Audun

Der fikk jeg endelig rotet meg til å legge ut resten av histiorien fra Vancouver Island. Ble en del å lese på her Fikk skrevet inn det siste på bussen til Voss og Ekstremsportsveko (en utestående blogpost og bilder der og ja, dårlig samvittighet...), men har altså ikke fått rotet meg til å lagt det ut før nå. Sorry, skal prøve å skjerpe meg!

Fredag

Fredag spiste jeg havregrøten og drakk kaffen min før jeg pakket alt på hengeren igjen slik jeg er vant til nå, og syklet ned til Port Alberni. Mission: Få en dusj og få vasket og ikke minst tørket noen klær – det meste var vått etter to dager og tre netter i regn. Jeg stoppet på første og beste treningsstudio og betalte 40 kr for en dusj. Det føltes som et ran, men var absolutt verdt det. Litt lenger nede i gata traff jeg for første gang de hyggelige folka på Fat Salmon Backpacker Hostel. De kunne hjelpe meg med hvor jeg fant vaskeautomat, sykkelverksted og nettcafe, og passet på utstyret jeg ikke gadd å dra med meg rundt i byen. Med mottoet «travelling should be easy» fikk de i alle fall meg til å føle meg velkommen!
Resten av dagen brukte jeg til å vaske klær, spise mitt livs beste fish and chips servert med krabbe og reker, bli kjent med de supre folka på Ozzie'z sport 'n' cycle mens jeg fiksa sykkelen min etter de siste dagenes misbruk og til slutt gi lyd fra meg i bloggen.
Blogginga ble et hastverksarbeid, siden det begynte å gå mot kveld og jeg hadde et par mil å sykle til en campingplass folka på Fat Salmon hadde tipsa meg om. De trodde det var gratis siden det ikke var sesong enda. Det stemte ikke, jeg måtte pent betale $14, noe som var litt bittert mtp på at jeg kunne bodd gratis andre steder. Det skulle vise seg å være verdt opplevelsen uansett. Å treffe ekteparet som holdt parken i gang var nesten verdt pengene i seg selv. De bodde der i campingbilen sin hvert år fra mai til oktober, og trivdes veldig godt med det. Vi pratet litt om løst og fast, og de var i alle fall veldig hyggelige, om ikke de mest intelligente jeg møtte på turen.
Jeg trodde at nå når jeg var på en organisert campingplass kunne jeg senke guarden mot bjørn litt, og kanskje ta med en liten matbit å kose meg med i teltet. Så feil kan en ha. Mens jeg satt og nøt en av de beste pasta med pesto jeg har lagd (jeg har lagd en del, det er latterlig billig når du lager pestoen selv), kom nemlig bestyreren kjørende og fortalte meg at det var bjørn i nærheten: «I was just driving around in my truck and this big black bear comes walking down the road. So I jumped out and scared the little bugger off!» Men bjørnen ville ikke gå – den hadde funnet søppelcontaineren – så han endte opp med å kjøre fram og tilbake hele kvelden for å holde den unna.
Han gikk til sengs etterhvert, og da hadde bjørnen kommet inn i parken. Den hadde tatt lokket av alle søppelbøttene, som selvfølgelig var tømt, før den slo seg til ro med frokost i den store søppelcontaineren der den bøyde opp lokket av tykt stål. Etter søppelbøttene å dømme må den ha vært mindre enn 10 meter fra teltet mitt. Da var det greit å ikke ha en matbit liggende og friste! Nei, takke meg til teltplasser i skogen uten store, åpne søppeldunker og folk som slenger fra seg alt mulig som trekker til seg bjørner fra flere kilometer unna.

Lørdag

Så, da var det lørdag, og på veg tilbake til byen kom sola fram og tørket opp vegene etter nok ei våt natt. Denne dagen hadde jeg viet til stisykling uten henger, og angret ikke på det. For det første var det helt fantastisk å sykle uten henger etter å ha slept 35 kg etter meg de siste 22 milene, for det andre var stinettet enormt og jeg var i god form. Nevnte jeg at været var sjefokongelainen?
Jeg startet dagen hos Ozzie's og fikk tak i kart og litt tips, og satte avgårde i motsatt retning av hva jeg skulle gjøre. Etter litt forvirring og noen kilometer ekstra fant jeg stiene, og begynte å leke meg. Ganske fort støtte jeg på noen oppbygde bruer, eller North Shore-elementer om du vil, som så veldig skumle ut. Men etter å ha startet på den minste og bygd opp selvtilliten litt var det slett ikke så vanskelig som det så ut. Det hjalp både på selvtillit og humør for resten av dagen, og jeg dristet meg etterhvert til å prøve noen hopp der du faktisk måtte ha noen meter i lufta for å ikke lande i oppoverbakke. Har ikke hoppet så langt siden jeg var 12 og lagde hopp av ei finerplate i gata utenfor huset!
Etter å ha syklet sti i 7 timer var jeg rimelig ferdig, og satte kursen mot nettcafeen for å fortsette blogginga der jeg slapp. Men da måtte jeg forbi Fat Salmon, og det går ikke an uten å slå av en prat. Nå viste det seg at det var grillparty på gang, og noen hadde litt mat til overs, så da var jeg invitert. Etter litt god mat og drikke innså jeg at det kom til å bli kjipt å sykle opp i skogen og sette opp telt i mørket, så da ble det til at jeg punget ut for å sove innendørs den natta.

Søndag

Søndag dro jeg ut for å få kjørt gjennom mest mulig av det som var igjen av stier, men kroppen sa klart fra at den fikk nok dagen før. Da ble det med en rolig tur opp til et utkikkspunkt for å ta noen bilder, før jeg prøvde meg på ei downhilløype ned igjen. Den var litt i barskeste laget, men gikk stort sett greit uten så alt for mange skrubbsår. Vel nede på de flatere stiene traff jeg Gordy, sjefen på Ozzie's, og syklet litt sammen med han og noen andre. Etterpå ble det kaffe og småkaker og riktig så trivelig.
Tilbake i byen igjen prøvde jeg å blidgjøre lårene mine med ei bombe av en hamburger – Artery Buster Deluxe hørtes så bra ut at jeg ikke kunne la det passere. Med 2 burgere, et par lag med bacon, ei pølse, noen osteskiver og litt salat på toppen skuffet den ikke!
Så var det tid for å prøve å få oppdatert dere hjemme igjen, men denne gangen hadde faktisk nettcafeen mistet nettet, så det ble ikke noe av. I stedet hentet jeg sakene mine på Fat Salmon og sykla opp til teltplassen fra den første natta og tok en tidlig kveld.

Mandag

Jeg innså at tiden begynte å løpe fra meg, og hvis jeg skulle til Tofino som planen egentlig var, ville det bli fryktelig travelt å komme meg tilbake til Vancouver for å levere tilbake hengeren til helga. Fra Port Alberni er det en voksen dagstur hver veg, så en tur til Tofino ville tatt meg 3 dager for en dag der. Folk jeg prata med i Port Alberni var heller ikke så overbegeistret for Tofino. Dyrt og turistifisert var dommen.
Stedet alle snakket om som perla som var slik Tofino var før det ble turistmaskin var Bamfield. Bamfield ligger 9 mil fra Port Alberni på dårlige grusveger. En god dagstur det og altså, men Bamfield ligger ikke så mange mil utenfor den planlagte ruta til Victoria, så jeg sparer en dag i forhold til Tofino.
Turen til Bamfield gikk uten større dramatikk. Første halvdel var ganske kjedelig med mye oppoverbakke og skog og lite å se, mens den siste biten var bedre med noen fine elver og innsjøer til å krydre landskapet. Været var helt fint for sykling – overskyet med litt regn av og til. Regnet hjalp til å redusere støvet fra de store tømmerbilene som det var ganske så mange av enkelte steder, uten at det ble så alt for gjørmete med unntak av noen få plasser.
Vel framme i Bamfield hadde jeg god tid før mørket kom, så jeg hektet av hengeren og så meg litt rundt etter en god teltplass ikke så langt fra folk.
Da var det jeg fikk se en relativt velvoksen svartbjørn stå ikke mer 6-7 meter fra vegen der jeg hadde kjørt forbi den. Jeg hadde kameraet parat, og fikk tatt et bilde. Uskarpt og kjedelig i øyeblikkets iver, men godt nok som dokumentasjon.
Samtidig kom det ei dame joggende, da slo superhelten inn i meg og jeg fikk ropt og veivet litt til bjørnen så den i alle fall ikke kom noe nærmere vegen og ho kom fra det med livet i behold
Etter dette satte jeg opp teltet og stekte meg en halvkilo pølser for å hjelpe på restitusjonen, enda mer forsiktig med tanke på bjørn enn jeg vanligvis var.

Tirsdag

Tirsdag våknet jeg med sol på teltet for første og siste gang. Bamfield er et lite sted på mellom 250 og 300 fastboende. Ca halvparten av disse bor i West Bamfield, som er ytterst på ei halvøy uten vegtilknytning. Den eneste måten å komme seg dit er med båt, for turister er det enkleste å ta en Water Taxi over, for så å gå rundt og se. Jeg kjøpte meg en is, og gikk ut på vestkysten for å se på strendene. Det er flere fine strender, med Brady's Beach som den største og mest kjente. Jeg fortsatte å gå litt sørover, og fant flere små, utrolig fine sand strender omgitt av skarpe steinformasjoner. Turistsesongen starter ikke før i juli, så fortsatt var jeg så godt som alene der. Disse strendene ligger rett ut mot Stillehavet, så noe særlig til badetemperatur blir det visstnok aldri, men for en bestemt nordmann var det mer enn godt nok for noen turer under.
Etter å ha ruslet rundt på strendene noen timer og tatt bilder, gikk jeg tilbake til østsida av halvøya igjen for å ta båten tilbake til East Bamfield. På veg dit traff jeg på noen jenter som kunne fortelle at de akkurat hadde sett en bjørn på gangvegen, så det var bare å holde øynene åpne.
Vel tilbake i East Bamfield uten bjørnekontakt syklet jeg litt rundt, og traff på Paul og Rochelle på campingplassen. Klok av skade hadde jeg ignorert den dagen før, men de kunne bekrefte at det var gratis. De var veldig hyggelige, så jeg bestemte meg for å flytte teltet ut av skogen og ned dit. Helt nord i East Bamfield er det en avdeling av universitet i Vancouver (UBC) som driver med marinbiologi. Det ble til at jeg hang rundt der en del, litt fordi det var den eneste plassen med mobildekning, men det skadet ikke at marinbiologstudiet har en klar overvekt av søte jenter heller Marinbiologi er noe å tenke på gutter!
Etter å ha flyttet ned på campingplassen ble jeg påspandert vin, og hadde en trivelig kveld med Paul og Rochelle. Det viste seg at de hadde giftet seg rett etter high school og startet et eiendomsmeglerfirma. Nå, i en alder av rundt 50, har de solgt firmaet, og har tydeligvis en velfylt bankkonto å leve på resten av livet. Bamfield var bare en omveg på tur til Alaska der de skal padle og sykle i sommer, før de drar til innlandet i British Coloumbia for å kjøre ski hele vinteren.

Onsdag

Onsdag var det tid for å forlate Bamfield, og sette kursen østover mot Victoria.
Dagen startet varmt, men med tunge mørke skyer, og det var bare såvidt jeg klarte å overbevise meg selv om at det ville forbli rimelig tørt utover dagen.
Første stopp ble Pachena Beach, like sør for Bamfield. Etter et utall forsøk på å få tatt et bilde av meg selv syklende på stranda ga jeg opp, med eneste resultat et bøyd girøre (igjen!) og oppdagelsen at batteriene jeg kjøpte i Bamfield hadde en levetid på omtrent 10 sekunder (lenge nok til at jeg rakk å starte selvutløseren og sykle ned på stranda før det skrudde seg av...). Tradisjonen tro kom regnet mens jeg rettet ut girøret, og humøret var heller dårlig.
Fra Pachena Beach dro jeg nordover, og inn på en snarveg østover. Denne gangen hadde jeg faktisk gjort litt research før jeg begynte å prøve snarveger, med tilsvarende bedre resultat. Etter noen hundre meter traff jeg på en tømmerbil som stoppet og lurte på hva jeg drev med. Det viste seg at vegen egentlig var stengt, men han lot meg fortsette så lenge jeg var forsiktig og stoppet i vegkanten når det kom biler. Det var det god grunn til. Vegene var ofte ganske smale, og tømmerbilene på x antall tonn kom så fort at de akkurat ikke fikk sleng på hengeren i alle svinger. Det var ikke noe problem, jeg kunne høre dem et minutt før de kom, men det var greit å ha en liten sykkel å komme seg unna med. Jeg ville vært skeptisk i en bil der.
Mens jeg hadde lunch begynte det å regne, og dette tiltok utover ettermiddagen. Lenge fungerte dette bare som en pådriver for å fortsette, og er nok en viktig grunn til at dette ble den dagen jeg syklet både lengst (112 km, for å være nøyaktig) og med høyest snittfart (rundt 18 km/t), men da jeg kom til Lake Cowichan og klokka nærmet seg 7, begynte det å bli i overkant. Før jeg hadde funnet teltplass striregnet det, og mens jeg satte opp teltet regnet det så mye at jeg hadde dammer på gulvet før jeg hadde rukket å sette opp innerteltet såpass at jeg fikk lagt over ytterteltet. Middag ble en kjapp, utrivelig posevariant, før jeg hoppet i et en heller fuktig sovepose i et klissvått telt. Kos!

Torsdag

Torsdag morgen hadde det letnet litt, og jeg sto opp til lett regn. Ivrig på å komme meg av gårde droppet jeg havregrøten og tok ei frokostblanding ala real turmat, og dro i veg. Nå fulgte jeg Trans Canada Trail (TCT) østover og sørover. I motsetning til slitet jeg hadde sist jeg prøvde meg på sistnevnte, fulgte den nå gamle jernbaneskinner, noe som lager lett, flat sykkelsti i til dels interessant landskap. Må innrømme at jeg begynte å bli litt lei av skog på denne tida, med en tregrense på 1800 meter fikk jeg ikke så mye utsikt bortsett fra der det var flatehogst, og det ser jo ikke noe bra ut. Jeg syklet over noen gamle jernbanebruer over noen ganske spektakulære, dype elvedaler som var som skjært ned i det ellers flate landskapet, og begynte og innse at jeg kanskje hadde et lite problem foran meg senere på dagen. I kartboka stod det nemlig at stien var veldig bra hele denne strekningen, bortsett fra «a hickup at Kinsol Trestle». Jeg visste ikke hva trestle betydde, og det virket som om det var bra med veger i området rundt, så jeg tenkte at det måtte jeg kunne takle. Disse bruene over dype, bratte daler var altså kalt trestle. Crash course i engelsk her altså... Men jeg kjørte på i godt mot, og plutselig var jeg ved Kinsol Trestle. Her hadde jernbanebrua blitt bygd i 1922, skinnene fjernet noe senere, og siden har det ikke vært gjort noe. Resultatet var en gammel råtten konstruksjon som det var uaktelt å prøve å krysse. Alle veiene jeg hadde slått meg til ro med var på andre sida av elva, eller gikk flere mil tilbake dit jeg kom fra. Den alternative ruta viste seg å være 8,5 km omveg på sti så dårlig at jeg ikke kunne syklet den om jeg hadde lagt igjen hengeren, langt mindre med.
Etter å ha gått langs og i elva og sett etter muligheter for å komme over, ga jeg opp. De fleste steder var det enten for dypt eller for sterk strøm, og på andre sida var det styggbratt 50 høydemeter opp. Så jeg gikk opp igjen, hentet sykkel og henger, syklet/skled/trynet ned til elva, og begynte på stien. Det var et fryktelig slit, og motivasjonen til å komme seg over økte betraktelig. Det viste seg at litt lengre oppe var strømmen overkommelig og det var ikke særlig dypere enn knehøyde. Så etter en rekognoseringstur over på andre sida for å forsikre meg om at jeg kom fram til veg uten å drive fjellklatring med masse kilo i ei hånd, begynte jeg å ta ting over. Etter totalt 4 turer hver veg, var alt over, og jeg kunne fortsette. Jeg takker høyere makter for ullsokker og neopren skoovertrekk.
Jeg fortsatte noen mil på TCT, før jeg kom inn på vanlig veg igjen. Etter en oppoverbakke som virket som den aldri skulle ta slutt, kom jeg inn på motorvegen, og kunne suse av gårde på vegskuldra i den verste regnskuren siden kvelden før. Noen utrivelige mil i rushtrafikken senere var jeg i utkanten av Victoria, og kom inn på The Galloping Goose Trail, en trivelig gang- og sykkelsti som svinger seg gjennom Victoria, og har en avgreining nordover mot fergeleiet til Vancouver og Gulf Islands. Den tok jeg, og i sjutida på kvelden var jeg framme hos Brian og Becky som jeg først hadde truffet i jula. Nok en timilsdag var over.
Jeg må innrømme at det var utrolig godt å komme innendørs, få seg en dusj og tørke opp telt, sovepose og alt annet. Da Brian kom med en «Fat Tire Amber Ale», var kvelden perfekt. Dette er i følge Brian det beste ølet som brygges i Nord-Amerika, og i følge Becky har han ikke smakt alle, men ikke langt i fra heller. Brian nektet ikke.

Fredag

Uthvilt og tørr stod jeg opp på fredag, og etter et helhjertet forsøk på å spise opp alt de hadde av frokostblanding, syklet jeg mot ferga. Den første etappen var jeg til og med velsignet med sol og fint vær, og alt var egentlig ganske behagelig. Fergeturen foreløp uten dramatikk. Jeg tok litt bilder av øyene vi passerte, før jeg gikk og spiste litt mer.
I Vancouver var det grei skuring, 5 flate mil på asfalt føltes som juks i forhold til hva jeg hadde drevet med på Vancouver Island, og 2 timer senere var jeg framme hos Ross og Joanne, hvor middagen stod klar.
Summa sumarum har det vært en utrolig bra tur, til tross for at jeg hadde en total på to dager helt uten regn. Den eneste planen jeg hadde, å dra til Tofino, ble det ikke noe av. Det er vel noe av det jeg liker best med denne måten å reise på, jeg kunne legge planene helt fritt slik jeg følte for fra dag til dag, og gjøre det jeg hadde mest lyst til der og da hele tiden. Det negative er vel egentlig bare at det er et jævla slit av og til, og at regnet kan redusere opplevelsen en del. Men været har jo mye å si samme hvordan du reiser, det kommer bare litt nærmere når du er på sykkel og i telt...

Så, det var det! Nå sitter jeg faktisk på flyet som er på veg ned mot London og skriver ned de siste dagenes hendelser...

Da har jeg kommet meg til Brian og Becky, slektninger i Victoria.
Det ble aldri noen tur til Tofino, ironisk nok siden det var den eneste plassen jeg var sikker på at jeg skulle. I steden ble jeg noen dager i Port Alberni, før jeg dro videre til Bamfield, der bildet er tatt, og nå tilbake til Victoria.
Jeg kommer tilbake mye sterkere, men nå er jeg sliten og trøtt etter 21 mil på grusveger de siste to dagene...

Vi fikk fryktelig mye regn de siste to dagene, så turen ble utsatt en dag, men nå er jeg endelig klar til å komme meg avgårde.
[ Har ikke gjort stort de siste dagene, lørdag brukte jeg noen timer på sykkelen i Stokes Pit, og søndag dro jeg inn til Vancouver og hentet henger og kjøpte meg en billig brukt mobil. Så nå er jeg tilgjengelig igjen på +1 604 906 2344.
På grunn av de store nedbørsmengdene ble det ikke noe av hytteturen til Mudge, så da går jeg tilbake til planen om å dra rett til Tofino. Værmelding her. Jeg regner med å komme fram i løpet av torsdag, så det ser ikke så ille ut.
Jeg har med kamera, og skal prøve å ta masse bilder. Neste oppdatering kommer fra en eller annen nettcafe.

Da fikk jeg endelig kommet meg ut på sykkelen! James stakk innom etter jobb og plukket meg opp. Etter 50 min med oppoverbakke, stort sett grus, så begynte vi på en av de aller beste stiene jeg noen ganger har kjørt. Det gikk bratt ned, mens farten ble holdt nede av skarpe svinger, utallige tekniske partier og mange flater og korte oppoverbakker i 6 km og 40 minutter. Det hele var konstruert slik at du holder konsentrasjon og fokus på maks hele tiden, samtidig som det er fryktelig morro. Stien var totalt forskjellig fra alt jeg har vært borti hjemme. På grunn av mye bruk var store deler praktisk talt laget i brostein, men det var gjort på en sånn måte at det aldri føltes som noe annet enn en god skogssti. Og så var det selvfølgelig masse oppbygde broer, hopp og dropp i alle vanskelighetsgrader å leke seg på; det heter da ikke North Shore-elementer i hele resten av verden for ingen ting! Bildeknipsinga ble det verre med. Blir ikke tid til bilder når jeg har flyten nedover en kongesti! Vi fikk tatt noen få, men det er vanskelige lysforhold i overskya vær og tett skog.

Ellers har det vært en ganske ordinær dag med maling. Kjørte en Radiohead maraton i dag med Pablo Honey, The Bends, OK Computer, Kid A og Hail to the Tief på rekke of rad. Ja, jeg vet jeg mangler Amnesiac, jeg har den ikke på MP3. Målet med dette var å endelig bestemme meg for hvilken jeg liker best. Det viste seg å være fryktelig vanskelig, aller er jo så bra, men det må nok bli The Bends jeg lander på. Liker godt eksperimenteringa på de senere albumene, men jeg er nok en håpløs fan av litt skikkelige gitarriff! Det som ellers fikk æren av å fylle ørene mine i dag var The Arcade Fire, The Breeders og Neil Young nok en gang.

Når det gjelder designet her så har jeg jobbet litt med saken og funnet ut hvordan jeg skal få det til å se fint ut i opera 8. Det tar litt tid, så det blir nok gjort over helga.

I morgen kommer jeg nok til å dra ut på byen i Downtown Vancouver med James og noen av hans venner, det blir sikkert bra!