Fortell!

Det hadde seg sånn at i det borettslaget jeg vokste opp i var alle pappaer arbeidere på verftet og det var få som hadde råd til å reise på eksotiske turer i sommerferien. Det er ikke sånn som nå, da man klikker seg inn på norwegian og googler opp en billig reise, og alle har vært i alle storbyer i Europa og det nesten er kjedelig å nevne at man har vært i Hellas eller Tyrkia. For det har jo alle andre også. Hundre ganger.
”Sist jeg var i Krakow”, sier de i forbifarten. Eller ”Jeg husker en gang i Berlin”.
Og så snakker de om noe helt annet. Noe jeg ikke får med meg fordi jeg henger meg opp i bisetningen.

De som bodde i gata dro på stranda om sommeren, de sprekeste dro på camping på Løvøya eller Rørestrand. Eller de besøkte noen de kjente på Hvaler. Vi var blant de privilegerte. Vi hadde familie i Danmark! Og om sommeren dro vi til Larvik, tok ferja over til Fredrikshavn og kjørte ned til min mors barndomsby – Fredericia.

Jeg tror min mor og far sparte til ferjebilletten hele året. Den siste uken ferien, dreide alt seg om reiseplanlegging og pakking. Min mor hadde hovedansvaret og styrte det hele med beundringsverdig detaljkontroll. Lå det et lommetørkle på bordet siste uke før avreise, visste man at man skulle la det ligge. For antagelig hadde det noe med reisen å gjøre. Alt ble vasket, strøket og pakket sirlig ned i gamle kofferter. I siste liten gikk min mor over gulvene med langkosten. Det var et prinsipp hun hadde. Det skulle se pent ut når vi kom hjem så vi ikke skulle lengte tilbake. Jeg tror ikke jeg var til særlig hjelp. Jeg gikk rundt med sommerfugler i magen og grudde meg noe forferdelig til ferjeturen.

De gamle baljene som skvulpet over Skagerak kunne få den mest sjøvante til å bli grønn i tryne. Det luktet saltvann, reker og spy på dekket og i kafeen. De små lugarene der vi søkte tilflukt da det stod på som verst, fremkalte en klaustrofobi som ennå hjemsøker meg i drømme. Sjøsprøyten klasket på vinduene og rommene forvandlet seg til en blanding av berg og dalbane og hurlumheihus. Men gjennom denne skjærsilden måtte man, dersom man skulle komme til Danmark. Dette var den store prøven før belønningen kom. Og den kom. Ingen, selv ikke den mest desperate Amerikafarer, ja, ikke en gang den ærverdige Colombus, kan ha gledet seg mer over å se det lovede land stige fram i horisonten enn jeg gjorde ved enden av disse ferjeturene. Når endelig den skranglete vaskebaljen la til i Fredrikshavn og vi,grønne og hulkinnede humpet over landgangen i den gamle bilen, var det Paradiset selv som åpnet seg for meg.

Men det var ikke bare på grunn av sjøsyke at Danmark ble mitt barndoms Paradis. Det hadde også noe å gjøre med den varme mottakelsen fra mange slektninger. Hjemme var det jo bare oss. Det var mor, far og søster og bror – og jeg. Men så snart vi kom til Danmark, hadde jeg overveldende mengder av onkler, tanter, fettere og kusiner. Jeg hadde også en Mormor. Og en liten stund hadde jeg en Morfar.

Mormor og Morfar bodde i en blokk der lyset i gangen skrudde seg automatisk av etter en kort stund og måtte skrus på igjen. Det var fantastisk spennende. Morfar hadde sin egen stol. Det var veldig viktig å ikke sette seg i stolen til Morfar. Morfar hadde vært arbeidsledig gullsmed. Nå var han invalid. Og mer husker jeg ikke av ham. Men min Mormor som levde lenger, husker jeg bedre. Hun hadde små, grå permanentkrøller og hun lo ofte. Hun likte god mat og drikke og hun spøkte. Men jeg kan aldri huske hun spøkte med meg eller sa noe til akkurat meg. Hun hadde jo så mange andre barnebarn at det var vel ikke så lett å forholde seg til oss som bare kom en gang i året. Mormor hadde mange små porselensfigurer som stod tett og som ikke måtte røres. Det var trangt i Mormors leilighet. Det var ikke lett å røre seg der i det hele tatt.

Mormor bodde sammen med Moster Ruth. Og Moster Ruth, den eldste datteren i søskenflokken som min mor kom fra, var stor og rund og oppmerksom på min tilstedeværelse. Hun hadde ikke så mange ord. Til gjengjeld hadde hun en overflod av sterke følelser og sine meningers mot. Det eneste hun kunne si var "det var det". Men det sa hun til gjengjeld med så mange vekslende tonefall at man hadde aldri problemer med å forstå hennes meninger. Jeg elsket henne! Hun hadde vært sykepleier en gang, kunne min mor fortelle. Og da jeg skulle bli født hadde Moster Ruth kommet i ens ærend fra Danmark. Tenk, hun hadde reist gjennom skjærsilden for å være der og hjelpe til bare på grunn av meg. Hun hadde hjulpet til i uke etter uke. Jeg ble født tre uker over termin. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å komme som en fødseldagsgave til min far, 6. juli. Dermed fikk Ruth et meget langt Norgesopphold. Hun rakk så vidt å bære meg til dåpen før hun måtte reise tilbake til Danmark. Så på grunn av min Moster Ruth ble jeg døpt bare tre uker gammel. Alt dette hadde min mor fortalt mange ganger. Og denne historien lå som et gyllent skjær bak alle våre besøk i blokken. Den gang jeg ble født, hadde Moster Ruth visst nok hatt ordene i behold. Men hun hadde hatt en nese som ikke sluttet å renne. Og ikke lenge etter måtte hun gjennom sin egen skjærsild og den operasjonen som tok språket fra henne. Men Moster Ruth glemte aldri at hun hadde vært min gudmor. Ikke så lenge hun levde. På alle fødselsdagskort og julekort stod det: "Kjære lille Tone, fra Gudmor. " Så pass kunne hun si.

Alle skulle besøkes. Ikke bare Mormor og Moster Ruth. Alle tanter og onkler, og de var mange. Alle steder ble vi traktert med noe de kalte ”frokost”, men som slett ikke ble servert om morgenen. Eller middag, noe som innebar tre retter med dertil hørende suppe, hovedrett, dessert og så til slutt ost og kjeks. Det var en prestasjon å komme gjennom et sånt rituale. Brødet var tynt og mørkt. Det smakte sterkt og krevde mye pålegg. Det nyttet ikke å ta brødblingsen mellom pekefinger og tommelfinger, sånn som hjemme. Det var viktig å bruke bestikk, ellers ble det bemerket. "Jeg spiser da ikke med fingrene", sa en av mine små fettere en gang, høyt og megetsigende, en gang jeg glemte meg og tok skiva i klypa og presset den ukultivert mellom tennene. Han ble hysjet ned av en mengde med tanter og onkler som forklarte ham at jeg var utenlandsk, jeg kom jo fra Norge og visste ikke bedre.

Drikkevarene sto oppe på bordet. Hjemme stod flaskene til de voksne inne i et skap med glassdør. Når det ble drukket av dem ble de plassert under bordet i tilfelle naboen skulle komme innom. Man kunne visst bli meldt både til brannvesen og politi dersom noen oppdaget at man hadde alkohol i huset. Men i Danmark stod flaskene på bordet, mange flasker med gjennomsiktig innhold, rødt innhold eller mørkt innhold. Og det ble skjenket i både store og små glass. Det ble snakket om flaskene og gjort stas på dem. Og de som drakk klinket glass, sa "skål" og ble veldig pratsomme.

I Danmark snakket min mor en slags dansk. Men ikke så dansk som de andre danskene. Jeg syntes det hørtes underlig ut, som et forsøk på å få innpass hos sine egne. Men min mor hadde forlatt Danmark i en alder av atten år for å involvere seg med en sogning. Og det satte visst varige spor i språket hennes. Det ble aldri helt dansk igjen.

Når vi var i Danmark var vi der lenge. I tre uker, minst. For det var så lenge min fars ferie varte, og han likte å utnytte den til fulle. Jeg har ofte tenkt på den gjestfriheten mitt barndoms Danmark viste, da vi ble tatt imot og innlosjert for flere uker og spiste gratis hos den ene onkelen og tanten etter den andre. Tante Lydia tok imot oss midt på natten med suppe og viste oss ferdig oppredde senger på loftet. Tante Karen tok imot oss med freidige smil og serverte frokost langt ut på kvelden med ost og sild. Så straks vi kom til Danmark var det full pensjon.

Når vi gikk tur i Fredericia var gatene fulle av butikker. Særlig var det fullt av konditorier med hindbærsnitter og makronkaker. Is var ikke bare is. Det var et påbygningsprosjekt der man kunne bli stående i evigheter i disken for å sette sammen den perfekte smaksbomben. Lykken var å mate endene i andedammen ved voldgraven og gå turer oppå vollene. Endene fikk gammel loff. Jeg fikk en stor is med guff og syltetøy.

I Fredericia feiret de min og min fars fødselsdag i to dager i strekk. Vi var begge født 6. juli, akkurat i begynnelsen av fellesferien. Om kvelden 5. juli gikk de i lange fakkeltog i Fredericia, for å hedre oss. På selve dagen var det lange opptog med danske flagg. Så ble vi bedt til fest hos onkel Erik og tante Henny der alle tanter og onkler kom innom med gaver. Om kvelden hang det lykter i hagen og min far holdt tale. På et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at min og min fars fødselsdag sammenfalt med en minnemarkering om krigen i 1849 der man klarte å slå tilbake en tysk invasjon. Det var den de feiret. Den dag i dag feirer de den ene gangen de slo tyskerne. Men i mitt barndoms Danmark gikk det hele sammen til en magisk fest. Og den dag i dag er det noe i meg som innbiller seg at hele festen i Fredericia er til ære for meg selv og min far.

Høydepunktet var på mange måter årets utflukt til Odense. Der hadde jeg også en onkel, en tante og et ukjent antall fettere. I Odense var det Tivoli. Tivoli var fargerike lykter som speilte seg i dammer og kanaler med små båter som ikke rugget og rullet. Tivoli var karuseller med enhjørninger og løver som gikk sakte opp og ned og rundt og rundt. Tivoli var store hyller med bamser som kunne vinnes, og som ingen vant. Danmark var Paradiset, men Tivoli var Eventyret.

Reisen tilbake til hjemlandet var full av våte avskjeder med den ene etter den andre. Tre uker var en evighet og etter å ha lekt med fettere, kusiner og andre barn jeg hadde møtt på lekeplasser og i oppganger, snakket jeg kav dansk selv. Jeg ville ikke hjem. Jeg var utrøstelig. Og min far var en av de få som forstod hva det vil si å være utrøstelig. Han trøstet ikke.
”God dag- farvel, god dag – farvel, livet er bare god dag og farvel”, sa han, ettertenksomt mens jeg snufset. Og slik ga han meg en slags forberedelse på livets realiteter. Verst var det å møte opp i blokken og ta farvel med Mormor og Moster Ruth. Jeg vinket så lenge jeg kunne se dem oppe på balkongen der de stod og viftet med hvite lommetørklær. Og jeg gråt hele veien til båten.

Av en eller annen grunn ble gjerne båtturene tilbake til hjemlandet mere fredelige. Det var ingen skjærsild forbundet med å komme hjem. For det var jo ikke Paradiset. Det var hverdagen med havregrøt og helmelk, grovbrød og gulrøtter.

Jeg så for meg mine tanter og onkler der de ganske sikkert satt i sitt Paradis og mesket seg med store bord, varm leverpostei, andestek, gourmetoster og hindbærsnitter mens Tivolilyktene lyste i trærne rundt hagene deres. Det gikk lang tid før jeg forstod at de også hadde en hverdag.

Nå er de borte, nesten alle sammen, og det er ikke lenger Tivoli i Odense. Men Danmark ligger der. Og den dag i dag blir det ikke riktig sommer uten en tur til Danmark. Hver gang jeg går i land skjer det en endring i smaksløkene. Jeg mister fullstendig lysten på brun ost og makrell. Jeg vil ha god, moden ost, sild, varm leverpostei og mørkt brød. Og i et ubevoktet øyeblikk sniker jeg meg inn i et konditori og kjøper hindbærsnitter. Ummmm.

Apropos 5. og 6. juli - les her:

http://www.milhist.dk/trearskrigen/frederi/frederi_dk.htm