Der, på den andre siden, ville han høre sin elskede sønns stemme. Men han hørte ikke sin elskede sønns stemme. Isteden brøt en kvinnestemme inn i drømmene hans. En sterk, sta og klar stemme: 
 
“Nei takk! Jeg vil ikke ha kveldsmat! Ikke har jeg spist og ikke vil jeg spise heller før jeg sitter til bords hos Frøya selv. Etter at broren min døde, ser jeg ingen annen råd enn å gjøre som far.” 
 
Det var Torgerd. Ingen andre torde snakke til Egil. Men Torgerd, hun var like sta og like slu som far sin. Og hun elsket sin far, like høyt som Bodvar hadde gjort. Nå nådde stemmen ham, fjernt, fra det landet han var på vei bort fra: 
 
“Far, lukk opp! Denne reisen skal vi gjøre sammen!”
 
Hun var ikke den første som hadde banket på. Men hun var den første som ikke hadde tryglet ham om å komme ut. Han skjøv slåen fra. Torgerd steg opp i koven og skjøv slåen for. Han hadde gjort det. Han hadde sluppet noen inn. De satt der i mørket. Først ble ingenting sagt. Skulle hun ikke si noe? Skulle hun ikke si: ”Gå ut, far. Gå ut til de andre! Du har enda mye å leve for.” Men hun satt der bare og så ned. Egil var trett av sorg. Men gråten skulle ikke ta ham. Han skulle følge sønnen sin, det hadde han bestemt. Det var bare å følge forsettet så ville han ikke trenge å sørge mer. Men datteren satt der. Det var en som pustet i det samme rom som han. Hun hadde kommet inn i det mørke rommet, ikke for å hente ham ut, men for å følge ham. At han skulle ha en følgesvenn nå i de siste timer, rørte ham. Egils stemme var rusten, leppene var sprukne. Han mer hveste enn snakket:
 
“Du gjorde vel, datter mi, at du ville følge meg, far din. Stor godhet har du vist meg! En kan vel ikke vente at jeg skal leve videre med en så stor sorg!” 
 
Og datteren, Torgerd var klok. Hun tidde, og tygde. Det var den eneste lyden der inne. Torgerds tygging. Men skulle ikke hun faste?
 
“Hva tygger du på?” spurte Egil. 
“Tang”, svarte Torgerd. “Det øker pinen.” 
 
Da ville Egil også tygge tang. Og så tygde de begge tang og ble tørste. Det gikk som hun hadde tenkt. Snart var tørsten uutholdelig. For en ting er å gå inn i en kove og bestemme seg for å bli der. En helt annen ting er å være tørst, brennende tørst. Snart ropte de begge om drikke. De tok begge en stor slurk av hornet som ble sent inn. Men det var ikke vann, det var melk. Egil knuste hornet de hadde drukket av. Og Torgerd spilte så sint hun klarte.
”De har lurt oss!”  Hun veide hvert ord i hånden før hun talte. 
 
“Hva skal vi nå gjøre nå? Hele forsettet vårt er gjort til intet?”
 
Egil tidde. Hun fortsatte.
 
“Enn om vi holdt liv i oss litt lenger? Så kunne du dikte et arvekvad etter Bodvar! Så skal jeg riste det på kjevle. Etterpå kan vi dø. Vi kan dø når vi vil! Men først dikter du et arvekvad som kan leses ved gravølet. For ved gravølet er jo ingen av oss i live lenger. Det er ingen som kan gjøre det bedre enn deg.” 
 
Egil så ikke hvordan hun holdt pusten i spenning. Men hun så hvordan han, som hadde sittet der som en steinstøtte, trakk pusten langsomt inn og løftet hodet. 
 
“Ja, det er vel ikke mye håp om at jeg får til det, om jeg ville, men prøve skal jeg.” 
 
Hun ble hos ham hele tiden mens kvadet tok form. 
 
“Tungt det er 
på tungens vekt 
å veie
Valfaders skatt,
mistrøstig 
nå jeg maner
Vidurs ran
fra tankens vrå.
 
Han diktet om sorg, om sinne, om tap. Sin vrede over gudenes rov, sin sorg over ubotelige tap. Han hadde så mye sorg, ikke bare over Bodvar, men over broren som døde for år siden og over den andre sønnen som også var død og aldri var blitt besunget.
 
Krøkt av sorg
jeg evner knapt å løfte i lyset frem
mjøden dyr,
som Friggs mann bar 
i urold
fra Jotunheim. “
 
Han var en kokende gryte av sorg og sinne. Sorgen steg opp som damp. Dampen tok form til bilder. Hele det mørke rommet var fylt av bilder. Bilder fra barndommens tap av hans venn, hans fostermor, bilder fra tapet av en bror i England. Bilder av den livløse Bodvar i armene hans, ved Einarsnes.
 
“Meg havet hardt har ranet!
Trått diktes om frenders død,
siden min sønn, min ætts skjold,
lykksalig 
fra livet svant.”
 
Bildene fylte det mørke rommet. Han hentet dem ned, ett for ett. Bildene ble til ord. Skarpe ord, klare ord, skinnende ord. Ord som risset seg inn i hans sinn. Ord som ble ristet inn på kjevle. Nå steg styrken i ham. Sorgen og styrken var ett. Ord kan stikke, skjære, opprøre, såre. Men ord kan også samle og helbrede.
 
“Usle liv!
Ulvens søster der nede på neset står
dog skal glad 
og med godt mot som mann jeg møte døden.”
 
Der stod diktet, risset inn. Diktet som skalv i luften. Egil reiste seg. Kanskje skalv han. Men hendene var nok stødige da han skjøv slåen fra. Så kalte han til seg alle de andre i huset. De kom og stilte seg rundt ham. Han sa diktet fram og alle hørte. For ord kan berøre, binde sammen og styrke. Så stod han opp av sengen og satte seg i høgsetet. 
Han holdt gravøl for sin sønn og levde videre.

 
Egil levde til han ble gammel. Så døde han. For dø det skulle han. Han etterlot seg en arv.

Arven er der for alle som vil ha den. Og dette er arven: Det går an å fortelle seg ut fra en mørk kove og tilbake til høgsetet i sitt hus! Ord kan stikke, såre og konspirere. Men de kan også helbrede, sette sammen og bygge opp. Det kan ta tid å finne tilbake til dem. Av og til trenger man en hjelper. Egil hadde Torgerd som lurte ham til å ta ordene tilbake. Jeg skulle gjerne være en slik hjelper, en som banker på når det er som mørkest og lurer fram ord som kan helbrede og slippe livskreftene fri.

Med min dypeste kjærlighet
til menneskeverdet og ordene,
Tone Bolstad Fløde