Skip navigation.

November 2009

( Monthly archive )

når sola stuper ned i havet...

her i San Augustin, prøver vi å fange inn lyset og landskapet for å lagre det i vårt digitale camera og i vårt mentale minne. Det er ikke lett. Det er så mange elementer som skal samles i ett bilde. Det er mange benevnelser på dette vakre tidspunktet av døgnet. Minuttene mellom dag og kveld er mer en tilstand, en stemning enn et meteorologisk fenomen. Twilight - den blå timen, skumringstimen er ord vi kjenner igjen og husker. Det er begått vakker poesi i disse øyeblikkene, blant annet dette av The Platters:

Heavenly shades of night are falling, it's twilight time
Out of the mist your voice is calling, 'tis twilight time
When purple-colored curtains mark the end of day
I'll hear you, my dear, at twilight time

Deepening shadows gather splendor as day is done
Fingers of night will soon surrender the setting sun
I count the moments darling till you're here with me
Together at last at twilight time

hm

Flysete nummer 20 F...

Jeg har snart sittet tre timer på seat 20 F, ikke sete 20 F. I flyverdenen sitter man ikke på seter, men på seats, passerer ikke utganger, men gates, har ikke ankomster, men arrivels, ikke avganger, men departures og vi handler i hvert fall ikke avgiftsfritt – bare taxfree. På dette tidspunkt har jeg konsumert 18,75 centiliter ”sauvignon de la jasse 2008”, altså et ubetydelig kvantum, men det er tidlig på dagen. Jeg har ellers en ekstra flakong i reserve i den overfylte lomma på baksida av setet til han som sitter foran meg.

Jeg syns ikke det er enkelt å sitte på seat 20 F. Det er riktignok vindusplass, men rett innenfor den ene fly-vingen, så det er ingenting å se fra dette setet. Det vanskeligste med denne plasseringa er at det sitter to mennesker mellom meg og midtgangen i flyet. Når kapteinen opplyser om at det ikke kan være mer enn tre personer i dokøene – av sikkerhetshensyn, kjenner jeg at dette kan bli vanskelig.

Hun som sitter på sete 20 D, altså nærmest midtgangen, synes være en svært kompetent sydenfarer. Hun skal tilbake til Puerto Rico på Gran Canaria, til den samme leiligheten for 16. gang. Hun var i gang med ostepølse med brød og rødvin allerede klokka 08.15 i dag tidlig i ventehallen, og er nå i ferd med å skru opp en klassisk sydenstemning i cabinen. Jeg ser at hun har det lille, utslagbare bordet foran seg kontinuerlig utslått – fylt med rødvinsglass, små baileysflasker, 50-millilitersflasker med cognac og bestillingskataloger for hjemreisen. Det blir ikke lett å komme seg på do fra denne plassen, tenker jeg. For at det skal la seg gjennomføre, må menneskene på sete E og D trekke inn bordene, reise seg og stille seg i midtgangen. Først da kan jeg komme meg til midtgangen og stromle videre til et av flydoene. Hvis det allerede er tre mennesker i køen, må jeg gå tilbake med uforrettet sak, og eventuelt gjøre de samme øvelsene med alt det som det innebærer, enda en gang. Jeg kjenner jeg blir kvalm ved tanken på alt dette og tenker at neste gang skal jeg bestille sete D, det setet som er nærmest midtgangen.

Mens jeg tenker slike vonde og kompliserte tanker, har mine medtrønderske sydenfarere begynt å bli varm i snakketøyet. De tar blikkontakt med menneskene rundt seg. De tar initiativ i forhold til folk på andre sida av midtgangen, de ler veldig høyt, drikker vin og forteller fortellinger om playa’n, amadores og taxfree-priser – alt med utbredt palatal og retrofleks lydføring. Sannsynligheten for å gjennomføre dotur fra sete 20 F er nå så liten at jeg tenker alternativt; rett og slett vente til vi lander i Las Palmas.

Å sitte slik innerst inne ved et lite vindu på en DC9-maskin med Portugal rett under seg og Atlanterhavet foran og gode stunder med tekster, vin og trim i vente på ei kanarisk øy – det er ikke så aller verst, selv om jeg absolutt burde vært på do nå...

hm

jeg leser Sigrid Undset

når jeg nå blir bedt om å holde hodet i ro i noen dager. Svimmelheten har gitt seg etter at jeg i helga knapt kunne bevege hodet uten at alt gikk rundt. "Rusk blant krystallene i mellomøret," sa fastlegen da jeg snakket med ham på telefonen. Ikke uvanlig, såvidt jeg skjønte. "Men gi det et par dager ekstra på å roe seg," sa han. Så det er det jeg gjør nå, men han sa ikke at jeg ikke skulle bruke hodet; at jeg ikke skulle kunne lese, om jeg lå helt i ro.

Så det ble på en måte en liten gave dette, ei innskutt tid da jeg ikke trengte å lese fag og slett ikke skulle rive ytterpanel, men kunne hengi meg til rent velvære. Derfor ble det til at jeg hentet fram Olav Audunssøn, den siste delen. Jeg ville ha noe av "det stille alvoret" som er varemerket til Sigrid Undset. Noe som er skrevet før postmodernismen startet sin ironisering over troen på verdier. Før det ble avlegs å skildre natur og opplevelser av sol, vind og regn.

Jeg liker Undset sin respekt for alt slags folk. Ikke som hos Hamsun, som raljerer over og latterliggjør oss dødelige. Nei, men som har en omsorg for at vi som oftest ikke strekker til. Og jeg går fra middelalderromanen til Jenny; den hun skreiv i Roma, og som gir meg lyst til å reise dit igjen og gå der hun lar sine personer gå og se det de ser. Det hadde passet fint nå som det er hundre år siden hun kom dit. Den 20. november 1909 sto hun der med sitt kunstnerstipend på sin første utenlandstur utenom Skandinavia. Hun hadde sluttet i kontorjobben, skulle ikke lenger underholde mor og søstre, men bli kunstner. La oss sette oss på Spansketrappa og feire henne aldri så lite.

Når jeg leser henne, ser jeg at hun også kunne ha blitt en habil maler. Hun fusket litt i faget, men valgte skrivingen der hennes skarpe observasjoner og glede over former og farger kommer til uttrykk i ord, og gir oss gleden av detaljer og nyanser som blir liggende hos leseren som små perler. Jeg opplever å bli tatt på alvor når jeg leser dette. Vi skulle ha kunnet snakke sammen, om tida hadde ordnet det slik. Jeg skulle ha kunne vært der, på Bjerkebekk, da hun ble gammel og ensom og hjulpet henne med noe snømåking, vedhogst og beising av de gamle tømmerhusa.

finn

jeg godtar ikke å bli kalt antisemitt

fordi jeg er kritisk til Israels krigføring i Gaza og andre palestinske områder. Jeg er ikke anti-amerikansk når jeg er kritisk til USA's utenrikspolitikk. Jeg er ikke anti-tysk når jeg tar avstand fra Holocaust. Jeg er ikke anti-norsk når jeg er grunnleggende kritisk til norsk nyliberalisme i politikken.

Jeg vil bli respektert som et samfunnsengasjert og normalt reflektert menneske når jeg mener krig mot sivile er brudd på menneskeretter. Jeg vil bli respektert som et historisk orientert menneske når jeg opplever Palestina-konflikten i lys av Krystallnatten, Holocaust, stormaktenes skalting og valting med land og folk fra kolonitida til Tsjetsjenia, Ungarn 1956, Praha 1968, Vietnam, lista slutter ikke ... Overalt der vi har å gjøre med overgripere og ofre vil jeg ha rett til å ha en mening om rett og galt.

Folk som blir undertrykt, som mister sin nasjon, sitt land, sine eiendommer, sine borgerrettigheter og sin verdighet blir ikke tolerante og medgjørlige. Noen av dem forsøker å ta til motmæle på måter vi ikke liker. Men det betyr ikke at de havner i samme båt som sine undertrykkere. De er fortsatt ofre. Vi må greie å skille mellom to sider uten å ta parti for den ene.

Israelske akademikere og andre intellektuelle har vært sørgelig tause i løpet av det siste årets konflikt i Palestina. Vi, for vår del, kan være opptatt av norske akademikeres fravær i samfunnsdebatten her hjemme. Vi er muligens ikke stort bedre. Det er en ansvarsfraskriving i god postmodernistisk tradisjon. Men vi kan ikke dekke oss bak akademisk vegring mot å ta standpunkt i enhver situasjon. Vi må hilse et initiativ fra NTNU om akademisk boikott av Israel velkommen. Dette er ikke antisemitisme. Det er heller ikke et angrep på israelske akademikere. Det er en bønn om tilsvar, om dialog, om brudd på tausheten. Alle forsøk på å stemple politisk uenighet og humanitært engasjement som antisemitisme faller på sin urimelighet.

Dersom NTNU fatter et vedtak om boikott på torsdag i denne uka, blir jeg stolt av å tilhøre dette fellesskapet. Dersom dette ikke blir vedtatt, mister jeg respekt for akademia og dets troverdighet i enhver verdidebatt.

finn

memento mori...

Jeg registrerer at det i dag er lørdag 7. november. Det er årets 311. dag, og vi er i uke 45. Det er altså 54 dager igjen av året 2009. Dagen har vært fylt av kjølig, dempet og svartgul novembersol, og det har vært vindstille. Vi har slentret rundt i midtbyen, handlet en del ting som supplerer vårt betydelige arsenal av eksisterende ting. Vi har lyttet til blå, smektende jazztoner på Olavs Pub. Jeg har også samtalt med folk som ikke har et godt liv for tida, der fargesjatteringene nærmer seg svart. Slike samtaler gjør inntrykk.

Jeg har blitt beskyldt for å være melankolsk i den senere tid - kanskje på grunn av noen verbale, elektroniske spor jeg har lagt igjen i ulike digitale medier. Jeg innrømmer å være melankoliker i en viss forstand. Melankoli kan imidlertid være så mye. Det kan være en persons alvorlige tungsinn, en pessimistisk holdning til en livsverden. Melankoli kan være en type bevissthet, til og med en kunstens inspirasjon og en tidsånd. Når man vedkjenner seg den melankolske grunnstemningen, handler det ikke om depresjon, forhåpentligvis heller ikke om den selvhøytidelige tristessen man kan kjenne under en avskjed eller på en café rett før stengetid. Melankolien har avlet mye svart og vakker kunst, som jeg setter pris på.

Jeg har vært i tida ca 22090 dager så langt. Det er 7355 dager til jeg fyller 80 år, som er over gjennomsnittlig levealder for menn i min generasjon. Slik er det...

hm

det er torsdag uka etter jeg skrev sist

og jeg har ikke skrevet noe noen steder og vegrer meg også for å skrive her fordi jeg ikke har et bilde å støtte meg til, men bare nakne skrifta om stort sett ingen ting. Men det er slik at den siste tida har vært mest håndens arbeid og ikke åndens. Sjøl lesinga kom på avstand, og det var anstrengende å konsentrere seg om skrevet tekst, og det meste av den virket også ganske uinteressant. F.eks. all skjønnlitteraturen som grenser opp mot terapeutiske egenavsløringer og skriveskoletekniske krumspring. Det er som jeg har lest alt fra før. Og mye bedre har det ikke vært å trenge inn i sjølhøytidelig faglitteratur der skriveren tror han (oftest en han) aleine i verden om sine finurlige tanker og beveger seg i en enten-eller-verden i foreldete dikotomiske øvelser.

Nei, gi meg en spade, hammer og et brekkjern og la meg stabbe omkring utendørs der jeg kan grave ned den nye fiberkabelen, støype pillarer, tømme kompostbinger, rive gammelt ytterpanel og sage det opp til opptenningsved, kjøre gamle vinduer på Heggstadmoen og lufte Lea. Jeg har fått nok tunge løft, dype knebøy og klatring i stige til å ikke savne 3T en dag. Men nå er det slutt. I morra begynner jeg et nytt og annerledes liv: morran på kontoret med tekster, løpetur med Lea og kvelden med gode venner på Brinken. Så får vi ser hvor det bærer hen ...

Akkurat nå benker jeg meg foran TV'en for å se en dansk kriminalfilm, Forbrytelsen.

finn
November 2009
S M T W T F S
October 2009December 2009
1 2 3 4 5 6 7
8 9 10 11 12 13 14
15 16 17 18 19 20 21
22 23 24 25 26 27 28
29 30