Rurale refleksjonar

I den norske landbruksdebatten har vi fått den noe merkelige situasjonen at flere av de sterkeste forsvarerne av norsk landbruk også ønsker at en av de viktigste innsatsfaktorene i produksjonen – kraftfôret – skal være dyrt. Dette er kompliserte greier, men jeg tviler sterkt på om det er en god idé.

Argumentet for dyrere kraftfôr har et moralsk element og ett instrumentelt element. Det instrumentelle argumentet synes tilforlatelig nok: Dyrere kraftfor gjør at det relativt sett blir mer lønnsomt å bruke egenprodusert grovfôr; Mer attraktivt grovfôr fører til høyere utnyttelse av gras- og beitearealer. Dette forventes å føre til mindre gjengroing av norsk gras- og beiteareal. En annen teoretisk effekt er at dette også skal føre til en dreining fra lyst til mørkt kjøtt. I sin tur kan en anta at det fører til større utnyttelse av grovfôrarealene våre.

Read more...

Han har vore på misjonsferd dei siste vekene – statsråd Lar Peder Brekk – og i veska har han bore på det landbrukspolitiske ny-testamentet “Landbruks- og matpolitikken. Velkommen til bords”. Eit ordrikt dokument på 301 sider, den tjukkaste landbruksmeldinga nokon sinne. Og på dei bondetillitsvalte sin felleslunsj slår dei vitsar om den til melodien frå Ole Ivars “Nei så tjukk du har blitt”, men eigentleg er bondeeliten langt meir nøgde med meldinga enn kva vitsane fortel. “Den beste på lang tid”, seier dei, og slik me forstår meldinga har dei også grunn til å tykkje nettopp det.

Landbrukspolitikken har vore eit umogeleg “kinderegg”, der ein har prøvd å innfri tre delvis motstridande ønskjer samstundes. Den norske landbrukspolitikken – til liks med landbrukspolitikken over det meste av den vestlege verda – har utspelt seg innanfor eit landbrukspolitisk trilemma der ein har søkt å oppnå stabil bruksstruktur, teknologisk og organisatorisk utvikling, samt stabil produksjon på ein og same tid, noko som aldri har hange i hop. No, derimot, har landbruket fått ei melding som teiknar opp ein heilt ny situasjon. Framleis ønskjer statsråden å oppretthalde eit landbruk over heile landet – han høyrer då trass alt til sjølve distriktspartiet – og framleis vil han ha ein bruksstruktur tilnærma lik den me har i dag. Framleis ønskjer han også å utvikle landbruket teknologisk so vel som organisatorisk. Det nye er at det ikkje lenger handlar om å halde produksjonen stabil – snarare tvert om – no handlar det om å mette verda. Ved å løfte taket for produksjon treng han ikkje lenger ofre nokon av dei andre landbrukspolitiske måla, snarare treng han å styrkje dei. Slik sett representerer den nye meldinga eit landbrukspolitisk vasskilje.

Read more...

30 år etter etableringen av Froan verneområde er vernet mer omstridt enn noen gang. Oppdrettsselskapet SalMar håper på permanent oppdrettstillatelse, lokalsamfunnet forventer næringsutvikling, miljøverninteressene raser, mens naturforvaltningen toer siner hender. Miljøverndepartementet har nylig vært på befaring for å finne vei ut av floken. Men problemene stikker dypere enn oppdrett.

Froan er Norges største verneområde til sjøs. Helårsbefolkningen utgjør i dag rundt 50 personer. Med tilbakegang i kystfisket knyttes lokalsamfunnets overlevelse til at den omstridte midlertidige oppdrettstillatelsen innenfor landskapsverndelen gjøres permanent. Frøya kommune, oppdrettsnæringa og lokalbefolkningen har siden den ble gitt i 1998 gjort felles sak for å beholde oppdrettet.

Read more...

For fjerde år på rad arrangerer FN-sambandet, Bondelaget, Bygdeforskning og NTNU markeringa av den internasjonale matvaredagen. Ettermiddagen måndag den 17. oktober samlast me i Suhmhuset i Trondheim for å diskutere den internasjonale matvaresituasjonen. Eit lite arrangement om eit stort emne, men ein type arrangement som me ser stadig fleire av, ikkje einast her til lands anna enn kring om i heile verda.

Vanlege folk er nemleg uroa over ein situasjon som ser ut til å forverre seg same kor medvitne me er om den. På nytt ser me bileta flimre over fjernsynsskjermen, utarma og underernærte born, brennande kornåkrar og eingong så bognande markar som no ligg drukna i flom eller i ein ørken av salt. Dei sa det ikkje skulle skje igjen. I 1974 var dei samla i Roma – matvarepolitikarane og rådgivarane – og dei lova at det ikkje skulle skje igjen. Kva gjekk galt? Kvifor greidde me ikkje å styre unna ei ny krise?

Read more...

All this dirt comes from bad politics, it is a consequence of our leading elite's political ideology

Dette var kommentaren Rick Davis, frontfiguren i det britiske progrock bandet Supertramp, gav journalistane som ville ha forklaringar for kvifor dei hadde valt eit så dystert coverbilete til sit fjerde album “Crisis? What crisis?”.

Det same kan me seie om det som i dag veks fram som ei stadig meir alvorlege krise i verdslandbruket og verdas matvaresystem. Det er eit direkte resultat av dårleg politikk og ein logisk konsekvens av den leiande elite sin politiske ideologi. Sjølv om matvarekrisa (2007 – 2008) kom som eit sjokk på landbrukspolitikarane verda over, overraska det likevel ikkje dei som arbeida nærast grasrota. Landbruks og matpolitikken har feila, den har feila i å møte dei utfordringane me står overfor og som me har stått overfor lenge. Den har feila på alle felt; sosialpolitisk så vel som arealpolitisk, helsepolitisk så vel som miljøpolitisk og næringspolitisk så vel som distriktspolitisk.

Read more...

Økonomene sliter med å verdsette nostalgi og følelser!

Uttrykket ”arvesølv” skaper søt gjenklang hos noen. For andre lukter det nostalgisk mugg. En gjennomgang av avisene fra de siste månedene viser blant annet at dette har vært karakterisert som arvesølv: Det gamle posthorn-symbolet til Posten, nedbøren på Vestlandet, andaktene i NRK, hvitfisknæringen, Freia sjokolade, industribedriften ELKEM, Telenor og Statoil, folkevisen Draumkvedet og offentlige vannkraftverk.

Uttrykket arvesølv har en dobbelthet. Sølv er verdifullt i seg selv. Men arvesølv er noe ekstra verdifullt. Det har en følelsesmessig merverdi, en affeksjonsverdi. Følelser er noe vanskelige greier som er vanskelig å oversette til kroner. Gjennom markedsundersøkelser kan vi anslå tap og vinning for Posten ved å bytte posthornet ut med ny logo. Men gamle postfolk vil trolig finne en slik utregning meningsløs. Uttrykket ”arv” har en historisk dimensjon og referer seg til en gruppe ”arvinger” som har levd med sølvet og som knytter minner til arven.

Read more...

Eg såg dei på fjernsynet, to unge jenter, sjølv om dei freista å skjule andletet sitt kunne eg sjå at dei verka slitne, men nøgd. Halve natta hadde dei vore med mobben i bydelen Haringey i Nord London og synte villig fram nattas fangst til reporteren. Jeans, toppar i alle slags fargar og fleire kardigans, den eine av dei hadde også ein hang til eksklusivt undertøy og hadde nytta høvet til å utruste seg med merketruser som ho elles aldri ville kunne ha råd til å kjøpe.

Men den som søkjer å redusere opprøra i dei Engelske storbyane til einast å handle om meiningslaus plyndring og snevre profittmotiv for arbeidslause småkriminelle er i beste fall ignorant om den røyndomen som omgir Storbritannias unge i dag. Det er ein røyndom som er politisk vedteken og implementert av statsminister David Cameron og velsigna av ei vellukka britisk øvre middelklasse og eit samla internasjonalt bank og finansvesen.

“We are just showing the rich we do what we want”, sa jenta som nett hadde synt fram det eksklusive undertøyet frå posen, og eg tenkte her treng me alle å ta eit steg att om me skal greie å sjå det store biletet.

Read more...

”Dei hevdar det”, sa Arvid. Eg hadde nett konfrontert den staute jaktlagsleiaren med at eg trudde elgkjøtet var vorte mindre viktig no når dei fleste av oss har råd til å kjøpe all den maten me ønskjer. ”Men”, held han fram ”.. eg trur likevel ingen på laget her ville ha jakta om det ikkje vart kjøt utav det”. Han trur tvert om at mykje av meininga med elgjakta er tufta på nettopp kjøtet.

I ei tid der postmoderne teori har lært oss at symbolikken har fått forrang for materialiteten er altså kjøtet likevel essensielt for jakta i Elgbygda. ”Ja det er det!”, seier Signe, ho er seint i 60 åra og driv eit lite bruk saman med sin eldre bror Bjarne. Dei har tett på tretti folk som meir eller mindre fast mottek elgkjøt frå dei. ”Alle syskena skal ha”, seier ho og fortel at dei var ni born til saman men no er dei berre seks att. Ein av dei bur på Sørlandet, men kjem alltid oppover i løpet av jakta får å få med seg litt kjøt heimatt. ”Det er så kjekt at han kjem”, seier Signe og meinar at broren ”..har rett på litt kjøt”, og legg til; ”.. i alle fall så lenge me har så mykje”.

Read more...