Fortell!

Jeg gleder meg til å fortelle min versjon av historien. Men på veien inn stanser jeg ved en grav og legger ned en stor, duftende rose. Og jeg tenker tilbake på første gang jeg kom til dette stedet. Eller skulle jeg si - første gang dette stedet kom til meg …

Det var høsten 2003. Jeg ga kurs i Sagafortellinger på Midgard Historisk senter i Horten/Borre. Det meldte seg på en solid og interessert gruppe. Dette var folk som var villige til å bruke et par dager på å fordype seg i sagafortellingenes rike univers. Jeg husker at vi brukte mye tid ute på kongehaugene i Borreparken. Vi gikk rundt hver for oss og memorerte, filosoferte og mumlet på historiene blant gamle gravhauger, steinrøyser, morkne trær og sjø. Vi hvisket historier til trærne og mumlet dem ned i røttene. Og vi ropte dem til hverandre på hver vår side av kløften midt på den eldste haugen. Motstanden i naturen og det historiske suset i omgivelsene kan gi kraft til fortellingen og fortelleren.
Det var her jeg møtte de to mennene som på hver sin måte får noe med denne historien å gjøre. Den ene var Georg Hansen, en viking og kulturformidler bosatt i Gudvangen. Han satte meg i kontakt med forfatteren Vera Henriksen. Den andre var Knut Molnes. Han var pedagogisk konsulent i Etne kommune og engasjert i å bygge opp Tusenårsstaden i Etne. Han var også engasjert i Etne Sogelaget.

Da Knut tok kontakt med meg senere på høsten,fortalte han meg mer om sine visjoner og planer.Det handlet om Etnes Tusenårssted på Stødleterrasen.Det handlet om kirka som Erling Skakke bygde en gang på ellevehundretallet til ære for sin sønn,barnekongen Magnus Erlingsson. Den første kongen som ble offisielt kronet av kirken i Norge, vokste opp på Stødle. Knut fortalte hvordan han ønsket å levendegjøre den spesielle historien som fant sted i Etne på ellevehundretallet. Og så ba han meg komme til Etne og fortelle. Den muntlige fortellingen skulle være en måte man formidlet kulturhistorie på i Etne, og han ville jeg skulle være med og slå et slag for dette. Det var noe dyptfølt og forankret i måten han snakket på. Jeg fikk følelsen av å bli innviet i en stor hemmelighet. Det var ingen tvil om at jeg skulle med på dette.

Det skulle være en liten fortellerfestival i Etne under Etnemarknaden i 2004,fortalte han. Han hadde gode folk med seg. Han spurte om jeg kunne lage en fortelling om en av kvinneskikkelsene fra sagaen, en av de som hadde bodd i Etne. Tanken var at den skulle fortelles på historisk grunn i Stødle kyrkje. Det er to kvinneskikkelser sagalitteraturen nevner i forbindelse med Stødle. Det er Kristin kongsdatter, datter til Sigurd Jorsalfare, som Erling Ormsson (senere kalt Skakke) giftet seg med for gjennom henne å få ættledet et kongsbarn. Og så er det Åsa den lyse, Erlings andre hustru, som flyttet inn på Stødle etter at Kristin hadde reist til Danmark. Det måtte bli en av de to, ble vi enige om.

På det tidspunktet henvendelsen kom, hadde jeg nylig vært med Georg Hansen på et besøk i Lom hos Vera Henriksen. Jeg hadde også lest og levd meg inn i hennes roman Stavkjerringa, som nettopp handler om Kristin Kongsdatter. Mye av handlingen i denne romanen foregår i Etne. Det måtte bli Kristin Kongsdatter. Og jeg fikk lov av Vera Henriksen til å fortelle fra Stavkjerringa.

Sommeren 2004 stod i sagaens tegn. Jeg husker de tidlige morgenene der jeg satt og arbeidet med Stavkjerringa og annet sagastoff for å lage en fortelling som kunne fortelles muntlig. Man kan jo ikke fortelle en hel roman i løpet av en enkel forestilling. Innholdet må trekkes ut og settes sammen igjen så det blir meningsfullt for lytterne. Og det som er skriftlig må gis en muntlig form. Fortellingen inneholdt sterke hendelser fra et samfunn med uro og kongekamper på ellevehundretallet. Under prosessen i disse tidlige morgentimene, reiste Kristin kongsdatter seg opp foran meg som en sann sagakvinne. En som ikke mistet sin integritet og verdighet uansett hvor mye hun måtte tåle fra andre. En av setningene Vera Henriksen har lagt i munnen på henne viser hva slags virkelighet kvinnen fra ellevehundretallet forholder seg til:

"Han var min sønn. Jeg kan forstå at du måtte drepe ham, men hvorfor måtte du sette hodet hans på en stake?"

Barske ord i en barsk virkelighet. Erling hadde nettopp halshugget Harald, sønnen Kristin hadde med Sigurd Haraldsson.

Da jeg kom til Etne sommeren 2004 var alt og alle forsinket. Flyet var forsinket, hotellet var fullt og trafikken var tett. Etnemarknaden skapte unntakstilstander i bygda. Dessuten var det egentlig for varmt for noe annet enn strandbesøk.

Knut Molnes var også forsinket da han plukket meg opp på hotellet. Jeg tenkte at dette kom ikke til å gå særlig bra. Han kjørte meg opp til Stødle kyrkje. Da jeg så alle menneskene som stod i kø for å komme inn i kirken, trodde jeg de skulle noe annet der. Jeg sa til Knut at disse menneskene måtte forlate kirken under forestillingen. Han så rolig på meg og forklarte at de var nok alle sammen kommet for å høre om Kristin kongsdatter, og det ville være synd å be dem forlate kirken. Det var ikke mulig å komme inn hovedinngangen. Jeg ble smuglet inn gjennom en sideinngang og kom rett inn i koret. Det var fem minutter før annonsert tid. Men jeg ble stående bom stille og bare se. Det var så underlig å være der.
Så dette var altså kirken i fortellingen jeg hadde levd meg sånn inn i. Nå var jeg her, inni fortellingen. Jeg kjente meg igjen i kirken. Det var som jeg virkelig hadde vært der før, og jeg frøs på ryggen.
Stødle kyrkje satte meg i noe jeg ikke finner noe annet ord for enn ”historisk transe”. Dette var egentlig en gårdskirke på Stødle der Magnus vokste opp. Erling ville ha en egen kirke på gården, den skulle være godt synlig. Det var status å ha egen kirke. Den gamle delen av kirken, den som ble satt opp av Erling Skakke, er bevart. Men den var ikke beregnet på så mange mennesker. Derfor er det i nyere tid blitt bygget på en ny del der det er plass menigheten. Den gamle delen av kirken fungerer som kor med prekestol og døpefont og alter. Men bak koret, bak alteret , ser man det gamle koret og det gamle alteret. Man skimter et enkelt glassmaleri. Og når lysene tennes der inne, er det om man ser inn i fortidens sagaer. Jeg stod midt inne i fortellingen!! ”Her har Kristin vært!” tenkte jeg.


”Hun er på ferd, hun har reist og reist, gått og gått, ” var de første ordene i fortellingen.

Jeg var så grepet av historien og omgivelsene. Samtidig så jeg de alvorlige ansiktene foran meg og var sikker på at det jeg gjorde var kjedelig og uinteressant. I pausen trakk jeg frisk luft ute på kirkegården. Da kom det et par medlemmer av Etne Sogelag bort til meg og ga uttrykk for at de syntes dette var gripende og interessant. Jeg fikk dermed mer mot under den siste delen av fortellingen. For jeg visste jo at det i hvert fall var to som likte den.

”Godt at noen kjente igjen Kristin kongsdatter”, var den siste setningen min. Fortellingen var fortalt. Så reiste de seg fra kirkebenkene og klappet - alle sammen. Det hadde visst vært flere enn de to fra Sogelaget som likte fortellingen.

Like etterpå fikk jeg Vera Henriksen på tråden. Georg Hansen var på festivalen for å fortelle vikinghistorier. Nå hadde han ringt til Vera Henriksen for å fortelle at hennes fortelling nå var fortalt på Stødle. Hun var glad. Vera Henriksen var jo blitt invitert flere ganger for å fortelle om boken sin. Men av helsemessige grunner ble det for komplisert for henne å komme. Men hun hadde vært i bygda før hun begynte å skrive om romanen. Enkelte husket henne som en svært vitebegjærlig kvinne som ville vite absolutt alt om detaljene på stedet. Men få forstod hvem hun var og hvorfor hun spurte så grådig før boken hennes kom ut.
”Takk for at du tok deg av Kristin”, sa hun til meg i telefonen.

Etterpå fikk jeg være med for å se de stedene jeg hadde fortalt om i historien. De eksisterte jo faktisk. Fossen i Litledalen var lagt i rør, men vannet lå der ennå som ”et ondt øye”, som Vera Henriksen kaller det. Og jeg fikk se Helgaberget med helleristninger og offergroper. Det var så underlig å gå omkring i fortellingen. Alt dette hadde vært en del av min indre verden så lenge. Og så eksisterte det faktisk.



Neste dag fremførte jeg Knust krukke. Så tok jeg flyet hjem.

Da Knut Molnes ringte meg igjen og ba meg lage en egen versjon om barndommen til Magnus Erlingsson, svarte jeg også ja. Jeg pløyde mange forskjellige sagaer og bygdebøkene ble finkjemmet. Knut og jeg hadde mange samtaler om hvordan Magnus kunne ha hatt det og hvordan de mektige menn og kvinner brukte barn for å få større makt. Fortellingen skulle fremføres på Forteljefestivalen i 2005. Det ble den også, men uten Knut. Det var et stort sjokk for alle da han plutselig gikk bort.

Men drømmen hans ble på mange måter til virkelighet. Hvert år siden 2004 har det vært forteljefestival på Etne. Og jeg har fått være med flere ganger. Det er mange som har store drømmer. Men denne drømmen var ikke bare høy og stor, den var dyp og inderlig. Fortellingen skulle være dyptfølt og ekte, virket det som Knut mente. Og den skulle være forankret i stedet og identiteten. Det er det dype og det inderlige som holder når det stormer. Det som har dype røtter.

For meg vil Etne alltid være et sagasted. Et sted for fortellinger. Når jeg står ved Stødle kyrkje og ser ut over fjorden, ser jeg skipene til Sigurd Munn komme inn med svulmende seil for å gjeste Fru Kristin. Jeg ser lille Magnus sitte på haugen og vente på far.

Jeg ser Erling Skakke stå og diskutere med noen folk hvor kirka skal stå. Og jeg ser ham komme med hele flåten tilbake fra slaget i Viken.

Men jeg ser også noen høyst fysiske og virkelige mennesker rundt meg. Folk som med iver og inderlighet gang på gang samler folk for å høre på fortellinger. Slike som Martha Onstein, lederen for festivalkomiteen. Hun hjelper meg med det jeg trenger og setter seg ned for å selge billetter. Det er seks år siden jeg fortalte i denne kirken første gang. Nå er det 2010 og et litt annet publikum.

Det er godt å stoppe opp et øyeblikk før man går videre. Jeg stopper på vei inn i Stødle kyrkje for å legge ned en rose. Så går jeg inn og forteller om Kristin kongsdatter. Fortellingen har noen år på seg nå, den er blitt løsere og ledigere i stakken og konelinet sitter ikke fullt så stramt på. Jeg kan leke med den. Det er godt å slippe inn latter og lek. Men fremdeles kjenner jeg at det historisk suset i denne kirken setter meg i en tilstand av historisk transe. Stedet er som skapt for fortellinger.

Jeg går min vanlige runde. Etter fortellingen må jeg besøke Helgaberget og stå og undre meg over offergropene der. Å undre seg er en av mine yndlingsbeskjeftigelser.


Om kvelden er det fortellerkro på Hotel Fønix med fritt fram for alle som vil fortelle. Her får jeg blant andre høre Heidi Dahlsveen, som er her for å fortelle fra gresk mytologi i skolen, og Marianne Stenerud som skal ha barneforestilling neste dag. Og jeg får høre om fortellerkursene Heidi og Torgrim har holdt under festivalen. Det er også lokale fortellere her. Tore Harboe forteller raust og lunt om hvordan familien hans kom til Etne. Steinar Aalvik er flere ganger framme angivelig for å ikke fortelle noe. Det gjør han med en så elegant og ordleken tørrvittighet at man skulle ønske han ville ikke-fortelle enda mer.
Nå begynner Heidi å fortelle om Torgrims og hennes kompliserte reise fra Oslo til Etne. Da ropes det i gangene og flere kommer til. Det er alltid underholdende å høre om tabber andre har gjort.
Til sist reiser Marta Onstad seg og forteller om Knut Molnes og drømmen om Etne som et sted for fortellinger.


Flyet går tidlig neste morgen. Det er Nils Halland som kjører meg til Haugesund. Han er leder for kulturavdelingen i Etne. Jeg rekker ikke fortellingene på Sæbøtunet eller fortellergudstjenesten senere på dagen.

Idet jeg går om bord i flyet ser jeg for meg en rose som ligger igjen etter meg utenfor Stødle kyrkje. Jeg kjenner duften av den ennå.

Tone Bolstad Fløde