My OperaHjertets ruiner. St. Mikaels dag.
Thursday, September 29, 2011 2:15:45 PM
De fleste høytider feirer jeg sammen med andre. Hvis jeg feirer dem i det hele tatt. Jul er familietid, påske er som regel også familietid. Pinse blir gjerne glemt. Men det er en høytid jeg alltid feirer alene. St. Mikaels dag. Og jeg feirer den ved å bestige en lite fjell. Fjellet heter "Slottsfjellet" og befinner seg i Tønsberg.
På toppen av fjellet lå det en gang en kirke som var viet til St. Mikael. Nå ligger bare ruinene igjen. Og selv de ruinene har man jobbet veldig for å få fram fra grusen. Der oppe ved tårnet og ved ruinene er det utsikt på alle kanter. Det er stille. Det er nettopp hva det er der oppe. Stille. Jeg har litt vanskelig for å forstå dette. Hvorfor er det så stille der oppe på St. Mikaelsdag? Og hvorfor er det aldri noen andre der oppe?
En gang i tiden strømmet det folk til denne byen og dette stedet til den store festen 29. september. Jeg forestiller meg berget fullt av mennesker som toget oppover til kirken. Kanskje gikk de til og med barbeint det siste stykket. Det må ha vært kaldt. Og kanskje måtte de gå flere runder rundt kirken i før de kunne gå inn i den. Det har vært sang og prosesjoner. Det har vært liv og lyd. Jeg har tenkt mye på legenden om St. Mikael. På hans kamp med dragen. På hans sverd. På hans plass som den tredje viktigste helgen etter Jomfru Maria og St. Olav. På hans funksjon i endetidsfortellingene.
I dag sitter jeg alene inne i den ene korsarmen og ser at der nede i byen går livet sin vante gang. Ingen tenker på St. Mikael. Mens jeg, som hverken er katolikk, frimurer eller en av Prinsessens englekursdeltagere, blir som av en uimotståelig kraft dratt opp hit hver Mikkelsmess.
Og jeg som ikke er sikker på om jeg tror på ham en gang ... Mikael, altså. Han er jo mer en legendefigur for meg.
Luften er klar i dag. Det suser i trærne. Løvet begynner å gulne. Det er et par benker inne i ruinene, benker av tre så man slipper å fryse fast i muren dersom man setter seg. Det er her jeg sitter. Tenner et lys. Det er vanskelig å få fyr, det blåser alltid fra alle kanter her oppe. Jeg fant noe blomster også. Rødkløver, blåklokker og de gule som jeg ikke husker hva heter ... Jeg kjenner instinktivt at jeg gjør noe som mange andre har gjort før meg i generasjoner. Hvor mange andre har ikke ofret lys og blomster her en gang for lenge siden? Og jeg tenker at sånn gjorde jeg i fjor og året før der igjen og året før der igjen. Og jeg håper jeg vil gjøre det neste år også. Sånn er det med tradisjoner. Man plasserer sin egen historie i forhold til dem. Man husker sitt liv i forhold til dem.
Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Sånn er det med tradisjoner. Man utfører dem fordi man føler trang til det, ikke fordi man vet hvorfor. Og idet man gjør det så knytter man bånd til årene før og forhåpentligvis til årene som kommer. Er det trygghet jeg søker? En tilhørighet og plass i min egen historie. Stillheten og de kalde ruinene gir meg følelsen av å være den eneste gjenlevende i en helt spesiell verden. Som om jeg skulle være den siste pilegrim.
Mennesker har brukt mange veier for å komme inn til sitt hjertes ruiner. Min vei går av og til opp en steintrapp til ruinene av en kirke som ble bygget på 1150-tallet, og som allerede på 1500-tallet lå i ruiner. Suset i løvet erstatter orgeltonene. Enkelte steder i verden er det lettere å samle mot til å møte sine drager enn andre steder. Slottsfjellet i Tønsberg er et sånt sted, i hvert fall når man er der helt alene på en høytidsdag som alle har glemt.
Mikael betyr "hvem er Gud". Dette er undringenes sted. Det er helt greit å ikke vite. Jeg trenger plass til alt det ikke er plass til, alt det ikke er mulig å sette merkelapp og pris på. Jeg trenger plass til det i meg som søker utover og vil ha mer.
Her, i ruinene av Mikaelskirken er det lett å løfte sine ønsker fram i lyset.
Det er modig, svært modig å ikke vite hva man tror på.
Jeg står i mitt hjertes ruiner og ser fremover.
Men jeg tror nok, ja, jeg tror virkelig, at denne høsten skal få en vår.
Se også: Min versjon av legenden fra 29. september 2007
http://my.opera.com/Tonebf/blog/mikkelsmess-kollidere-med-en-erkeengel
Pilegrimsbyen Tønsberg: http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/pilegrimsbyen/index.html#erkeengelen
På toppen av fjellet lå det en gang en kirke som var viet til St. Mikael. Nå ligger bare ruinene igjen. Og selv de ruinene har man jobbet veldig for å få fram fra grusen. Der oppe ved tårnet og ved ruinene er det utsikt på alle kanter. Det er stille. Det er nettopp hva det er der oppe. Stille. Jeg har litt vanskelig for å forstå dette. Hvorfor er det så stille der oppe på St. Mikaelsdag? Og hvorfor er det aldri noen andre der oppe?
En gang i tiden strømmet det folk til denne byen og dette stedet til den store festen 29. september. Jeg forestiller meg berget fullt av mennesker som toget oppover til kirken. Kanskje gikk de til og med barbeint det siste stykket. Det må ha vært kaldt. Og kanskje måtte de gå flere runder rundt kirken i før de kunne gå inn i den. Det har vært sang og prosesjoner. Det har vært liv og lyd. Jeg har tenkt mye på legenden om St. Mikael. På hans kamp med dragen. På hans sverd. På hans plass som den tredje viktigste helgen etter Jomfru Maria og St. Olav. På hans funksjon i endetidsfortellingene.
I dag sitter jeg alene inne i den ene korsarmen og ser at der nede i byen går livet sin vante gang. Ingen tenker på St. Mikael. Mens jeg, som hverken er katolikk, frimurer eller en av Prinsessens englekursdeltagere, blir som av en uimotståelig kraft dratt opp hit hver Mikkelsmess.
Og jeg som ikke er sikker på om jeg tror på ham en gang ... Mikael, altså. Han er jo mer en legendefigur for meg.
Luften er klar i dag. Det suser i trærne. Løvet begynner å gulne. Det er et par benker inne i ruinene, benker av tre så man slipper å fryse fast i muren dersom man setter seg. Det er her jeg sitter. Tenner et lys. Det er vanskelig å få fyr, det blåser alltid fra alle kanter her oppe. Jeg fant noe blomster også. Rødkløver, blåklokker og de gule som jeg ikke husker hva heter ... Jeg kjenner instinktivt at jeg gjør noe som mange andre har gjort før meg i generasjoner. Hvor mange andre har ikke ofret lys og blomster her en gang for lenge siden? Og jeg tenker at sånn gjorde jeg i fjor og året før der igjen og året før der igjen. Og jeg håper jeg vil gjøre det neste år også. Sånn er det med tradisjoner. Man plasserer sin egen historie i forhold til dem. Man husker sitt liv i forhold til dem.
Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Sånn er det med tradisjoner. Man utfører dem fordi man føler trang til det, ikke fordi man vet hvorfor. Og idet man gjør det så knytter man bånd til årene før og forhåpentligvis til årene som kommer. Er det trygghet jeg søker? En tilhørighet og plass i min egen historie. Stillheten og de kalde ruinene gir meg følelsen av å være den eneste gjenlevende i en helt spesiell verden. Som om jeg skulle være den siste pilegrim.
Mennesker har brukt mange veier for å komme inn til sitt hjertes ruiner. Min vei går av og til opp en steintrapp til ruinene av en kirke som ble bygget på 1150-tallet, og som allerede på 1500-tallet lå i ruiner. Suset i løvet erstatter orgeltonene. Enkelte steder i verden er det lettere å samle mot til å møte sine drager enn andre steder. Slottsfjellet i Tønsberg er et sånt sted, i hvert fall når man er der helt alene på en høytidsdag som alle har glemt.
Mikael betyr "hvem er Gud". Dette er undringenes sted. Det er helt greit å ikke vite. Jeg trenger plass til alt det ikke er plass til, alt det ikke er mulig å sette merkelapp og pris på. Jeg trenger plass til det i meg som søker utover og vil ha mer.
Her, i ruinene av Mikaelskirken er det lett å løfte sine ønsker fram i lyset.
Det er modig, svært modig å ikke vite hva man tror på.
Jeg står i mitt hjertes ruiner og ser fremover.
Men jeg tror nok, ja, jeg tror virkelig, at denne høsten skal få en vår.
Se også: Min versjon av legenden fra 29. september 2007
http://my.opera.com/Tonebf/blog/mikkelsmess-kollidere-med-en-erkeengel
Pilegrimsbyen Tønsberg: http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/pilegrimsbyen/index.html#erkeengelen
