Fortell!

Jeg har litt problemer med orakler, spådommer og tankemønstre som bygger på dette med at alt liksom skal være forutbestemt. Og for meg kan det være det samme om det er guder, stjerner, tall eller Vårherre som har bestemt det. Det går ut på det samme! Ideer som ikke levner meg og mine medmennesker noe som helst valg eller råderom klarer jeg ikke å leve med. Så dere må ha meg unnskyldt, dere som tror på dette, kanskje dere tenker at jeg ikke er kommet “langt nok i min åndelige utvikling”, men jeg er i hvert fall ærlig. Jeg vil gjerne tenke at jeg er et fritt, tenkende og handlende menneske. Til en viss grad er jeg avhengig av forestillingen om at jeg kan påvirke mitt liv. Hvis ikke blir tilværelsen for tung.

Det verste er jo at i bunn og grunn er det jo noe i denne skjebnetroen. Etter som årene går snevres nemlig mulighetene for å ta personlige valg som virkelig forandrer livet drastisk inn. Og det er verken stjerner, tall eller guder som virker som en sånn “forutbestemmende makt“ i livet. Det er summen av fortidens valg. Man oppdager kanskje at man har malt seg inn i et hjørne eller seilt ut på de syv hav i en altfor skrøpelig farkost. I mange situasjoner virker det rett og slett tragisk å snakke om frie handlende mennesker. Vi gjør det vi kan og det vi må i den situasjonen vi er i.

Dessuten kommer ting som oppdragelse, tankemønstre, helse og sosiale omgivelser også inn i bildet. For ikke å snakke om økonomien. Alle disse faktorene blir som et slags “gudekorps” som lager intriger man blir dradd med i og som av og til kommer opp med et svært så lite lystig tall.

Jeg vil stoppe ved tankebygninger. De ting man fikk lære da man var liten er også med på å “skjebnebestemme” hva man velger og satser på lenge etter at man er både konfirmert, gift, har fått barn og blitt skilt igjen. En gang var man redd for å gjøre noe galt. Noe foreldre, familie, slekt, stamme, gjeng, venner eller nabolag ville like så dårlig at man falt i unåde. Kanskje man ville bli ble kastet ut og ble helt alene.

Sånn var det i hvert fall med meg. Men så reiste man ut i verden og ble et individ med egne forestillinger og tanker og valg. For bare igjen og igjen å oppdage at gamle forlatte tankemønstre og handlingsmønstre var limt fast til hjernebarken med superlim, så grunding at de spilte rollen som en slags “intrigerende guder”. Når ikke andre sabboterte for meg, så greide jeg å sabbotere for meg selv.

Hva har dette med 11. November å gjøre?
Jo, jeg spør meg selv, hvorfor er jeg litt redd for disse tallene?
Fordi jeg er menneske og dermed mottagelig for magi. Både god og dårlig magi. Det er magi i sterke tall og det er magi i sterke ord. Jeg vet at jeg er følsom for andres ord og tankemønstre, at de kan klistre seg til hjernebarken og bestemme hva jeg velger.

Helst ville jeg tro at jeg var fri fra troen på skjebne, på tall, på ord, på intrigemakerguder og stjerner flere lysår borte fra oss. Fri til å være menneske, ta valg og handle på egne vegne. Men behov fra omgivelsene, kroppens begrensninger og min egen oppdragelse sørger gjerne for at valg bare kan tas innenfor en lite begrenset rom, et kott. Jeg føler meg som en fisk som spreller i garnet på land mens den tenker “jeg er fri, jeg er fri”.

Men jeg er i hvert fall fri nok til å oppdage magien, til å se meg selv som denne fisken og til å utfordre disse tankemønstre og forestillinger. Og jeg er fri nok til å se min frykt for skjebne, tall og ekle guder utenfra. Og jeg er fri nok til å forestille meg andre virkeligheter enn den som er gitt. Og jeg vil helst tro at dette gjør noe med meg.

Hver gang jeg forteller en historie jeg selv har valgt tar jeg et skritt ut i friheten og friheten gir meg en ny impuls til mitt noe begrensede liv.

Og i dag velger jeg St. Martin.
For det er ikke bare 11.11.11, det er også minnedag for St. Martin, lysbæreren og kappedeleren. Jeg erstatter bildet av de stive skjebnetallene med et indre bilde av en mann til hest. Han river av seg kappen og deler den med sverdet og gir den ene halvdelen til en mann som fryser. Og med det tok han kontroll over sin skjebne. Hans oppdragelse og familie truet ham med utkastelse dersom han ikke ble romersk soldat, men han ville bruke sverdet til å dele, ikke til å drepe.

Den fremskredne høsten blir mørkere og mørkere. Det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Men i kveld tenner jeg lykter rundt huset.