Fortell!

Solen stekte. Bilen duftet av salvie og løpstikke der de hang og tørket. Vi svettet og måtte ha mange pauser. Vi var kledd i småblomstede miniskjørt og bluser. Men på veien skjedde det noe med oss. Det var som vi gradvis forvandlet oss til de volvene vi visste at vi skulle være. Det er mange fordeler med å ha lang vei til arbeidsplassen. Man rekker å omstille seg. Men så lang som den ble denne dagen, fra Skien, gjennom Horten over Geilo til Gudvangen, hadde vi vel ikke planlagt. Da vi kom fram var vikingleiren i full gang. I morgen skulle markedet begynne.

De første timene ble temmelig kaotiske. Det var uenighet om hvor volveteltet skulle stå og hvilket telt som skulle være volveteltet. Som tilreisende artister og ikke ekte “vikinger” skulle vi også innkvarteres på en campingplass i nærheten og ikke slå leir i selve leiren. Og det ble meldt at vannet var forsvunnet fra dusjen. Min medvolve hadde planer om å delta på et seidekurs og var sent ute. Jeg så baksiden på det lyse håret hennes over et småblomstret skjørt forsvinne inn i langhuset. Jeg tok en bok og satte meg på hotellet.

Neste morgen våknet vi i en iskald og trang hytte. Det var som om soveposen ikke virket lenger. Det var som om ryggen ikke virket mer. Kroppen var stiv og støl. Vinduet var umulig å lukke, bekken bruste på utsiden av campingplassen. Noen ville synes dette var romantisk og “villmarksaktig”. Men vi var ikke på villmarksleir. Vi var artister som skulle prestere noe i disse tre dagene. Vi skulle være våkne, forberede, konsentrere oss og gi noe. Vi trengte varme, en dusj og et toalett som virket. Ingen av delene var tilstede på campingplassen. Eieren var heller ikke tilstede, ikke daglig leder heller. Akkurat da angret jeg på hele prosjektet. Jeg tenkte på Eirik Raudes saga om hvordan man mottok volven i gammel tid. Det var regler for hva slags mat hun skulle ha, hvor hun skulle sove. De ga henne det beste de hadde for da visste de at hun også ville gi dem det beste hun hadde. Hadde det ikke vært for at min medvolve holdt energien oppe ved å lage et energisk bål utenfor hytta, og for at jeg fikk løfte fra høvdingen, Georg Hansen om at ting skulle ordne seg, ville jeg kanskje ha sjekket busstidene.

Nå falt ting på plass. Vi installerte oss i volveteltet. Urter ble hengt opp i snorer. Urter ble stilt fram i glass. Runer ble lagt klare. Bålpanna kokte av vann. Urter ble omhyggelig plukket ut og helt i panna. Og folk kom inn for å drikke te og slå av en prat. De småblomstrede plaggene lå i sekken. Vi var kledd i viking og volveklær.

I tre dager levde vi i en annen verden. En verden av runer, urter, te, fortellinger og teater omgitt av kunstnere, kulturformidlere, bål, historier og gjenstander fra vikingtiden. Vi hørte musikk fra sekkepipe og tromming. Vi hørte lyder fra kampplassen der Glima-kampene var i gang. Vi bød på te, visdomsord og fortellinger. Noen ganger satt vi og trommet og sang. Andre ganger kom folk for å snakke om ulike ting. Duften fra salvie blandet seg med bålrøyken. Noen ville snakke om urter og runer. Andre ville snakke om seg selv. Andre ville bare sitte litt i ro på et teppe og slappe av. Vi hadde små improviserte fortellerstunder for en, to og tre mennesker om gangen.

Første kvelden hadde vi også en fortellerkveld i langhuset der flere andre fortellere deltok. Jeg selv fortalte fra Grønlandsk mytologi, Inger Merethe fortalte huldreeventyr og fremsa volvekvad med en fascinerende stemme. Adrian Spendlow fra York fortalte en egenkomponert historie om hvordan han var kommet til Gudvangen. Det var spennende hvordan han fikk alle tuneller, fjelloverganger og flygater til å høres ut som en åndelig reise. Philip van der Zee fortalte mange mytiske historier både med og uten tromme. Bålet spraket og urteteen kokte av begeistring. Jeg gledet meg også over at vi hadde fått et nytt innkvarteringssted der både dusj og toalett fungerte normalt. Og der vinduene gikk an å lukke.

Vi startet dagene med å lage en ny urtete. Vi laget styrkende volvete, oppmuntrende blomsterte, beroligende brenneslene og en forkjølelseste som enkelte insisterte på å kalle “forførelseste”. Og så måtte vi etter hvert skifte fra volveham til skuespillerham for vi hadde en barneforestilling å by på. “Kjepphøy” fortellerteater om Tor og Rugne ble spilt. Inger Merethe var Rugne, Aurandil og volven. Jeg var fortellerstemmen, Odin, Tor, Frøya og en tilfeldig jotne. Vi red våre kjepphester, bygget usynlige kjemper og trommet stillferdig fram en trollsang på slutten. Så var det tilbake i volveham og lage mer te.

Så var det runene. Mange er opptatt av runer. Runer kan brukes både som bokstaver og symbolske tegn. De er blitt brukt til spådom og til å kaste lys over situasjoner. Jeg tror ikke at framtiden er forutbestemt av verken guder eller skjebnemakter, så for meg er det problematisk å gå inn i en spådomssituasjon der man liksom “ser” framtiden. Men jeg opplever en fascinasjon av disse tegnene, særlig når de er skåret inn i trebrikker og kastes ut over et reinsdyrskinn. Da kjenner jeg en trygg tilhørighet med mennesker som har levd før meg. Og jeg opplevde flere ganger at runene kunne kaste lys over ønsker, tanker og situasjoner, at ord kom til meg når jeg så runene sånn som de falt. Jeg tror ikke på runene. Men jeg sier det jeg tror på når jeg ser runene. Lars Magnar Enoksen var på plass og er en kapasitet når det gjelder runer og runetolkning. Det var fint å snakke med ham.

Det var også fint å snakke med Adrian Spendlow og oppleve hans spesielle runekort og hans spesielle fortellermåte. Fra volveteltet så vi nemlig rett over på Adrians fortellerplatå. Der satt han hele dagen og fortalte historier til enkeltpersoner. Jeg tok også turen over til ham en formiddag og fikk min historie fortalt etter at jeg hadde valgt ut tre ulike objekter og plassert dem på et mytologisk kart. Dette var en fascinerende måte å fortelle på.

Urtete er jo ikke akkurat hva vikinger pleier å forlyste seg med på lørdagskveldene, det var adskillig sterkere saker som ble servert i puben på festen lørdag kveld da høydepunktet var “Vargruna” som spilte låter inspirert av runene. Men som volver og kloke koner kunne vi bare la oss rive sånn passelig med. Verdighet er viktig for en volve. Jeg husker festen fordi jeg var klinkende edru, men likevel litt passelig beruset av samværet og bålrøyken. Det begynte å småregne og vi trakk oss inn i volveteltet. Et enkelt stearinlys brant og vi fikk etter hvert besøk.

Veien langs elven husker jeg også, og at noen “ropte på elgen” som Inger Merete uttrykte det.

Elgen fikk en stor rolle på den turen både mytisk og humoristisk. Runen “Elkir” eller “Mann” ble besunget og lovprist av de som hadde vært på seidekurset. For oss som ikke hadde vært på seidekurset, så det nærmest ut som et karismatisk bønnemøte på vikingvis. På hotellet fikk man kjøpt ostehøvler formet som elger. På veien tilbake fikk vi fniseanfall hele tiden på grunn av alle elgesouvenirene. Det var som om elgen forfulgte oss.

På Hemsedal stoppet vi så jeg fikk kjøpt inn årets geitost på mitt vanlige geitoststed.

Og i Vassfaret ble fristelsen til å stikke innom Bjørneparken for stor. Men det er bare det at Bjørneparken er ikke noe man bare “stikker innom”. Den krever tid. Bjørnen er stor og sterk og flott. Vi så bjørnene velte kampesteiner som det skulle vært sponplater og fikk respekt for dem. Og vi ropte på elgen og elgen kom! Vi tok helt av i elghumor og elgmystikk. Men når man har tilbrakt fem døgn sammen så er det ofte sånn at det oppstår noen felles referanser og humor som er vanskelig å overføre til andre.

Det var noen morsomme dager. Det var noen rike dager da jeg oppdaget en ny måte å formidle kultur på gjennom volveteltets mystikk. Og jeg møtte mange flotte mennesker! Så takk til høvding Georg Hansen som ville ha oss på Vikingmarkedet i Gudvangen og som klarte å ordne opp i problemene som oppstod med vannmangel og plassmangel. Og takk til alle som kom innom volveteltet, alle jeg møtte!

Så kom vi hjem og få dager senere skjedde det ufattelige på Utøya. Sjokket og sorgen gjorde at alt annet ble uvirkelig. Hva var vitsen med å fortelle historier, gi visdomsord og lytte til folk som har noe å fortelle når noen kan rive ned så mye på så kort tid? Alt ble så uvirkelig. Det var som om de gode kreftene, de gode historiene og de gode menneskene var noe jeg hadde drømt om en gang. Som om de egentlig ikke eksisterte. Eller som om de ikke "gjaldt", som man uttrykker det i spill. Var det virkelig jeg som sirklet rundt i et fly over Madrid sammen med hviskende engler? Var det virkelig jeg som hadde sunget i teateret i Toledo? Og hvis det var det, hva betydde det egentlig? Hva betydde det egentlig at jeg kjøpte drømmekjolen i Ebeltoft og kjente sanden sile gjennom tærne i sanddynene på Skagen? Det var som om duften av urter og solen over fjellene i Gudvangen ikke var gyldige faktorer i livet. Og det var som om de nye hvite hagemøblene på terrassen og de små fargede lyktene som jeg pleier å pynte hagen med ble en hån.

Dette er en av grunnene til at jeg forteller om Volvene i Gudvangen akkurat nå. For et sted dypt inne i meg vet jeg at det ikke er sånn. Jeg vet at de gode opplevelsene, bekjentskapene og historiene er like virkelige fremdeles og at det er desto viktigere å ta dem fram nå. Drapsmannen skal ikke få drepe mer enn han allerede har gjort. Han skal ikke ta livet av drømmene mine, minnene mine, historiene mine. Og ikke dine heller!

Det er viktig å få de smertefulle fortellingene opp og ut så de ikke blir liggende og verke. Men det er også viktig å fortelle om det som var og er godt. Å fortelle om skjønnhet og varme er en del av krigføringen mot det som bryter oss ned.

Det er mange krefter som bryter oss ned. Det er så lett å la seg overvelde. Men nå setter jeg blomstene mine i en vase og tenner mine lys i hagen. Og så forteller jeg mine historier. Dette er min volvekunst. Jeg kan ikke seide bort alt som er vondt i verden. Men jeg kan kalle fram det som er godt.