Fortell!

Jeg står og stirrer inn i en glasskule med vann i. Der inne er det tre små figurer og et lite landskap. Der, inne i glasskulen med vann, er Maria, Josef og Jesusbarnet. Jeg rister kulen og det snør hvite partikler over Maria, Josef og Jesusbarnet inne i stallen. Det snør over Jesusbarnet i Betlehem. Det snør utenfor også. Klart det snør. Det er jo julaften. Jeg åpner munnen og sier:

"Så rart å tenke på at akkurat nå blir Jesusbarnet født!"

Ingen protesterer. Det er varmt i stua. Bordet er dekket. Klokkene har ringt julen inn. Glemt er stresset med å få juletreet på fot og ribba ut av ovnen i tide. Glemt er krangling mellom søsken.
For meg var det helt naturlig å tro at Jesus ble født på ny hver eneste julaften. Historien om barnet som ble født i høyet og englene som sang og hyrdene som ble overrasket og de vise menn som fulgte stjernen var for meg en sann historie som gjentok seg hvert eneste år. En historie som skjedde akkurat nå mens jeg stirret inn i glasskulen.

Det var mange mystiske ting med julaften. En av dem var naturligvis at Jesusbarnet ble født om og om igjen. Men et mysterium som var nesten like stort var at jeg fant mandelen i grøten hvert år. Vi var jo hele fem familiemedlemmer, og noen ganger flere også. Og det var jo bare en mandel. Likevel var det alltid jeg som fant den i min porsjon med riskrem. Og så kunne jeg innkassere mandelgaven som gjerne hadde form av en marsipangris. Marsipangrisen ble alltid gjemt og spart på til den hardnet og ble harsk. Jeg hadde aldri hjerte til å spise mandelgaven før påske nærmet seg. Det var noe hellig ved disse mandelgavene.

Men det skjedde flere mystiske ting på julaften. En gang kom for eksempel julenissen med en dukke som kunne snakke svensk når man dro i en snor. Et annet år, det var nok det samme året som jeg stod der og stirret inn i glasskulen der det snødde over Jesusbarnet, skjedde det noe VIRKELIG mystisk. Vi satt der med ribbe og rødkål, de voksne med vin og barna med brus. Jeg husker en flaske med fanta som hadde riller. Men mest husker jeg at da jeg tømte brusflaska i glasset fant jeg en makaroni som hadde forvillet seg ned i flasken før den ble tappet med brus. En makaroni i brusflaska! Et mirakel! Sånt som dette kunne bare ha hendt på julaften. Jeg sparte på denne makaronien lenge. Den var som et tegn fra en bedre verden om at mirakler kan skje.

Etter hvert begynte jeg å synge i koret på julaften. Stresset omkring øvingen, ubehaget med de kalde benkene oppe på det trekkfulle galleriet ved orgelet, ble også en del av magien. For ikke å snakke om lampen. Når jeg kom hjem fra kirken hadde min pappa alltid hengt opp en spesiell julelampeskjerm i entreen. Den var åttekantet og blå med julefigurer på hver flate. Denne lampen sendte varmebølger inn over hjertet mitt som spredte seg til øynene, til beina, til tærne og gjorde meg svimmel. (Det kunne naturligvis også være at jeg ikke hadde spist siden frokost.)Lampen ringte julen inn for meg i mange år.De andre lysene var det jeg som tente. Jeg tente utallige lys og satte dem på plass på de mest vakre og mest brannfarlige steder før middagen.

Så var det pakkene. De ble hentet en og en og lagt under treet etter at middagen var spist. Pakkene som var kommet fra Danmark og Sogn lå fremdeles innpakket i gråpapir i det kalde soverommet til Mor og Far. De var omgitt av en egen mystikk de også. I Danmark var det tanter og onkler, Mormor og Morfar som sendte pakker. I Sogn var det Farmor og Farfar. Når pakkene ankom, en etter en, i posten uka før julaften, ble de fort lagt til side. Det var forbudt å kikke, forbudt å kjenne, forbudt å gjette.

Men nå var miraklenes tid kommet! På et klarsignal løp søstra mi og jeg om kapp inn i rommet og rev gråpapiret av. De fargerike pakkene falt ut. Det var forbudt å kjenne på dem, forbudt å lese til-og-fra-lappene. Alt dette "forbudte" omgav pakkene med enda større mystikk. Vi bragte høystemt og beruset de fargerike pakkene inn under treet og ventet utålmodig på at de trege foreldrene våre skulle bli ferdige med å stønne av metthet etter ribba.

Så var det høytid. Vi gikk utallige runder rundt treet og sang alle julesangene. Rundt og rundt treet med pakker under. På vedovnen var det plassert en spiral med nisser som snurret rundt og rundt etter som varmen steg opp fra ovnen. Det så ut som om nissene skled ned en sklie. Pappa hadde laget den nede i snekkerverkstedet sitt av blikkboks og ull.

Endelig kunne vi åpne pakkene. Strikkejakke, strømper, en snakkende dukke, et skrin med noe rart i, en eske moccabønner, en eventyrbok, et sett med skumle hånddukker som luktet gummi. ... Alt ble lagt i en haug. Der skulle den ligge hele julen og bli utforsket.

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da det gikk opp for meg at Jesus ikke ble født på ny hver eneste julaften eller hvor gammel jeg var da det gikk opp for meg at Jesus ikke hadde noe spesielt med julekvelden å gjøre i det hele tatt. Eller da jeg oppdaget at makaroni i brusflasker ikke er et mirakel, men en tabbe fra fabrikken.

Så lenge jeg var beskyttet av mine foreldres evne til å steke ribbe og kjøpe julegaver, fikk jeg, den yngste lov til å være lystenner, serviettbretter og sanger på julaften. Men etter hvert åpner man øynene og ser bak scenen. Når var det magien ble brutt?

Var det da jeg besvimte i kirkekoret på julaften etter å ha stått i stram geledd litt for lenge?
Eller var det da Pappa luktet svidd ribbe da han kom og hentet meg etter sangen i kirken? Var det den julen vi ikke kunne være hjemme, men måtte være et annet sted og spise helt feil mat og gå rundt et helt feil juletre? Eller var det da jeg ble angrepet av spontan forelskelse i nabogutten og lengtet over gata hele kvelden? Kanskje det var da jeg kom hjem lille julaften og merket at min mor ikke gledet seg til jul i det hele tatt. Hun gledet seg tvert imot til den var over.

I desember sleper jeg meg ut i regnværet med en slitt trillekoffert for å handle gaver og mat. I desember sjekker jeg kontoen hver dag. I desember virker all magien med mandelgaver, Jesusbarnets gjenfødelse, makaroni i brusflasker, pakker fra Danmark og skliende nisser som en fjern drøm. Det var jo hva det var - en drøm. Men det var en fin drøm ...

Og jeg er fremdeles fascinert av sånne kuler med vann og små figurer inni. Jeg kan stå lenge og riste på en sånn en og se snøstormen rase rundt der inne. Rundt og rundt. Noen ganger oppstår det underlige formasjoner og mønstre der inne. Og noen ganger, spesielt på julaften, kan jeg nesten se noe der inne i all snøen.

Er det et lite barn?