Fortell!

Sånn som i dag. Men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. Grått. Noen hadde malt alle husene grå! Hele husrekka består av fem identiske hus! I min barndoms gate hadde alle hus sin spesielle farge. På den måten kunne man skjelne dem fra hverandre. Vårt hus var blått! På den måten kunne jeg alltid finne veien til riktig hus, og jeg unngikk å gå feil og havne hos Fru Torsen eller Hr. Martinsen.

Men i dag står huset der som et anonymt og hvilket som helst hus i grått blant en rekke av andre grå hus. Jeg synes huset ser litt brydd ut. Det virker faktisk litt ensomt. Er det lenge siden noen har fortalt dette huset hvor spesielt og verdifullt det er?
Der er den trappa jeg falt ned den gangen ...
Bak hjørnet står sykkelskuret der jeg hadde stevnemøter med den gutten ...
På den tiden vokste det rosa små nelliker rundt husveggen. Jeg pleide å gå rundt huset og lukte på hver eneste en ... Hvor er syrinbuskene tro? Vi lekte alle slags leker på den gressplenen.
Nå står det en enorm trampoline på den plenen. Med en så stor trampoline ruvende ut over hele gressplenen blir det jo ikke plass til å tumle og leke. Ikke rart at huset ser brydd ut. Hvor er postkassen? På et helt feil sted. Jeg hadde så mange brevvenner den gangen. Jeg hadde en hel eske med brev jeg samlet på. Det var sløyfer rundt brevbunkene, fargene viste hvem brevene var fra. Farger kan nemlig gjøre det sånn at man ser forskjell på hvilken brevbunke som er fra hvilken brevvenn og hvilket hus det bor hvilken nabo i.
Der ute på gårdsplassen var det vi stilte opp, tre småjenter i våre beste klær med skolesekker på ryggen for å bli tatt bilde av første skoledag. Jeg har bildet ennå. Jeg står bakerst i rekka. Jeg stod alltid bakerst. Og der var vinduet jeg hadde sittet og sett ut gjennom da jeg gjorde lekser. Utsikten var ikke stor. Den viste et høyt, høyt hus i grått. Høyhuset som ble bygd på byens høyeste punkt. Men vårt hus var blått.

Hvordan skal noen kunne vite at nettopp dette huset har vært rammen rundt så mange dramaer når det står der grått og sjenert blant andre grå hus? I min barndoms gate hadde alle hus sin spesielle farge. På den måten kunne man skjelne dem fra hverandre. Min barndoms hus var blått, og grunnen til at det var blått var at da kunne jeg lettere finne veien hjem til det.

Veien er oppkalt etter Oscar Wisting. Men mange voksne og gamle kalte området Bikkjenmyra. Jeg trodde at Oscar Wistings største bedrift var å gå en tur over Bikkjenmyra i sørpe og myr en gang for lenge siden. og så hadde han sikkert blitt sliten. Og så hadde han sagt til veivesenet: "Her burde det vært en vei, gitt!" Og så hadde de laget en vei der så han kunne komme seg lettere over Bikkjenmyra neste gang. Wistingsvei. Han var jo verd å lytte til siden han hadde gått der først. Jeg så for meg Oscar Wisting i brun oljedress og sydvest på hodet. Det måtte ha vært en svært utfordrende tur, trodde jeg, over Bikkjenmyra første gangen. Det at han hadde fått hele veien oppkalt etter seg sa jo ikke så rent lite. Statue hadde han også fått, utenfor biblioteket. Først mange år senere, ble jeg informert om at Oscar Wisting egentlig var kjent for adskillig lengere og mer krevende ekspedisjoner sammen med en viss polfarer, enn turen over åsen i Horten.

Litt sjenert gjemmer Amalie Jessensvei seg bak Wistingsvei. Den gang huset var blått, var Amalie Jessens vei en sånn ekstra vei man kunne gå hvis man kjente noen som bodde i Amalie Jessens vei. Det bodde for eksempel en frisør i Amalie Jessens vei. Men når jeg skulle dit klatret jeg bare over fjellet utenfor verandaen og var der på to minutter. Så Amalie Jessensvei var egentlig helt unødvendig. Man kom ikke noe sted når man gikk den veien, bare tilbake til Wistingsvei. Men det var fint å ake der om vinteren. Det ble nemlig aldri strødd i Amalie Jessens vei. Den var ikke viktig nok. Langt senere leste jeg byhistorie og fant ut at Amalie Jessen slett ikke hadde vært kjent for å holde seg i skyggen eller for å gå bakveier. (det er det jo veldig få som er kjent for egentlig) Hun hadde vært en stor personlighet og drevet både Horten Sanitetsforening, Horten Tuberkuloseforening og Den kvinnelige Diskusjonsforeningen. Og dette i en tid da kvinner ikke skulle diskutere annet enn klesvask. Nei, nå overdriver jeg. De kunne også diskutere barn og husvask. Det ville ikke være bra for kvinner å bry de små hjernene sine med politiske spørsmål, mente offiserene som rådet grunnen i Horten på den tiden. Men hun hadde på en måte gått en vei der det ikke var noen opptråkket vei. Akkurat som Oscar Wisting, bare på en annen måte. Så ble det en vei. Men den veien som bærer hennes navn er liksom bare en bakgate, en sløyfe bak Wistingsvei.

Men det var nettopp Amalie Jessens vei som var utgangspunktet for barndommens eventyr. For der, bak noen garasjer gikk en sti. En sti som var utfordrende og bratt. Der var det bær og der var det blomster. Fulgte man stien oppover knausene mellom lyng og bær, kom man til Festningen.

Men er stien der fremdeles? Jo, der er den! Men klarer jeg det? Å, ja. Helt automatisk finner hendene røttene til et gammelt tre og drar meg opp. Det er fremdeles som om beina vet hvor de skal finne fotfeste i stien som fører opp til Festningen - til lyng og bær i mitt barndoms eventyr.

Festningen. Gamle huler murt opp i stein, bygget for å forberede krig med Sverige før unionsoppløsningen. Det ble ikke krig i 1905. Men til gjengjeld ble det krig i 1940 og nazistene la seg til der oppe. Da jeg var liten visste jeg ikke at de grøftene vi lekte gjemsel i egentlig var skyttergraver. Vi balanserte på kanonene og red dem som hester. Vi tenkte ikke på at de var beregnet til å ta liv. Bare en av hulene var åpen så vi kunne gå inn når vi lekte gjemsel. Det var ingenting spesielt der. Bare mørkt.

Det er et utsiktstårn på Festningen. Det virker spinkelt og usolid. Jeg tvang meg selv opp dit et par ganger som barn men var ute av stand til å nyte utsikten. Alle måtte jo se at det tårnet kunne falle ned når som helst. Men det står der ennå.

Et av mine skumleste barndomsminner kommer mot meg her, på Festningen.
Jeg var omkring seks år og hadde lekt oppe på Festningen sammen med en venninne. Plutselig ble det mørkt. Det var sånt som skjedde på den tiden. Grøftene og hulene virket plutselig hemmelighetsfulle og skremmende, som om de skjulte noe for oss. Så kom jeg på at det sikkert fantes troll der oppe. Vi listet oss nedover stien. En kvist knakk under føttene på en av oss. Jeg skvatt til og stirret opp på trekronene. Da skrek jeg. Treet hadde fingre!

Etter hvert ble jeg korrigert på dette med trollene. Det var fantasien, sa de voksne. Men jeg ble ikke mindre redd av å få vite at troll bare var fantasi. Det hadde vært så enkelt med trollene. Jeg hadde visst hvor jeg hadde dem - i skogen, i mørket. Men denne fantasien var mye verre. Den kunne når som helst "spille en et puss" som de voksne sa. "Puss" hørtes ikke bra ut. Som en slags sykdom. Lenge var jeg livredd for hva fantasien kunne finne på. Fremdeles har jeg stor respekt for den.

Det slår meg her jeg går i fullt dagslys at stien vi gikk den kvelden er veldig kort. Den virket så lang den kvelden. Nå skjønner jeg nesten ikke at det er mulig å oppleve så mye på en så kort strekning. Er stien blitt kortere? Eller er det fantasien nå igjen ...

Etter at jeg flyttet tilbake til min barndoms by, oppsøkte jeg Festningen. Da jeg stod der oppe igjen etter mange år, husket jeg lekene, trollene og høydeskrekken. Men jeg husket mer enn det. Jeg husket plutselig navnene på alle blomstene som vokste der. En gang hadde jeg løpt rundt der og plukket Blåklokker, Hundekjeks, Rødkløver, Hvitkløver, Prestekrager, Fioler, Natt-og-dag og så til sist Røsslyng. Det er fremdeles på denne måten. Når jeg kommer opp på Festningen husker jeg blomsternavnene. Det er tid for Røsslyng nå. Jeg plukker en stor bukett av de tøffe vekstene med de søte små lillarosa blomstene.
På veien hjem går jeg innom en venninne. Hun har begynt på skolen i voksen alder og åpnet et helt nytt kapittel i sitt liv. Hun har fått en oppgave: "Vet du hvem du er?" lyder oppgaven.
Jeg gir henne buketten med lyng og forteller en legende jeg hørte som liten:

"Da Vårherre hadde skapt alle blomstene og plantene, ble hver enkelt spurt hvor den ville vokse. Bjerken ville vokse høyt oppe, furutrærne ville ha dyp jord, oliventrærne skulle ha mye varme. Rosen ramset opp hvilke vekstvilkår den kunne tenke seg og det tok en evighet. Da turen kom til den kjedelige Røsslyngen, var alle egentlig ganske slitne. "Hvor vil du vokse hen da?" spurte Vårherre. "Å, bare sett meg der ingen andre vil stå, du," svarte Røsslyngen. Da smilte Vårherre. Som takk for dette ydmyke og velvillige svaret fikk Røsslyngen de små rosalilla blomstene. Så derfor kan Røsslyngen pryde vidder og berg med sine rosalilla blomster der ingen andre planter kan gro.
Hvorfor forteller jeg fremdeles denne historien?

"Det fungerer ikke!" utbryter jeg der i kjøkkenet, mens hun setter Røsslyngen i vann. "Det fungerer ikke å vente til slutt og så ta den plassen ingen andre vil ha. Det er ingen som belønner oss for det!" Og vi ler der vi sitter under rognebær som henger til tørk i taket.

En gang lærte jeg nemlig at det var sånn man skulle være. Man skulle alltid gjøre som Røsslyngen. Man skulle stille seg bakerst og vente på tur. Man skulle ta det ingen andre ville ha. Og så skulle man på en eller annen måte bli belønnet for det. En eller annen eller et eller annet skulle se meg hvis jeg oppførte meg sånn, gi meg belønning og løfte meg fram i lyset. Men det stemte bare ikke. Det var ikke sånn det fungerte. Det ventet ingen belønning for den som tok det minste kakestykket eller ventet til alle hadde satt seg før hun selv satte seg. Det førte bare til at man ikke fikk den maten man ville ha, ikke fikk sitte ved siden av dem man trivdes best sammen med, ikke fikk kontakt med en som kanskje kunne blitt en god venn, ikke fikk plass på bussen ...

Nåja. Det er jo ikke Røsslyngens feil at noen har laget en legende om den der den blir et forbilde for falsk beskjedenhet. Og idet jeg går inn den blå inngangsdøren hjemme hos meg selv, der jeg bor nå, forstår jeg det. Legenden om Røsslyngen er ikke en moralsk pekefingerhistorie om at det er riktig å ta det siste kakestykket. Legenden om Røsslyngen er en trøst til alle de som gang på gang prøver å heve røsten og si noe, uten å klare det. De som har sittet uendelig lenge på tilskuerplassen og drømt om å innta scenen, men får det bare ikke til. Det er en historie til de som har forsøkt og forsøkt å sende det brevet, søke den skolen, ringe til den vennen, skrive den artikkelen - uten å klare det! Legenden om Røsslyngen etterlater seg et håp om at selv de som ikke klarer å markedsføre seg like godt som Rosen og Hortensiaen har en mulighet til å finne fram til seg selv og sin eng, kanskje på en annen måte, kanskje litt senere enn de første blomstene, men i sin egen tid. Ja, kanskje sånn litt ut på ettersommeren. Og noen ganger får man litt hjelp av noen eller noe ...

Jeg bodde i et blått hus! Rundt huset var det plass til både Røsslyng og Troll. Nå bor jeg i et hvitt hus. Det er bare døra som er blå. Fargen har egentlig ikke så mye å si, bare man finner hjem til seg selv til slutt.
Nå trodde du kanskje jeg skulle vise et bilde av Røsslyng. Gjerne inn mot en blå vegg eller mange tuer av Røsslyng oppe på Festningen. Tro meg. Jeg har prøvd. Jeg har prøvd fem, seks ganger å laste opp bilder av Røsslyng, men det bare forsvinner, det vil ikke inn i bloggen. Jeg lurte på om Røsslyng kanskje betyr et eller annet støtende på et eller annet språk slik at det automatisk blir slettet og kalte bildet andre ting, men neida. Så dette viser bare at Røsslyngen fremdeles er en svært sjenert blomst som helst ikke vil ha offentlighetens øye på seg. Men det skulle være rikelig av den i virkeligheten akkurat nå både på vidder, i skogen og i butikkene. Ikke la den slippe unna, ta en god titt på den!