camino-08

Jeg har snart sittet tre timer på seat 20 F, ikke sete 20 F. I flyverdenen sitter man ikke på seter, men på seats, passerer ikke utganger, men gates, har ikke ankomster, men arrivels, ikke avganger, men departures og vi handler i hvert fall ikke avgiftsfritt – bare taxfree. På dette tidspunkt har jeg konsumert 18,75 centiliter ”sauvignon de la jasse 2008”, altså et ubetydelig kvantum, men det er tidlig på dagen. Jeg har ellers en ekstra flakong i reserve i den overfylte lomma på baksida av setet til han som sitter foran meg.

Jeg syns ikke det er enkelt å sitte på seat 20 F. Det er riktignok vindusplass, men rett innenfor den ene fly-vingen, så det er ingenting å se fra dette setet. Det vanskeligste med denne plasseringa er at det sitter to mennesker mellom meg og midtgangen i flyet. Når kapteinen opplyser om at det ikke kan være mer enn tre personer i dokøene – av sikkerhetshensyn, kjenner jeg at dette kan bli vanskelig.

Hun som sitter på sete 20 D, altså nærmest midtgangen, synes være en svært kompetent sydenfarer. Hun skal tilbake til Puerto Rico på Gran Canaria, til den samme leiligheten for 16. gang. Hun var i gang med ostepølse med brød og rødvin allerede klokka 08.15 i dag tidlig i ventehallen, og er nå i ferd med å skru opp en klassisk sydenstemning i cabinen. Jeg ser at hun har det lille, utslagbare bordet foran seg kontinuerlig utslått – fylt med rødvinsglass, små baileysflasker, 50-millilitersflasker med cognac og bestillingskataloger for hjemreisen. Det blir ikke lett å komme seg på do fra denne plassen, tenker jeg. For at det skal la seg gjennomføre, må menneskene på sete E og D trekke inn bordene, reise seg og stille seg i midtgangen. Først da kan jeg komme meg til midtgangen og stromle videre til et av flydoene. Hvis det allerede er tre mennesker i køen, må jeg gå tilbake med uforrettet sak, og eventuelt gjøre de samme øvelsene med alt det som det innebærer, enda en gang. Jeg kjenner jeg blir kvalm ved tanken på alt dette og tenker at neste gang skal jeg bestille sete D, det setet som er nærmest midtgangen.

Mens jeg tenker slike vonde og kompliserte tanker, har mine medtrønderske sydenfarere begynt å bli varm i snakketøyet. De tar blikkontakt med menneskene rundt seg. De tar initiativ i forhold til folk på andre sida av midtgangen, de ler veldig høyt, drikker vin og forteller fortellinger om playa’n, amadores og taxfree-priser – alt med utbredt palatal og retrofleks lydføring. Sannsynligheten for å gjennomføre dotur fra sete 20 F er nå så liten at jeg tenker alternativt; rett og slett vente til vi lander i Las Palmas.

Å sitte slik innerst inne ved et lite vindu på en DC9-maskin med Portugal rett under seg og Atlanterhavet foran og gode stunder med tekster, vin og trim i vente på ei kanarisk øy – det er ikke så aller verst, selv om jeg absolutt burde vært på do nå...

hm

fordi jeg er kritisk til Israels krigføring i Gaza og andre palestinske områder. Jeg er ikke anti-amerikansk når jeg er kritisk til USA's utenrikspolitikk. Jeg er ikke anti-tysk når jeg tar avstand fra Holocaust. Jeg er ikke anti-norsk når jeg er grunnleggende kritisk til norsk nyliberalisme i politikken.

Jeg vil bli respektert som et samfunnsengasjert og normalt reflektert menneske når jeg mener krig mot sivile er brudd på menneskeretter. Jeg vil bli respektert som et historisk orientert menneske når jeg opplever Palestina-konflikten i lys av Krystallnatten, Holocaust, stormaktenes skalting og valting med land og folk fra kolonitida til Tsjetsjenia, Ungarn 1956, Praha 1968, Vietnam, lista slutter ikke ... Overalt der vi har å gjøre med overgripere og ofre vil jeg ha rett til å ha en mening om rett og galt.

Folk som blir undertrykt, som mister sin nasjon, sitt land, sine eiendommer, sine borgerrettigheter og sin verdighet blir ikke tolerante og medgjørlige. Noen av dem forsøker å ta til motmæle på måter vi ikke liker. Men det betyr ikke at de havner i samme båt som sine undertrykkere. De er fortsatt ofre. Vi må greie å skille mellom to sider uten å ta parti for den ene.

Israelske akademikere og andre intellektuelle har vært sørgelig tause i løpet av det siste årets konflikt i Palestina. Vi, for vår del, kan være opptatt av norske akademikeres fravær i samfunnsdebatten her hjemme. Vi er muligens ikke stort bedre. Det er en ansvarsfraskriving i god postmodernistisk tradisjon. Men vi kan ikke dekke oss bak akademisk vegring mot å ta standpunkt i enhver situasjon. Vi må hilse et initiativ fra NTNU om akademisk boikott av Israel velkommen. Dette er ikke antisemitisme. Det er heller ikke et angrep på israelske akademikere. Det er en bønn om tilsvar, om dialog, om brudd på tausheten. Alle forsøk på å stemple politisk uenighet og humanitært engasjement som antisemitisme faller på sin urimelighet.

Dersom NTNU fatter et vedtak om boikott på torsdag i denne uka, blir jeg stolt av å tilhøre dette fellesskapet. Dersom dette ikke blir vedtatt, mister jeg respekt for akademia og dets troverdighet i enhver verdidebatt.

finn

og jeg har ikke skrevet noe noen steder og vegrer meg også for å skrive her fordi jeg ikke har et bilde å støtte meg til, men bare nakne skrifta om stort sett ingen ting. Men det er slik at den siste tida har vært mest håndens arbeid og ikke åndens. Sjøl lesinga kom på avstand, og det var anstrengende å konsentrere seg om skrevet tekst, og det meste av den virket også ganske uinteressant. F.eks. all skjønnlitteraturen som grenser opp mot terapeutiske egenavsløringer og skriveskoletekniske krumspring. Det er som jeg har lest alt fra før. Og mye bedre har det ikke vært å trenge inn i sjølhøytidelig faglitteratur der skriveren tror han (oftest en han) aleine i verden om sine finurlige tanker og beveger seg i en enten-eller-verden i foreldete dikotomiske øvelser.

Nei, gi meg en spade, hammer og et brekkjern og la meg stabbe omkring utendørs der jeg kan grave ned den nye fiberkabelen, støype pillarer, tømme kompostbinger, rive gammelt ytterpanel og sage det opp til opptenningsved, kjøre gamle vinduer på Heggstadmoen og lufte Lea. Jeg har fått nok tunge løft, dype knebøy og klatring i stige til å ikke savne 3T en dag. Men nå er det slutt. I morra begynner jeg et nytt og annerledes liv: morran på kontoret med tekster, løpetur med Lea og kvelden med gode venner på Brinken. Så får vi ser hvor det bærer hen ...

Akkurat nå benker jeg meg foran TV'en for å se en dansk kriminalfilm, Forbrytelsen.

finn

et samarbeid mellom flere institusjoner, bl.a. NTNU og MOT, som denne gang ble en meget vellykket sammenkomst av folk som er opptatt av samarbeidsrelasjoner og holdninger i både arbeidsliv og frivillige organisasjoner. Programmet finner du her.

Mange gode faglige innlegg og friske kunstneriske innslag gjorde konferansen til en sjelden opplevelse. Jeg tok bussen hjem med en bekreftelse på at det finnes sterke motkrefter til økt individualisering, svekking av fellesgoder og kortsiktig økonomisme. Dette var et innskudd på kontoen for Norge som annerledeslandet, et "spleiselag" for felles velferd.

finn

I forbindelse med at Jan Erik Vold nylig fylte 70 år, har jeg konsumert mye mediestoff om jubilanten, hans liv, hans poesi og hans jazz. Det har vært en fryd – og en reise tilbake til de fleste tiår også i mitt eget liv – til 60-, 70-, 80-, 90- og 2000-tall. Jan Erik Vold har vært til stede hele tida.

”Jeg lærte mer av å lytte til jazz enn jeg gjorde på universitetet”, uttaler han i et intervju med Morgenbladet. Han utdyper påstanden og sier følgende: ”Jeg lærte å lytte. Skjelne. Kommunisere. Ta en sosial situasjon. Sånn er det bare”. – Jeg kjenner meg igjen i det JEV sier. Å observere den subtile kommunikasjonen som er til stede mellom musikere i et godt jazzband, deres usynlige signaler når én i bandet tar et musikalsk ansvar i form av en solo, de kroppskommunikative geberder som forteller at soloen overbringes til andre i bandet. De ikke-akademiske improvisasjonene, som kjennetegner jazzsjangeren, er ikke bare spennende, men relevante i de fleste kommunikative kontekster. Ikke minst liker jeg det demokratiske prosjektet de fleste jazzband praktiserer. De har ikke én soloartist. Alle artister er soloartister i løpet av en konsert. Det er vel ingen andre musikksjangrer som har akkurat denne praksisen.

Det er interessant at de trønderske og internasjonalt anerkjente jazzmusikerne, Jon Pål Inderberg og Bjørn Alterhaug, reiser landet rundt og foredrar om ledelsesfilosofi, der de overfører erfaringer fra jazzens verden til private og offentlige ledelsesmiljøer.

Jan Erik Vold sier ellers at de som har spilt med noen, de kan fortelle videre. ”Derfor liker jeg så godt å omgås musikere. For de snakker ikke musikk, men forteller anekdoter, historier, og dette skaper varme. Jeg pleier å si det er ålreit å være sammen med musikere fordi de vet de ikke skal få nobelprisen. Det er lite kniving og misunnelse”. – Dette synes jeg er et vakkert utsagn. Jeg mener å ha erfart at det ofte er slik…

hm