Subscribe to RSS feed

I dag hørte jeg på nytt Odd Nordstogas "Min eigen song" på radio med tekst av Ragnar Hovland. Jeg har lenge i deres samarbeid fornemmet en spennende miks mellom norsk tradisjonsmusikk, kanskje med etikketten "roots", og nordvestlandsk lyrikk av ypperste merke. Den gamle rockeren, poeten og litteraten Ragnar Hovland har funnet et åndelig fellesskap med den urbane og rustikke telemarkingen, Odd Nordstoga, som bor på Lambertseter i Oslo og tviholder på sin bunadsdialekt fra Telemark. De to kunstnerne spilte for et par år siden inn plate sammen. De plasserer seg i en musikktradisjon med intertekster til Ivar Åsen, Åsmund Olavson Vinje og Bob Dilan og mange flere. Slike gutar står ikkje med huva i handa. Det syns jeg er bra.

Da jeg i dag på nytt hørte Min eigen song, var det elementer i teksten som fikk meg til å assosiere og reflektere, særlig metaforen "melankoliens avenyar", men også "kløktige akordar" og ein "indre gitar". Ragnar Hovland har blant annet gått til språkdomenet transport, som inneholder landeveier, stier, gater, motorveier og avenyer, for å klargjøre eller billedliggjøre det uoversiktlige og vanskelige fenomenet, melankoli. Det er greit å vite at det finnes retninger og referansepunkter, til og med større avenyer innen dette feltet. I neste sang overfører kanskje Hovland vokabular fra GPS'ns digitale vokabular for å vise oss hvordan vi effektivt kan navigere innen melankoliens irrganger...

Her er videoen.

Harald Morten

Å delta i en humanitær, militær, krigsliknende eller krigsoperasjon…

Å delta i en internasjonal, humanitær aksjon vekker språklig medmenneskelige og positive assosiasjoner som framkaller tanker om fred, fordragelighet, nestekjærlighet og humanisme, noe alle, i hvert fall vestlige demokratier, vil være bekjent av. Å delta i en militær operasjon er også akseptabelt hvis motivene er edle og at operasjonen er fredsfremmende, ikke minst hvis mandatet er FN’s. Å delta i militære handlinger er noe verre og vanskeligere. Da begynner de språklige konnotasjonene å bevege seg mer i retning av det semantiske feltet ”krig”. Å delta i krigsliknende handlinger befordrer tanker og assosiasjoner om at man nesten er i krig. Å være i krig er så vanskelig å forklare og legitimere for ansvarlige politikere at de tyr til eufemismer, altså språklige forskjønnelser.

Dette gjennomskuer mange av oss. Jeg undrer meg over om mindre grad av språklige omskrivninger og mer ærlig realitetsorientert språkbruk hadde vært klokere i denne konteksten. Faremo snakker om at Norge deltar i militære operasjoner til forsvar for sivile i Libya, operasjoner som er forankret i en omforent FN-resolusjon og som gir oss mandat til å sende 120 soldater og seks F-16-fly. Det er imidlertid spørsmålet om Norge nå er i krig i Libya som grossvoller, bjurstrømmer, owinger og andre journalister stiller i dag. De får diffuse svar med henvisning til folkerettslig retorikk, altså definisjoner og forklaringer fra det juridiske domenet. Jeg kan skjønne strategien, men jeg tror ikke den er taktsk i den situasjonen vi nå er i.

hm

Enkeltindividet og øyeblikket

Midt oppe i de store og alvorstyngende politiske og økonomiske hendelser og kriser, har jeg behov for å se enkeltmennesket og våre øyeblikk. Jeg husker fra historieundervisninga på barneskolen; hvilket inntrykk det gjorde på meg da jeg hørte om "skuddet i Sarajevo", Einar Tambarskjelves bue som brast i det avgjørende slaget, og mye seinere: Murens fall i Berlin. Jeg leste Snorres kongesagaer og glemte ikke de få ordene han la i heltenes munn før de døde. Da jeg som barn leste om Holocaust, var det enkeltmenneskers vitnesbyrd som rev meg med og fikk meg til å studere historia grundigere. Selv om jeg erkjenner de store sosiale bevegelser i historia, trenger jeg også enkeltindividet og øyeblikket for å bli revet med.
Jeg vil nevne tre øyeblikk som jeg i farten bærer med meg:

1. desember 1955 satt Rosa Parks på buss 2857 i Montgomery Alabama. Han satt i "den svarte del" av bussen og nektet å overlate setet til en hvit mann som ikke fikk plass i "den hvite delen". Den hendelsen utløste en sosial omveltning i USA som jeg femten år seinere skrev min hovedfagsoppgave om.

Først på september 1978 nekter en enslig demonstrant å flytte seg fra et veikryss i Teheran. Politiet lar ham stå, og 8. september, den svarte fredag, bryter massedemonstrasjonene mot sjahen løs.

17. desember 2010 setter Mohammad Boazizi fyr på seg sjøl i Tunisia fordi politiet konfiskerer grønnsaksvogna hans. Dagen etter starter massedemonstrasjonene mot regimet. Noen uker seinere ruller de gjennom Egypt, Jordan, Jemen, og nå: Libya.

Det er ok å vite at enkeltindividet, om det er ei ufaglært svart kvinne, en nå anonym teheraner eller en proletarisert kar fra Tunis, fortsatt gjør en forskjell.

f

å lære om livet av barnebarn...

I helga hadde jeg besøk av tre av mine barnebarn - Ida, August og Leander. Det var trivelig, interessant og givende for meg. Jeg lærte mye av samtalene med disse unge menneskene. Jeg fikk høre spennende fortellinger fra livet til fjerdeklassingen, Ida. Hun fortalte fra sitt liv hjemme i Søndre Egge, hun fortalte om klassen på Egge skole, om relasjoner mellom guttene og jentene, om gamle og unge lærere. Vi diskuterte rettferdighet, feighet, unnasluntring og innsats. Ida er opptatt av at innsats skal belønnes, og jeg tror hun mener at unnasluntring ikke sanksjoneres strengt nok i skolen i dag. Ikke minst berettet hun om idrett. Hun er god i fotball, men er frustrert over at jentefotball ikke har høyere status, så frustrert at hun ikke vil satse på denne idretten, selv om hun er en av de beste på laget.

Multitaskeren August, som er åtte år og går i tredje klasse, syns ikke slike refleksjoner er så interessante, men han er fullt med i diskusjonen parallelt med at han spiller DS-pill. Det er ikke vanskelig å gjøre flere ting samtidig, sier han. August er mer orientert mot tingenes verden, mer actionorientert og syns matte er mer interessant enn språk. Jeg tror han var glad han hadde DS-spilleren mens vi snakket på det verste i går kveld. August mangler ikke meninger. Han tenker mye, men gir ikke uttrykk for alle meningene. Han forklarte meg imidlertid hva begrepet ironi innebærer. Han ga flere eksempel på ironi. Pappa hadde forklart han dette. Ironi opptar August for tida, og han undrer seg hvorfor folk er ironiske.

Leander er knapt to og et halvt år gammel, og er inne i en utrolig effektiv språkinnlæringsfase. Han hermer og kopierer alle replikker som blir sagt rundt han, og de er ikke få - med tre storesøsken i tillegg til snakkesalige foreldre og besteforeldre. Leander forteller også sine historier, som i stor grad er tradering av fortellinger han nylig har hørt. Han er mest opptatt av øyeblikkets foreteelser. Han våknet med et smil i dag, sprang rundt i stua med kosekluten og koste seg med NRK Super. Frokosten var Leander betinga til. Det sosiale rundt bordet likte han derimot godt, mens det grove brødet tror jeg ikke han satte særlig pris på. Leander er en flott fyr. Han er nysgjerrig, han er blid og er fornøyd når han har noen av sine nære rundt seg, når han får middagshvilen sin, mat, drikke og kosekluten sin.


hm

kommunikative praksiser i vm...

Under OL i Vancouver i fjor var det mye ”stang ut”. Alle journalister, trenere og utøvere overforbrukte denne metaforen i ulike medier i fjor. Særlig i forbindelse med Northugs relativt dårlige resultater i starten var beskrivelsene av innsatsen ”stang ut”, selv om det var få stenger i dette terrenget. Under VM i Oslo så langt kunne man tro det var ”stang inn”, men dette uttrykket er ikke observert så langt, trolig fordi Bjørgens innsatser ikke har vært stang inn, men målretta, godt plasserte, sjanseløse scoringer, altså ikke ”stanginn-flaks”, men overbevisende treff godt plassert innenfor stengene.

Det har vært mange stolte opptredener av våre utøvere så langt i Oslo-VM. De framstår nokså forskjellig med sine ulike bakgrunner. Vi hører urban veltalenhet fra Hilde og Romøren, mer rølpete gatespråk fra pølsa Pettersen og Johnsrud Sundby og ordknapp forsiktighet fra folk fra bygdene. Utøverne stiller med eller uten medierådgivere. Otto Ulset har f. eks forandret Northugs innadvendte, arrogante surhet fra Vancouver i fjor til en blid, naturlig, ja til og med ydmyk, landsens fyr med lun humor. Las Vegas-pokerspilleren Northug ties i hjel. Innsats i mediene er viktig for sponsorer, trenere og merkevarebyggere. Kanskje for hele nasjonen.

Om Bjørgens mentalhygieniske rådgiver snakker om hennes mediaoppførsel, vites ikke. Den kvinnelige psykologen greier i hvert fall å nullstille henne etter de ufattelige suksessene hun har om dagen og få henne til å tenke positivt på de ”arbeidsoppgavene” hun har foran seg. I forhold til mediene har Bjørgen en umiddelbarhet, en spontanitet, en ekthet som få andre. Det eksisterer ikke noe filter mellom hennes følelser og hennes uttrykk. Hun er aldri ironisk. I hennes dårlige periode for noen år siden gråt hun på skjermen. Det var også umiddelbart og spontant. Hun har mange palataler, apokoper og tjukke l-er i dialekten sin. Det er kvaliteter mange av oss liker.

Adjektivene som benyttes under intervjuene i dette VM begrenser seg til ”rått”, ”sykt”, ”utrolig”, ”fantastisk”, sinnsykt”, ”kjempe-”. Opplevelser og erfaringer i VM så langt er altså råe, syke, utrolige, sinnsyke, utrolige og kjempemessige. De er ikke gode, sterke, fine, glade, flotte, opplevelsesrike, enestående, uforglemmelige...
Nei vel, sånn er det...

hm

takk til Amal A. Wahab

for kunnskapsrike, nøkterne og daglige reportasjer fra Kairo under det folkelige opprøret i Egypt så langt. Reportasjene har vært fri for luftige framtidsvisjoner og synsing om demokratiutvikling i den arabiske verden generelt. I motsetning til mange av journalistene fra internasjonal presse som kom til landet etter at uroen brøt løs, har Amal Wahab fulgt opptakten til dramaet i Egypt på nært hold over tid. Hun har vært Kairo-korrespondent for Klassekampen siden 2007 og bosatt i byen enda lengre. Hun har oppholdt seg blant folket på Tahrirplassen og ikke blant flere av de vestlige mediefolka, på betryggende avstand.
Det har vært mye informasjon å forholde seg til om det som skjer i Egypt nå. Wahab har imøtegått mye av den historieframskriving såkalte eksperter stadig lanserer. Hun har det enkle grunnsyn at historia aldri gjentar seg. Den blir i sine detaljer alltid ny, og skal vi forstå den bedre, må vi legge klisjeer til side, enten disse omhandler islam, demokrati eller folkelige opprør. Vi må referere det som vi ser med ydmykhet og kunnskap.
Ikke siden Vietnamkrigen har jeg lært så mye om folkelig engasjement og supermakters kynisme. Og ennå er den egyptiske prosessen bare såvidt startet. Det vanskeligste står igjen: å forene demonstranter og militære i den lange felles marsjen mot et demokratisk styresett. Det blir ennå mye å lære, både for oss og dem.

finn

nextopia

var et av nyordene i det svenske språket i 2008. Grunnen var boka ”Nextopia”, skrevet av Michael Dahlén, som er forfatter, blogger og professor og markant i den svenske offentligheten. Nextopia er utopien som hele tida ligger et skritt foran oss: Neste date, neste jobb, neste mobiltelefon, neste ferietur, alt det fine som ligger rett foran oss, rundt neste hjørne, som svaret på våre drømmer, men som forsvinner i samme sekund som du kommer fram, forklarer Dahlén. Vi har en innebygget tro på at det neste alltid er det beste. Dahlén gir eksempler på hva nextopia kan innebære. Han lurer blant annet på hvordan det var mulig for Apple å få forbrukerne til å mene at iPhone var verdens beste mobiltelefon før de hadde prøvd den, og hvorfor Barack Obama var den mest populære amerikanske presidenten noensinne – før stemmene var talt opp. Han stiller også spørsmål om hvorfor folk er mindre lykkelige ett år etter de har giftet seg enn før bryluppet...

Det virker som Dahlén med fenomenet Nextopia prøver å fange tendenser som er karakteristiske for de yngre generasjonene. Han refererer til Internett, Googl, Facebook, Twitter og den evige ventinga på neste teknologiske vidunder. Selv om menneskene til alle tider har drømt om framtida, har dette blitt styrket i takt med at teknologien gir oss stadig flere muligheter. Dahlén snakker om ”hva som helst-samfunnet”, som betyr at vi kan få hva som helst, når som helst, hvor som helst. Meninga med livet er ikke å være lykkelig, men å bli lykkelig.

Jeg synes Dahléns tanker er interessante, og jeg kjenner igjen flere kjennetegn ved Nextopiasamfunnet. Jeg kjenner vel igjen tendensene best gjennom livene til mine barn og barnebarn. Selv er jeg ingen typisk nextopist. I min livsfase sverger jeg heller til carpe diem.

hm

Derfor tar oekonomene feil

det er all grunn til aa utfordre mitt syn paa oekonomifaget. Det er ikke mitt fag, selv om jeg har oekonomisk gymnas i bunnen. Men jeg har aldri forstaat hvorfor vi ikke har mer en tre veier: kapitalismen, marxismen og den tredje vei. Etter min mening tar alle disse retningene feil. Det skyldes det enkle faktum at den grunnleggende materielle basis for det aller meste av oekonomisk tenkning naar det gjelder den politiske oekonomien er penger, arbeid eller produksjon. Og vanligvis er dette tenkt ganske saa lokalt. Saa lenge dette er grunnlaget maa resultatet bli fatalt.
Etter min mening maa det materielle grunnlaget vaere: rent vann (baade paa sjoe og land), ren luft og fruktbar jord. I tillegg maa vi tenke globalt. Med en slik materiell basis blir regnestykkene meget annerledes.

Og jeg skriver bare om den materielle basis. Vi har ogsaa en ikke-materiell basis. Den er minst like diskutabel, men den er altsaa ikke-materiell og unndratt vitenskapelig tenkning.

finn

Skriveren Colmcille og London Underground

Skriveren Colmcille var en irsk munk som levde fra 521 til 597, og da han grunnlag Iona kloster, saa han det som sin oppgave aa trene munkene til aa bli skrivere av ypperste klasse. Og paa den tida var en skriver en som samvittighetsfullt og med stor kunstferdighet skrev av handskrifter slik at de kunne bli tilgjengelige for flere og bedre bli bevart for ettertida.

Siden 1986, det er 25aars jubileum i aar, har London Underground hengt opp dikt i vognene, og det staar: These poems in different ways all celebrate the enduring value of the written word, from the earliest times to the present.

Maanedens dikt er av skriveren Colmcille og snart 1500 aar gammelt. Det gaar slik:

My hand is cramped from penwork.
My quill has a tapered point.
Its bird-mouth issues a blue-dark
Beetle-sparkle of ink.

Wisdom keeps welling in streams
From my fine-drawn sallow hand.
Riverrun on the vellum
Of ink from green-skinned holly.

My small runny pen keeps going
Through books, through thick and thin,
To enrich scholars' holdings-
penwork that cramps my hand.

finn

Finn Bostad

runder på denne datoen, 19. januar, 70 år. I vårt samfunn har man kommet fram til at 70 år er den endelige grensa mellom et yrkesliv og et pensjonistliv; en eksistensiell grense i et menneskes liv. Grensa er imidlertid ikke endelig for Finn. Samfunnet, yrkeslivet og privatlivet trenger ham og vil nyte godt av hans førstekompetanse på mange yrkes- og livsområder i enda mange år.

Denne karen er sprek i sitt hode og sin korpus; han leser, reflekterer, tenker, filosoferer, skriver, mener, argumenterer, BRYR SEG, foreleser, digitaliserer – kommuniserer. I tillegg reiser han, løper, går, løfter, svetter, stabler ved, fisker, snekkerer, restaurerer og gjør mye i ute-delen av sitt livsprosjekt. Jeg håper Immanuel Kant, Hannah Arendt, Anthony Giddens, Randi, Lea (og avdøde Pushkin), dine barn og barnebarn, samt caminovenner kan nyte godt av dine kvaliteter og aktiviteter i den gode tida du har foran deg.

Vi sender sterke gratulasjoner fra brinken!

Harald Morten & Hildegunn
February 2012
S M T W T F S
January 2012March 2012
1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29