Audun

Der fikk jeg endelig rotet meg til å legge ut resten av histiorien fra Vancouver Island. Ble en del å lese på her Fikk skrevet inn det siste på bussen til Voss og Ekstremsportsveko (en utestående blogpost og bilder der og ja, dårlig samvittighet...), men har altså ikke fått rotet meg til å lagt det ut før nå. Sorry, skal prøve å skjerpe meg!

Fredag

Fredag spiste jeg havregrøten og drakk kaffen min før jeg pakket alt på hengeren igjen slik jeg er vant til nå, og syklet ned til Port Alberni. Mission: Få en dusj og få vasket og ikke minst tørket noen klær – det meste var vått etter to dager og tre netter i regn. Jeg stoppet på første og beste treningsstudio og betalte 40 kr for en dusj. Det føltes som et ran, men var absolutt verdt det. Litt lenger nede i gata traff jeg for første gang de hyggelige folka på Fat Salmon Backpacker Hostel. De kunne hjelpe meg med hvor jeg fant vaskeautomat, sykkelverksted og nettcafe, og passet på utstyret jeg ikke gadd å dra med meg rundt i byen. Med mottoet «travelling should be easy» fikk de i alle fall meg til å føle meg velkommen!
Resten av dagen brukte jeg til å vaske klær, spise mitt livs beste fish and chips servert med krabbe og reker, bli kjent med de supre folka på Ozzie'z sport 'n' cycle mens jeg fiksa sykkelen min etter de siste dagenes misbruk og til slutt gi lyd fra meg i bloggen.
Blogginga ble et hastverksarbeid, siden det begynte å gå mot kveld og jeg hadde et par mil å sykle til en campingplass folka på Fat Salmon hadde tipsa meg om. De trodde det var gratis siden det ikke var sesong enda. Det stemte ikke, jeg måtte pent betale $14, noe som var litt bittert mtp på at jeg kunne bodd gratis andre steder. Det skulle vise seg å være verdt opplevelsen uansett. Å treffe ekteparet som holdt parken i gang var nesten verdt pengene i seg selv. De bodde der i campingbilen sin hvert år fra mai til oktober, og trivdes veldig godt med det. Vi pratet litt om løst og fast, og de var i alle fall veldig hyggelige, om ikke de mest intelligente jeg møtte på turen.
Jeg trodde at nå når jeg var på en organisert campingplass kunne jeg senke guarden mot bjørn litt, og kanskje ta med en liten matbit å kose meg med i teltet. Så feil kan en ha. Mens jeg satt og nøt en av de beste pasta med pesto jeg har lagd (jeg har lagd en del, det er latterlig billig når du lager pestoen selv), kom nemlig bestyreren kjørende og fortalte meg at det var bjørn i nærheten: «I was just driving around in my truck and this big black bear comes walking down the road. So I jumped out and scared the little bugger off!» Men bjørnen ville ikke gå – den hadde funnet søppelcontaineren – så han endte opp med å kjøre fram og tilbake hele kvelden for å holde den unna.
Han gikk til sengs etterhvert, og da hadde bjørnen kommet inn i parken. Den hadde tatt lokket av alle søppelbøttene, som selvfølgelig var tømt, før den slo seg til ro med frokost i den store søppelcontaineren der den bøyde opp lokket av tykt stål. Etter søppelbøttene å dømme må den ha vært mindre enn 10 meter fra teltet mitt. Da var det greit å ikke ha en matbit liggende og friste! Nei, takke meg til teltplasser i skogen uten store, åpne søppeldunker og folk som slenger fra seg alt mulig som trekker til seg bjørner fra flere kilometer unna.

Lørdag

Så, da var det lørdag, og på veg tilbake til byen kom sola fram og tørket opp vegene etter nok ei våt natt. Denne dagen hadde jeg viet til stisykling uten henger, og angret ikke på det. For det første var det helt fantastisk å sykle uten henger etter å ha slept 35 kg etter meg de siste 22 milene, for det andre var stinettet enormt og jeg var i god form. Nevnte jeg at været var sjefokongelainen?
Jeg startet dagen hos Ozzie's og fikk tak i kart og litt tips, og satte avgårde i motsatt retning av hva jeg skulle gjøre. Etter litt forvirring og noen kilometer ekstra fant jeg stiene, og begynte å leke meg. Ganske fort støtte jeg på noen oppbygde bruer, eller North Shore-elementer om du vil, som så veldig skumle ut. Men etter å ha startet på den minste og bygd opp selvtilliten litt var det slett ikke så vanskelig som det så ut. Det hjalp både på selvtillit og humør for resten av dagen, og jeg dristet meg etterhvert til å prøve noen hopp der du faktisk måtte ha noen meter i lufta for å ikke lande i oppoverbakke. Har ikke hoppet så langt siden jeg var 12 og lagde hopp av ei finerplate i gata utenfor huset!
Etter å ha syklet sti i 7 timer var jeg rimelig ferdig, og satte kursen mot nettcafeen for å fortsette blogginga der jeg slapp. Men da måtte jeg forbi Fat Salmon, og det går ikke an uten å slå av en prat. Nå viste det seg at det var grillparty på gang, og noen hadde litt mat til overs, så da var jeg invitert. Etter litt god mat og drikke innså jeg at det kom til å bli kjipt å sykle opp i skogen og sette opp telt i mørket, så da ble det til at jeg punget ut for å sove innendørs den natta.

Søndag

Søndag dro jeg ut for å få kjørt gjennom mest mulig av det som var igjen av stier, men kroppen sa klart fra at den fikk nok dagen før. Da ble det med en rolig tur opp til et utkikkspunkt for å ta noen bilder, før jeg prøvde meg på ei downhilløype ned igjen. Den var litt i barskeste laget, men gikk stort sett greit uten så alt for mange skrubbsår. Vel nede på de flatere stiene traff jeg Gordy, sjefen på Ozzie's, og syklet litt sammen med han og noen andre. Etterpå ble det kaffe og småkaker og riktig så trivelig.
Tilbake i byen igjen prøvde jeg å blidgjøre lårene mine med ei bombe av en hamburger – Artery Buster Deluxe hørtes så bra ut at jeg ikke kunne la det passere. Med 2 burgere, et par lag med bacon, ei pølse, noen osteskiver og litt salat på toppen skuffet den ikke!
Så var det tid for å prøve å få oppdatert dere hjemme igjen, men denne gangen hadde faktisk nettcafeen mistet nettet, så det ble ikke noe av. I stedet hentet jeg sakene mine på Fat Salmon og sykla opp til teltplassen fra den første natta og tok en tidlig kveld.

Mandag

Jeg innså at tiden begynte å løpe fra meg, og hvis jeg skulle til Tofino som planen egentlig var, ville det bli fryktelig travelt å komme meg tilbake til Vancouver for å levere tilbake hengeren til helga. Fra Port Alberni er det en voksen dagstur hver veg, så en tur til Tofino ville tatt meg 3 dager for en dag der. Folk jeg prata med i Port Alberni var heller ikke så overbegeistret for Tofino. Dyrt og turistifisert var dommen.
Stedet alle snakket om som perla som var slik Tofino var før det ble turistmaskin var Bamfield. Bamfield ligger 9 mil fra Port Alberni på dårlige grusveger. En god dagstur det og altså, men Bamfield ligger ikke så mange mil utenfor den planlagte ruta til Victoria, så jeg sparer en dag i forhold til Tofino.
Turen til Bamfield gikk uten større dramatikk. Første halvdel var ganske kjedelig med mye oppoverbakke og skog og lite å se, mens den siste biten var bedre med noen fine elver og innsjøer til å krydre landskapet. Været var helt fint for sykling – overskyet med litt regn av og til. Regnet hjalp til å redusere støvet fra de store tømmerbilene som det var ganske så mange av enkelte steder, uten at det ble så alt for gjørmete med unntak av noen få plasser.
Vel framme i Bamfield hadde jeg god tid før mørket kom, så jeg hektet av hengeren og så meg litt rundt etter en god teltplass ikke så langt fra folk.
Da var det jeg fikk se en relativt velvoksen svartbjørn stå ikke mer 6-7 meter fra vegen der jeg hadde kjørt forbi den. Jeg hadde kameraet parat, og fikk tatt et bilde. Uskarpt og kjedelig i øyeblikkets iver, men godt nok som dokumentasjon.
Samtidig kom det ei dame joggende, da slo superhelten inn i meg og jeg fikk ropt og veivet litt til bjørnen så den i alle fall ikke kom noe nærmere vegen og ho kom fra det med livet i behold
Etter dette satte jeg opp teltet og stekte meg en halvkilo pølser for å hjelpe på restitusjonen, enda mer forsiktig med tanke på bjørn enn jeg vanligvis var.

Tirsdag

Tirsdag våknet jeg med sol på teltet for første og siste gang. Bamfield er et lite sted på mellom 250 og 300 fastboende. Ca halvparten av disse bor i West Bamfield, som er ytterst på ei halvøy uten vegtilknytning. Den eneste måten å komme seg dit er med båt, for turister er det enkleste å ta en Water Taxi over, for så å gå rundt og se. Jeg kjøpte meg en is, og gikk ut på vestkysten for å se på strendene. Det er flere fine strender, med Brady's Beach som den største og mest kjente. Jeg fortsatte å gå litt sørover, og fant flere små, utrolig fine sand strender omgitt av skarpe steinformasjoner. Turistsesongen starter ikke før i juli, så fortsatt var jeg så godt som alene der. Disse strendene ligger rett ut mot Stillehavet, så noe særlig til badetemperatur blir det visstnok aldri, men for en bestemt nordmann var det mer enn godt nok for noen turer under.
Etter å ha ruslet rundt på strendene noen timer og tatt bilder, gikk jeg tilbake til østsida av halvøya igjen for å ta båten tilbake til East Bamfield. På veg dit traff jeg på noen jenter som kunne fortelle at de akkurat hadde sett en bjørn på gangvegen, så det var bare å holde øynene åpne.
Vel tilbake i East Bamfield uten bjørnekontakt syklet jeg litt rundt, og traff på Paul og Rochelle på campingplassen. Klok av skade hadde jeg ignorert den dagen før, men de kunne bekrefte at det var gratis. De var veldig hyggelige, så jeg bestemte meg for å flytte teltet ut av skogen og ned dit. Helt nord i East Bamfield er det en avdeling av universitet i Vancouver (UBC) som driver med marinbiologi. Det ble til at jeg hang rundt der en del, litt fordi det var den eneste plassen med mobildekning, men det skadet ikke at marinbiologstudiet har en klar overvekt av søte jenter heller Marinbiologi er noe å tenke på gutter!
Etter å ha flyttet ned på campingplassen ble jeg påspandert vin, og hadde en trivelig kveld med Paul og Rochelle. Det viste seg at de hadde giftet seg rett etter high school og startet et eiendomsmeglerfirma. Nå, i en alder av rundt 50, har de solgt firmaet, og har tydeligvis en velfylt bankkonto å leve på resten av livet. Bamfield var bare en omveg på tur til Alaska der de skal padle og sykle i sommer, før de drar til innlandet i British Coloumbia for å kjøre ski hele vinteren.

Onsdag

Onsdag var det tid for å forlate Bamfield, og sette kursen østover mot Victoria.
Dagen startet varmt, men med tunge mørke skyer, og det var bare såvidt jeg klarte å overbevise meg selv om at det ville forbli rimelig tørt utover dagen.
Første stopp ble Pachena Beach, like sør for Bamfield. Etter et utall forsøk på å få tatt et bilde av meg selv syklende på stranda ga jeg opp, med eneste resultat et bøyd girøre (igjen!) og oppdagelsen at batteriene jeg kjøpte i Bamfield hadde en levetid på omtrent 10 sekunder (lenge nok til at jeg rakk å starte selvutløseren og sykle ned på stranda før det skrudde seg av...). Tradisjonen tro kom regnet mens jeg rettet ut girøret, og humøret var heller dårlig.
Fra Pachena Beach dro jeg nordover, og inn på en snarveg østover. Denne gangen hadde jeg faktisk gjort litt research før jeg begynte å prøve snarveger, med tilsvarende bedre resultat. Etter noen hundre meter traff jeg på en tømmerbil som stoppet og lurte på hva jeg drev med. Det viste seg at vegen egentlig var stengt, men han lot meg fortsette så lenge jeg var forsiktig og stoppet i vegkanten når det kom biler. Det var det god grunn til. Vegene var ofte ganske smale, og tømmerbilene på x antall tonn kom så fort at de akkurat ikke fikk sleng på hengeren i alle svinger. Det var ikke noe problem, jeg kunne høre dem et minutt før de kom, men det var greit å ha en liten sykkel å komme seg unna med. Jeg ville vært skeptisk i en bil der.
Mens jeg hadde lunch begynte det å regne, og dette tiltok utover ettermiddagen. Lenge fungerte dette bare som en pådriver for å fortsette, og er nok en viktig grunn til at dette ble den dagen jeg syklet både lengst (112 km, for å være nøyaktig) og med høyest snittfart (rundt 18 km/t), men da jeg kom til Lake Cowichan og klokka nærmet seg 7, begynte det å bli i overkant. Før jeg hadde funnet teltplass striregnet det, og mens jeg satte opp teltet regnet det så mye at jeg hadde dammer på gulvet før jeg hadde rukket å sette opp innerteltet såpass at jeg fikk lagt over ytterteltet. Middag ble en kjapp, utrivelig posevariant, før jeg hoppet i et en heller fuktig sovepose i et klissvått telt. Kos!

Torsdag

Torsdag morgen hadde det letnet litt, og jeg sto opp til lett regn. Ivrig på å komme meg av gårde droppet jeg havregrøten og tok ei frokostblanding ala real turmat, og dro i veg. Nå fulgte jeg Trans Canada Trail (TCT) østover og sørover. I motsetning til slitet jeg hadde sist jeg prøvde meg på sistnevnte, fulgte den nå gamle jernbaneskinner, noe som lager lett, flat sykkelsti i til dels interessant landskap. Må innrømme at jeg begynte å bli litt lei av skog på denne tida, med en tregrense på 1800 meter fikk jeg ikke så mye utsikt bortsett fra der det var flatehogst, og det ser jo ikke noe bra ut. Jeg syklet over noen gamle jernbanebruer over noen ganske spektakulære, dype elvedaler som var som skjært ned i det ellers flate landskapet, og begynte og innse at jeg kanskje hadde et lite problem foran meg senere på dagen. I kartboka stod det nemlig at stien var veldig bra hele denne strekningen, bortsett fra «a hickup at Kinsol Trestle». Jeg visste ikke hva trestle betydde, og det virket som om det var bra med veger i området rundt, så jeg tenkte at det måtte jeg kunne takle. Disse bruene over dype, bratte daler var altså kalt trestle. Crash course i engelsk her altså... Men jeg kjørte på i godt mot, og plutselig var jeg ved Kinsol Trestle. Her hadde jernbanebrua blitt bygd i 1922, skinnene fjernet noe senere, og siden har det ikke vært gjort noe. Resultatet var en gammel råtten konstruksjon som det var uaktelt å prøve å krysse. Alle veiene jeg hadde slått meg til ro med var på andre sida av elva, eller gikk flere mil tilbake dit jeg kom fra. Den alternative ruta viste seg å være 8,5 km omveg på sti så dårlig at jeg ikke kunne syklet den om jeg hadde lagt igjen hengeren, langt mindre med.
Etter å ha gått langs og i elva og sett etter muligheter for å komme over, ga jeg opp. De fleste steder var det enten for dypt eller for sterk strøm, og på andre sida var det styggbratt 50 høydemeter opp. Så jeg gikk opp igjen, hentet sykkel og henger, syklet/skled/trynet ned til elva, og begynte på stien. Det var et fryktelig slit, og motivasjonen til å komme seg over økte betraktelig. Det viste seg at litt lengre oppe var strømmen overkommelig og det var ikke særlig dypere enn knehøyde. Så etter en rekognoseringstur over på andre sida for å forsikre meg om at jeg kom fram til veg uten å drive fjellklatring med masse kilo i ei hånd, begynte jeg å ta ting over. Etter totalt 4 turer hver veg, var alt over, og jeg kunne fortsette. Jeg takker høyere makter for ullsokker og neopren skoovertrekk.
Jeg fortsatte noen mil på TCT, før jeg kom inn på vanlig veg igjen. Etter en oppoverbakke som virket som den aldri skulle ta slutt, kom jeg inn på motorvegen, og kunne suse av gårde på vegskuldra i den verste regnskuren siden kvelden før. Noen utrivelige mil i rushtrafikken senere var jeg i utkanten av Victoria, og kom inn på The Galloping Goose Trail, en trivelig gang- og sykkelsti som svinger seg gjennom Victoria, og har en avgreining nordover mot fergeleiet til Vancouver og Gulf Islands. Den tok jeg, og i sjutida på kvelden var jeg framme hos Brian og Becky som jeg først hadde truffet i jula. Nok en timilsdag var over.
Jeg må innrømme at det var utrolig godt å komme innendørs, få seg en dusj og tørke opp telt, sovepose og alt annet. Da Brian kom med en «Fat Tire Amber Ale», var kvelden perfekt. Dette er i følge Brian det beste ølet som brygges i Nord-Amerika, og i følge Becky har han ikke smakt alle, men ikke langt i fra heller. Brian nektet ikke.

Fredag

Uthvilt og tørr stod jeg opp på fredag, og etter et helhjertet forsøk på å spise opp alt de hadde av frokostblanding, syklet jeg mot ferga. Den første etappen var jeg til og med velsignet med sol og fint vær, og alt var egentlig ganske behagelig. Fergeturen foreløp uten dramatikk. Jeg tok litt bilder av øyene vi passerte, før jeg gikk og spiste litt mer.
I Vancouver var det grei skuring, 5 flate mil på asfalt føltes som juks i forhold til hva jeg hadde drevet med på Vancouver Island, og 2 timer senere var jeg framme hos Ross og Joanne, hvor middagen stod klar.
Summa sumarum har det vært en utrolig bra tur, til tross for at jeg hadde en total på to dager helt uten regn. Den eneste planen jeg hadde, å dra til Tofino, ble det ikke noe av. Det er vel noe av det jeg liker best med denne måten å reise på, jeg kunne legge planene helt fritt slik jeg følte for fra dag til dag, og gjøre det jeg hadde mest lyst til der og da hele tiden. Det negative er vel egentlig bare at det er et jævla slit av og til, og at regnet kan redusere opplevelsen en del. Men været har jo mye å si samme hvordan du reiser, det kommer bare litt nærmere når du er på sykkel og i telt...

Så, det var det! Nå sitter jeg faktisk på flyet som er på veg ned mot London og skriver ned de siste dagenes hendelser...

Still pretty jetlagged, I was woke up by Yngve at 6:45 Saturday morning. We were supposed to leave at 7, and we made it. After meeting up with some more people, we drove for about three hours south to Isfjorden, where our trip started.
Alltogether we were 11 people, that just can't give up winter yet. Strapping our skis and boots to our backpacks, we hiked up to the snow. There, we put on boots and skis with skins, and kept on gaining elevation up the valley.

Four hours after leaving the cars, we were on a rugged ridge below the peak, and it was time to take our skis off and get a bit to eat. From there we had about 1,5 hours of steep hiking, partly climbing, till we reached the summit (1712 m) and got a magnificent view of all the mountains and fjords in this area.

After doing the compulsory group picture at the peak, we climbed back down, more or less exited about the ski back down. Me and Yngve, hauling the by far heaviest telemark gear, had been planning our line as we were hiking up, and picked a steeper route than the others.
The snow was pretty good, but we got quite a bit of snow last week that hadn't bonded to the old layer very well yet, so we started small, slow avalanches just by looking at the snow. This wasn't to big a problem, since the velocity was so low, but it ruined the conditions, so we had to pick lines quite far away from each other to avoid skiing bad snow.

Back down in the valley we eventually had to take our skis off, and hiked back down to the cars. Most people went back home, but me and Yngve camped there to make another trip the next day. Words and pics to come shortly.

Ok, fått skrevet inn noe mer fra notatene mine fra sykkelturen nå.

Onsdag

Etter å ha lagd havregrøt og kaffe til frokost, pakket sammen alt og fått det på hengeren, fortsatte jeg oppover dalen. Jeg skjønte snart at jeg hadde bommet litt kvelden før, og befant meg på en avstikker til den vegen jeg skulle vært på. Det fine kartet mitt kunne fortelle meg at Trans Canada Trail – som skal bli verdens lengste sti i sin type på 16 000 km når den er ferdig – passet perfekt for å komme meg tilbake til planlagt rute. I følge beskrivelsen skulle det være en lett sti med grusdekke de fleste steder. De fleste steder. Slik så det også ut der jeg kom inn på stien. Ingen match for en Bob Yak. En drøy kilometer senere endret imidlertid grusstien seg til en gjengrodd, knapt synlig sti i skogen. Ok, på tide å få testet hengeren på litt skikkelig sti, tenkte jeg. Yak-en fungerte upåklagelig den, men stien ble dårligere, og flere steder lå det trær på tvers over den. Det hadde ikke vært noe stort problem med bare sykkel, men med hengeren måtte jeg stoppe helt opp, og løfte hele opplegget over hvert eneste tre. Da jeg litt senere bøyde girøret og måtte sitte og prøve å fikse dette, mens myggen la grunnlaget for nye generasjoner, beynte humøret å nå et bunnivå. Gleden var stor da jeg kom ut på en grusveg, 2 timer og 5 km etter at jeg forlot teltplassen. Det var kortvarig. Under 200 meter senere løsnet det ene festet til hengeren. Låsesplinten var borte. Etter å ha lett i grusen i en halv time i stadig økende regn, ga jeg opp og begynte å tenke på hvordan jeg skulle improvisere min egen. Jeg kunne tydelig huske å pakket ned alt nødreparasjonsutstyret nederst i pakksekken, så det var det uaktuelt å grave fram. Løsningen ble et par runder av spiralinnbindinga fra kartboka mi – det funka helt fint.
Når jeg så kom ned på vegen igjen gikk det greit innover dalen uten større dramatikk. Jeg kom etterhvert inn i tømmerhogstområdene, og det var trist å se hvordan de flere steder hadde tatt alt av skog på kvadratkilometervis. I enkelte tilfeller var hele fjell kledd nakne. Litt oppe i dalen kom jeg til det første skiltet med «no public access». Jeg var litt skeptisk, men en kar som bodde i hytta like ved sa at det ikke var noe skogdrift der inne akkurat nå, og at det ikke var noe problem.
I totida var det på tide med lunch, og mens jeg ventet på at kaffevannet skulle koke kikket jeg litt på kartet. Det var da jeg innså at den planlagte ruta slett ikke var mulig. Jeg hadde bommet noen cm da jeg bladde om og fulgt en annen veg på neste side i kartboka. Jeg fant etterhvert en alternativ rute som så ok ut, men det medførte en ekstra fjellovergang på 7-8 hundre høydemeter, så det var helt klart at det ikke var mulig den kvelden.
Å drikke vann fra elver og bekker er visstnok litt mer problematisk her enn hva vi er vant til hjemmefra, så for sikkerhetsskyld koker jeg alt drikkevann jeg ikke får fra springen. I og med at jeg ikke visst hvor jeg ville ende opp med å sove, tok jeg ei litt lengre pause og kokte opp vann til jeg hadde fylt opp alle 7 litrene jeg har plass til.
Videre gikk vegen oppover mot en fjellovergang på rundt 800 moh. Ved 6-700 moh begynte jeg å se snøflekker, og ikke lenge senere var vegen hel dekket av snø i rundt 100 meter. Et kvarters blodslit senere var jeg forbi, og der stod det jaggu en liten svartbjørn som stakk til skogs så snart den så en svett og sliten nordmann komme oppover bakken. Betryggende å se at den så på mennesker som skumle, i motsetning til bjørnen jeg så i Whistler som bare så dumt på meg og lurte på om jeg skulle gi den noen mat før den tuslet videre, men etter dette begynte jeg å praktisere litt Lars Monsen-lærdom og ropte ut i skogen med jevne mellomrom. Bra jeg var milevis fra folk
Da jeg endelig var på toppen fulgte en stupbratt nedkjøring ned i en spektakulær dal som jeg er sikker på kunne trukket turister, hadde ikke all skogen vært borte. Vel nede fant jeg en fin leirplass ved Nitnat River. Her fikk jeg for første og siste gang bruk for presenningen jeg lånte av Ross. Utrolig deilig å kunne lage mat og gjøre småreparasjoner under tak mens regnet kom ned i usannsynlige mengder.

Torsdag

Neste morgen våknet jeg med regnet fortsatt hamrende mot teltduken. Jeg har en hypotese om at det var mye mer regn i denne dalen enn utenfor, for så snart det sluttet å regne kunne jeg se store skyer fordampe, bare for å danne nye regnskyer som ikke kom seg ut av dalen før de åpnet seg på nytt. Etter å ha ligget i teltet og brukt mye tid på frokost i håp om at regnet skulle roe seg litt, satte jeg i gang med oppstigningen til neste fjellovergang på ca 1000 moh. Det skulle vise seg å være 800 høydemeter fordelt på 5 km, noe som er ganske bratt. Særlig de første 500 høydemeterne som gikk unna på 2 km var tøffe – her dyttet/slepet/truet jeg hele maskineriet opp 1,3 km fordi det var for bratt og løst til å sykle. Med en totalvekt på rundt 50 kg, skulle det tilsvare en god del push-ups.
Da jeg endelig kom opp ble det bare verre. Vegen jeg skulle bruke ned igjen som var påtegnet som «4WD road» på kartet viste seg å ikke ha vært rørt av mennesker på minst 10 år, og var nå tett krattskog bare avbrutt av noen snøflekker og bekker. At det tok meg en time å ta meg ned en kilometer nedoverbakke sier vel sitt.
I det jeg kom ut av krattet og ut på en relativt kjørbar firehjulingtrase, ble jeg så glad at jeg ga gass opp på andre siden av dalen til langt mer lovende grusveger uten å tenke på hva kartet egentlig sa. De lovende grusvegene sluttet brått i noen nye hogstfelt noen hundre høydemeter oppe, og etter å ha lært det som måtte være av dyr i nærheten noe gloser på norsk de ikke hadde hørt før, måtte jeg pent finne meg i å sykle ned igjen. Nå var jeg innstilt på å sykle ned i dalen igjen, det viste seg å være en veg som gikk direkte opp til dit jeg var som ville spart meg for opp-og-ned-turen jeg hadde brukt hele dagen på, men som ikke var på kartet, og bruke den samme teltplassen ei natt til for å prøve en alternativ og enda mindre lovende veg nord til Port Alberni. Men av en eller annen grunn fant jeg ut at jeg skulle sjekke ut der jeg kom ut på firehjulingtraseen hvor firehjulingene egentlig kjørte hen. Innertier! Stien var fryktelig dårlig med store (type 10 meter lange) dammer, bekker som fulgte stien, og litt krattskog innimellom. Nevnte jeg at det fortsatt regnet som om Noah var nesten ferdig med den nye båten sin? Uansett, plutselig kom det to karer på hver sin firehjuling kjørende, de var nok minst like overrasket over å se meg som jeg var over å se de første menneskene på over et døgn. De kunne fortelle meg at jeg hadde ca 2 km med «very rough trails» før det bedret seg, og jeg kunne fortelle dem at det snart var slutt på galskapen for deres del. Så etter å ha utvekslet «good luck» og et forundret «well, Norwegians are tough» fra ham når han skjønte at jeg fortsatte, skilte vi lag og jeg kjørte på med masse ny optimisme og motivasjon. Stien forbedret seg raskt, og mesteparten var mer eller mindre kjørbart, så etter noen kalde bekkekryssinger med vann til knærne var jeg plutselig på grusvegen. Herifra gikk det slakt nedover, og jeg tråkket på mens jeg konkurrerte i all verdens smilekonkurranser. Fram til grusvegen begynte hadde jeg tilbakelagt 11 km, hvorav 3 var unnagjort på 10 minutter før det begynte å gå skikkelig oppover. De resterende 8 km tok meg altså 6 timer, og det var ikke fordi jeg prioriterte soling og nyting av utsikten...
Mens jeg nærmet meg sivilisasjonen følte jeg meg som om jeg akkurat hadde blitt verdensmester i ett eller annet, og skjønte uttrykket «en jeger elsker å hate» som vi fikk innprentet i militæret. Bare for å sette kronen på verket sluttet det å regne, noe som absolutt hjalp på det allerede gode humøret. Noen få kilometer utenfor Port Alberni, etter å ha blitt jaget av hunder for å ha passert et de mange tusen «no trespassing»-skiltene jeg så på turen, lyktes jeg å finne en teltplass før det ble for mørkt.
Etter denne strabasiøse dagen unnet jeg meg en beef stroganoff av typen der du bare tilsetter vann, men ble faktisk ganske skuffa. Etter å ha kjørt på med mer salt, pepper og basilikum ble det greit nok, men fortsatt ikke spesielt bra med tanke på hvor sulten jeg var. Alt fra Real Turmat er bedre enn det de selger her!

--

Mer kommer plutselig!

Da har jeg lastet opp 54 nye bilder fra resten av turen min, så da er det bare å fyre løs med kommentarer For dere som har sett de første bildene jeg la ut kan dere klikke her, så kommer dere til det første nye. For dere andre anbefaler jeg å ta alle fra starten. Mer utdypende ord kommer plutselig, jeg har det meste skrevet på papir, men har ikke hatt tiltak til å få lagt det på nett ennå.

Nå er det ikke lenge til jeg setter meg på flyet hjem! I morgen (veldig! ) tidlig drar jeg til North Vancouver der det meste av utstyret mitt er for å demontere sykkel og pakke ned alt sammen. På ettermiddagen blir jeg hentet av Erik, som jeg skal bo med siste natta før han kjører meg til flyplassen på tirsdag ettermiddag. Snakker om bra fyr!

Så med mindre noen finner ut at all bagasjen min egentlig er ei bombe (når jeg skriver det her skjer det sikkert og.. ), lander jeg i Trondheim sent på onsdagskvelden. Gleder meg til å se dere igjen!

Da er jeg framme i Port Alberni, litt mer enn et døgn senere enn planlagt.
I forsvaret sa de alltid "en jeger elsker å hate". Det ga ikke mye mening da, men i går gikk det opp for meg at jeg faktisk elsker å hate (da i betydning av å ha det jævlig, jeg hater ikke folk). Det er klart, når du er våt, kald, sliten og sulten er det ikke noe gøy, men etterpå, når du er ferdig, blir det desto bedre. Da jeg syklet ned mot Port Alberni i går kveld, føltes det som om jeg akkurat hadde blitt verdensmester i alt mulig. Men jeg skal ta det fra begynnelsen:

Dag 1
Like etter at jeg hadde skrevet forrige innlegg, begynte det å regne. Ross kunne informere meg om at det var meldt regn framover, men jeg var lei av å vente og bestemte meg for å dra uansett. Etter å ha ventet ut en ekstra hard regnskur, satte jeg i marsj, og ble overrasket med stadig lettere vær og til og med litt sol når jeg nærmet meg ferga. Turen fra Langley til fergekaia er flat og 5 mil, og fløy unna på to timer. Sykkelen fungerte fint, og å sykle med tung henger var ikke noe stort problem utover å gjøre alt tyngre.
På turen over med ferga regnet det en god del igjen, men når jeg kom i land var det nok en gang opphold og alt så lyst ut. Undervegs på fegeturen så jeg på kartet, og planla en genial (trodde jeg) tur på grusvegene som tømmerhogstfirmaene bruker. Jeg syklet halvannen mil vest for Nanaimo (kart her), før jeg fant en fin teltplass 100 meter fra vegen. Ikke akkurat ekstremt villmarksliv, men det gjorde nytten.

Må nesten avslutte her nå og finne meg en teltplass for i natt. Port Alberni virker som en veldig fin by, med de beste folkene jeg har møtt i Canada så langt. Er godt mulig jeg blir her noen dager, det sies at syklinga er veldig bra, med 26 mil stier. Det må sjekkes ut! Har lastet opp masse bilder, får la de fortelle historien til neste gang jeg kommer på nett.