Audun

Sunday 11/6 I and Yngve woke up by the sun around 8 (luckily, the mountains provided shadow till then), and drove down to the river to make breakfast in nice surroundings. After eating lots of oatmeal and making some sandwiches for lunch, we drove through Åndalsnes and up Trollstigen, which is a spectacular old road that winds up in switchbacks for several hundred vertical meters. At the top of Trollstigen we parked the car and were able to put our skis on right from the start. Nice to be able to skip the hike with skis and boots on your pack!

We aimed for Alnestind, which was said to be a very good mountain for skiing. The weather was perfect, almost too warm - the snow got very wet, and there were lots of people around. Just two hours of hiking later we were at the summit, putting on more clothes for the ski down. From the peak we saw another mountain with just one track on it, which looked awesome. We decided to go there next time! The descent was very fun, but a bit to short, as usual..

Ble ei drøy uke før neste innlegg, og jaggu har det skjedd mye den siste uka og.
Torsdag begynte det å snø, og jeg fikk droppet noen klipper igjen og kost meg litt i løssnøen. Sikten var imidlertid langt under middels, og vinden ganske sterk, så de åpnet ikke peak chair. Det åpnet for fine forhold på fredag! Da letnet skyene utover dagen, vinden var borte, temperaturen var kaldere, og plutselig hadde vi 30 cm lett pudder å nyte. Så sent på sesongen er det lite folk igjen i bakken, så det var ikke noe særlig problem å finne god snø nesten hele dagen. Fredag var også første dag av World Backcountry Freeride Jam, en slags festival viet til ski- og brettkjøring utenfor skianleggene. Det innebar blant annet demoski med randonnee- og telemarkbindinger, muligheter for å prøve kite og telemark og to randonnee-race. Et randonnee race er en konkurranse der du følger en løype som går både opp og ned utenfor løypene. De fleste bruker randonneeutstyr og feller, men det var noen av oss raringer på telemark, en svenske på langrennski og rosa heldress og faktisk en på splitboard.

På fredag prøvde jeg for første gang et par Icelantic-ski. Icelantic har som filosofi at det er overflaten, ikke nødvendigvis lengden som avgjør stabiliteten til ei ski. Resultatet er ski mellom 143 og 161 cm, med 10-11 cm under foten. De første skiene jeg prøvde var Shaman på 161 cm. De er 11 cm under foten og sinnsyke 16 cm i tuppen. Skia bak hælen var ikke lengre enn ca 30 cm, og det var det mest uvante. Når jeg bare stod rett opp og ned på flatmark og lente meg bakover ga ikke skia mer støtte enn at jeg befant meg på ryggen før jeg visste ordet av det. Men så lenge jeg kjørte aggresivt var det sinnsykt morro! Med 16 cm i tuppen er det bortimot umulig å ikke flyte oppå pudderet, og den korte lengden og ekstreme innsvingen ga ei utrolig livlig og kvikk ski i småskogen. Men det er sikkert nok teknisk skiprat for de fleste av dere, hvis dere vil høre mer om icelanticskiene så har jeg planer om å legge ut en testrapport på friflyt.no i nærmeste framtid. Da jeg gikk hjem den dagen fikk jeg meg en overraskelse. I det jeg kommer rundt svingen til huset vårt ser jeg en bjørn stå midt på vegen 10-12 meter unna meg. Den så dumt på meg mens jeg fiklet med mobilen for å ta bilde, jeg hadde selvsagt glemt kameraet den dagen, og mobilen begynte å vise tegn til at den var døende, så det ble ikke noe dokumentasjon av hendelsen. Etter å ha sett på meg et lite minutt, tuslet bjørnen rolig opp trappa til nabohuset, og jeg løp inn for å finne kameraet. Før jeg fant det og kom meg ut på verandaen hadde imidlertid bjørnen gått igjen. 2-0 til den.

På lørdag var det nok en dag med blå himmel og godsnø. Etter å ha sovet 4,5 time etter festlig lag kvelden før var jeg tidlig oppe for å være med i Whistler Dash, det korteste av rando-racene. Jeg gikk rimelig hardt ut fra start, og befant meg fort i tetgruppa sammen med de villeste av de som skulle gå den lange løypa. Halvveis, da jeg skilte lag med de som gikk den lange løypa, kunne jeg ikke lenger se andremann, og kunne nyte ei av de bedre nedkjøringene jeg har hatt i vinter. Første spor i en hel bowl med 20 cm pudder var verdt hele løpet i seg selv! Synd det var bare rundt 150 høydemeter ned til der vi tok på fellene igjen. Derfra var det en lang, slak stigning på noen kilomter, så jeg kunne se de andre bak meg og egentlig ta det rimelig rolig siste biten. I mål var jeg ca 5 minutter før andremann, svensken med rosa heldress. Artig! Noen dager senere møtte jeg vennene til svensken, og de kunne fortelle at han på forhånd hadde sagt at den eneste som kunne slå ham var en eller annen gal nordmann... Hele festivalen var grundig gjennomsponset av North Face, så premien med ble intet mindre enn en sekk og en dunpose verdt 550 canadiske dollar, over 3000 kroner. Slett ikke verst uttelling!

På søndag var det siste dag før Blackcomb Mountain stengte for sesongen, så da måtte vi nesten kjøre der. Jeg dro opp sammen med en gjeng jeg har blitt kjent med her. I og med at det var siste dag så hadde de fleste kledd seg ut. Særlig Jay, Murray og Crystal var fine i turkis og lilla. Dette var nok en fin dag med skikkelig vår, så vi slo til og kjørte i bar overkropp fra 2200 meter. Etter nok en finfin dag på vårsnø var det klart for den siste konserten i årets World Ski and Snowboard Festival. Michael Franti & Spearhead disket opp med reggaerytmer som i alle fall fikk meg i sommerhumør. Det skadet ikke akkurat at det var blå himmel og 18 grader heller

Mandag var jeg trøtt og sliten etter ei lang helg med lite søvn, og dro i bakken rundt klokka 11 og bare tok det med ro. Det satte standarden for resten av uka, været har stort sett vært ganske grått og om morgenen er det isete uansett. Jeg har stort sett kjørt park de siste dagene, og tar nå både switch 3 (en 360 der jeg kjører baklengs inn på hoppet og lander baklengs igjen) og 540. Jippi!
I går, fredag, ble siste dag på ski i Whistler, jeg endte opp med 98 dager. En smule bittert å ikke få 100, men jeg kan vel egentlig ikke klage Får se om det blir en tur til Stryn i sommer, jeg er absolutt ikke mett på skikjøring ennå!
I dag begynte jeg å pakke sammen rotet mitt, og i morgen ettermiddag reiser jeg til North Vancouver for å skrape hus i to uker. Blir sikkert kjempegøy! Men penger må en ha.. Etter det reiser jeg sannsynligvis til Vancouver Island i 3 uker for å sykle, besøke slekt og kanskje prøve meg på surfing. Og da har vi plutselig 6. juni og tid for å sette seg på flyet hjem igjen. Utrolig hvor fort tida har gått her, nå er det bare en drøy måned igjen. Blir nok ikke så ille å komme hjem igjen heller da, begynner å få litt hjemlengsel nå på tampen.

Som jeg såvidt nevnte tidligere er ikke telefonen min særlig frisk. Etter å ha vært kranglete noen dager vil den nå bare starte etter at jeg har klemt den hardt et par steder, og skrur seg av så snart jeg prøver å røre den igjen. Jeg skal prøve å få klemt den sammen med duct-tape (det fikser som kjent alt), men det er en god sjanse for at den eneste måten å få kontakt med meg på framover er mail og MSN. R.I.P. M65, du har vært trofast med gjennom utrolig mye misbruk de siste to årene.

Fred ut - Audun

2. april ble starten på sykkelsesongen på sti for meg. Jeg haiket med sykkelen en knapp time sørover til Squamish og ble med på noen karer på tur der. Det var fortsatt ganske vått, men snøen var i alle fall borte. Stiene var slett ikke så ulikt det jeg er vant til fra hjemme, med masse våte røtter og steiner som gjorde sitt beste for å gi meg skrubbsår og blåflekker. Jeg vant denne gangen! Etter et par timer på sti spiste jeg lunch før jeg bestemte meg for å sykle hjem igjen. Det som virket som en ganske flat veg med bil, viste seg å være ca 80 prosent oppoverbakke. I alle fall føltes det slik i mine lår, som er langt bedre trent for telemark enn sykling. Men jeg kom meg hjem og kunne innta total avslapning på sofaen.

Mandag presterte jeg å miste ned kameraet med linsa først, så det funker ikke lengre. Litt ironisk at det var slik det skulle dø, etter å ha vært med meg på utallige sykkelturer og skidager. Dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg fikk igjen på skatten, så med et lite forskudd fra mamma og pappa (takk!) ble det råd til et nytt Canon PowerShot A530 ei uke senere.
Resten av uka var det skikjøring på typsik vårføre - is om morgenen og slaps om ettermiddagen. Jeg holdt meg stort sett enten eller i parken eller utforløypa der det gikk an å gi på bra med fart nå som de verste folkemengdene er borte.

Den 8. ble det ny sykkeltur, men denne gangen i Whistler. Jeg var heldig og traff på to karer med møkkete sykler som kunne fortelle meg hvor det var bart hen, så jeg fikk en fin tur på "Train Wreck". Stien har tydeligvis fått navnet fra en voldsom togavsporing, det ligger ca 10 jernbanevogner slengt rundt om i skogen opptil 100 meter fra skinnene. Disse vognene har ivrige syklister brukt til å bygge bruer opp på og hopp ned fra. Fint for de som er omtrent 38 hakk barskere enn meg...

Mandag kom Birger og Henning fra whitelines.no på besøk, og på tirsdag dro vi opp til Cerise Creek, det samme området som jeg har vært på tur i to ganger tidligere. Vi var ikke særlig heldige med været denne gangen. Vi hadde litt sol på tirsdag fram til ut på ettermiddagen, etter det ble det overskya, snø og stadig mere vind. Det betyr selvfølgelig pudder, så vi fikk en del gode svinger, men det innbydde ikke akkurat til lengre ekspedisjoner eller flotte bilder. Vi endte opp med å gå opp ryggen like over hytta en god del ganger og kjøre i småskogen der. Ellers ble det mye å "schlæppa tå" på hytta, og vi fikk fort rykte på oss for å sove mer enn de fleste. Men vi var desto mer energiske når vi var våkne Jeg gjorde genistreken å glemme å flytte over det store minnekortet til det nye kameraet, så jeg hadde bare 16 MB å boltre meg på. I kombinasjon med bortimot null sikt gjorde det sitt til at bildematerialet ble ganske begrenset denne gangen. Birger hadde derimot med seg fotoutstyr til et ukjent antall tusen og fikk tatt en del gode bilder. Kanskje kommer det noe på whitelines.no etterhvert. Torsdag ettermiddag skled vi ned til bobilen og kjørte tilbake til Whistler med en stopp for å spise en gigantpizza i Mt.Currie på vegen.

Fredag våknet vi til 15 cm nysnø, ikke verst 14. april! Det fortsatte å snø tett hele dagen, og vi fikk kost oss med skogskjøring i pudder - det skjer nok ikke så mange flere ganger denne sesongen.

Nå har Birger og Henning kjørt til Vancouver for å levere bobilen og fly nordover til Alaska for en måned til med skikjøring før de drar hjem (til sommerski i Stryn).

Jeg har faktisk planlagt framtida mi litt nå, og det ligger an til at jeg drar fra Whistler i månedsskiftet for å jobbe et par uker i Vancouver. Etter det er planen å reise til Vancouver Island for å sykle, kanskje surfe litt og generelt nyte sommeren før jeg reiser hjem 6. juni. Det nærmer seg skremmende fort nå. Tror jeg trenger ei uke eller to i beskyttede omgivelser for å venne meg til et vanlig liv igjen etter dette

Da har det gått nok ei uke.
Tirsdag ble brukt til å slappe av, pleie et solbrent ansikt og vaske klær etter helga. Onsdag var jeg tilbake i bakken igjen, uten at det skjedde noe nevneverdig. Torsdag fant jeg en ny, fin dropp før jeg besøkte Beacon Basin og øvde meg på å finne nedgravde skredsøkere et par timer. Veldig bra og lærerikt system!

Fredag var det opp på ski igjen og vise Nick droppen jeg fant dagen før. Nicks kommentar: "Dude, that's the biggest cliff I've done this season without beeing high. That was scary!" Marihuana er omtrent like vanlig her som snus er i Norge...
Lørdag gjorde jeg ingen ting. Søndag kveld spilte Scott et par sanger på et utested, så da ble det et par utepils på meg. Det er vel de første på over en måned. Selve spillinga ble mer en skuffelse, lyden var så dårlig satt opp at Scott ikke hørte sin egen gitar og vi hørte verken han eller gitaren.
Mandag var jeg i bakken sammen med forskjellige nye og gamle venner, en nydelig dag som jeg dessverre ikke tok noen bilder av.
I dag dro jeg ut sammen med Nick og John, en av Nicks kamerater, for å hoppe en klippe jeg har hatt lyst til å ta siden desember. Vi bygde et lite hopp på kanten, og lekte oss der noen timer. Ble ikke så verst bilder heller! På veien ned igjen traff vi på et hopp som noen hadde bygd men aldri hoppet på. En slik sjanse kunne jeg ikke la gå fra meg, så det ble ett hopp der og. Ble litt lite fart, så jeg var 4-5 meter fra å komme over kulen. Nosey er bitter for at vi dro ut og hoppet uten ham i dag, så det er slett ikke umulig at vi drar opp og prøver dette hoppet på nytt i morgen.