Fortell!

Så glad jeg var. Og treet fikk den beste plassen. Det var så lite og så sårbart. Det var høst og frosten ventet. Jeg strødde rundt treet og dekket det til for at ikke barfrosten skulle ta knekken på det. Andre trær og busker i nærheten ble kuttet ned for å gi plass til det. Jeg kunne se den dyp røde saften for meg og kjenne duften. Hyllebær kan kurere alt. Halsbetennelse, mageverk og høstdepresjon. I duften av hyllebær finner man hele H.C. Andersens samlede verker og sangene til Alf Prøysen. Hyllebærsaft er duften fra min barndom.

Men jeg måtte vente. Det ene året gikk etter det andre uten at en eneste blomst og et eneste bær viste seg på treet. Treet vokste. Syrinene på den ene siden og rosene på den andre siden ble kuttet ned. Jeg forstod. Treet brukte kraften på å vokse. Det kunne ikke bære før det var voksent nok. Sånn er det jo med alle.
Og så, nettopp nå i vår, oppdaget jeg en dag at treet var fullt av duftende hylleblomster. Det var et under! De var der! Jeg rørte ved hylleblomstene hver gang jeg gikk forbi på vei inn og på vei ut. Jeg rørte ved dem, kjente duften av dem og gledet meg.

Blomstene fra hyll kan brukes til mye. Å drikke saften fra hylleblomster er som å drikke ren blomsterduft! På en annen side så kan hyllebærte kurere halsverk. Skulle jeg lage saft av dem eller te? Mens jeg grublet på dette gikk ukene. Jeg hadde ikke hjerte til å plukke blomstene. De var så vakre og duftet så godt.

Jeg bestemte meg for å vente på bærene. Og bærene kom. I forrige uke hang de sorte og tunge i klaser - resultatet av år med venting og tålmodighet. Jeg skulle høste dem. Ja, snart skulle jeg høste dem. Det var bare så fint å se dem henge der. Ingenting er så høstaktig som sorte hyllebær som henger i klaser mens løvet fra bjørketrærne faller og fugleflokker samler seg i store flokker.

I dag hang de ikke der lenger. Alle bærene var borte. Ikke ett eneste sort hyllebær igjen! Jeg stod der med hendene langs siden og så ... Det er vekk, alt sammen!! Fuglene - ahhh - fuglene!!

Fugleflokker pleier nemlig å raste på veien mot syd. Og det går nok gjetord om denne hagen med så mye bær og frukt som eierne ikke har tid til å høste. De hadde vært der før meg og ribbet hele treet.

Det er ikke det at jeg ikke kan leve uten hyllebærsaft. Og det er ikke det at jeg ikke unner fuglene påfyll med c-vitaminer på den lange reisen. HC Andersen kunne sikkert ha laget en fin fortelling om en fugl, sikkert en svale, som var døden nær av c-vitaminmangel på sin reise til syd. Så, på veien, kommer den bort fra flokken sin og flakser i blinde.(eller er dette Oscar Wilde?) Men den blir reddet av et overmodent tre som står der med sorte, hengende klaser og sier: ”Plukk meg, plukk meg.” (Hvis fuglen dør, er det Oscar Wilde. Da stuper den ved treets fot. Hvis den derimot rekker å spise av bærene og overlever, er det H.C. Andersen)

Det kan være det samme med både Andersen og Wilde. Det var MITT hyllebærtre! Og det var JEG som hadde plantet, og det var JEG som hadde ventet.

Jeg ventet for lenge.

Til neste år skal jeg ikke ta meg tid til å vente på bærene. Jeg skal plukke blomstene mens de ennå dufter. Og så skal jeg lage hylleblomstsaft i store gjennomsiktige glassmugger. (husk å kjøpe glassmugger) Mens solen skinner så det blinker i glassene skal den serveres gode venner og hvem som tilfeldigvis måtte stikke innom i min hage.

Nå skal jeg høste eplene. Og så må jeg få den plagsomme melodien etter visa om ”Ingrid Sletten av Selejord” ut av hodet. Den surrer rundt der hele tiden.

Konkluderer Tone