camino-08

Å delta i en internasjonal, humanitær aksjon vekker språklig medmenneskelige og positive assosiasjoner som framkaller tanker om fred, fordragelighet, nestekjærlighet og humanisme, noe alle, i hvert fall vestlige demokratier, vil være bekjent av. Å delta i en militær operasjon er også akseptabelt hvis motivene er edle og at operasjonen er fredsfremmende, ikke minst hvis mandatet er FN’s. Å delta i militære handlinger er noe verre og vanskeligere. Da begynner de språklige konnotasjonene å bevege seg mer i retning av det semantiske feltet ”krig”. Å delta i krigsliknende handlinger befordrer tanker og assosiasjoner om at man nesten er i krig. Å være i krig er så vanskelig å forklare og legitimere for ansvarlige politikere at de tyr til eufemismer, altså språklige forskjønnelser.

Dette gjennomskuer mange av oss. Jeg undrer meg over om mindre grad av språklige omskrivninger og mer ærlig realitetsorientert språkbruk hadde vært klokere i denne konteksten. Faremo snakker om at Norge deltar i militære operasjoner til forsvar for sivile i Libya, operasjoner som er forankret i en omforent FN-resolusjon og som gir oss mandat til å sende 120 soldater og seks F-16-fly. Det er imidlertid spørsmålet om Norge nå er i krig i Libya som grossvoller, bjurstrømmer, owinger og andre journalister stiller i dag. De får diffuse svar med henvisning til folkerettslig retorikk, altså definisjoner og forklaringer fra det juridiske domenet. Jeg kan skjønne strategien, men jeg tror ikke den er taktsk i den situasjonen vi nå er i.

hm

I helga hadde jeg besøk av tre av mine barnebarn - Ida, August og Leander. Det var trivelig, interessant og givende for meg. Jeg lærte mye av samtalene med disse unge menneskene. Jeg fikk høre spennende fortellinger fra livet til fjerdeklassingen, Ida. Hun fortalte fra sitt liv hjemme i Søndre Egge, hun fortalte om klassen på Egge skole, om relasjoner mellom guttene og jentene, om gamle og unge lærere. Vi diskuterte rettferdighet, feighet, unnasluntring og innsats. Ida er opptatt av at innsats skal belønnes, og jeg tror hun mener at unnasluntring ikke sanksjoneres strengt nok i skolen i dag. Ikke minst berettet hun om idrett. Hun er god i fotball, men er frustrert over at jentefotball ikke har høyere status, så frustrert at hun ikke vil satse på denne idretten, selv om hun er en av de beste på laget.

Multitaskeren August, som er åtte år og går i tredje klasse, syns ikke slike refleksjoner er så interessante, men han er fullt med i diskusjonen parallelt med at han spiller DS-pill. Det er ikke vanskelig å gjøre flere ting samtidig, sier han. August er mer orientert mot tingenes verden, mer actionorientert og syns matte er mer interessant enn språk. Jeg tror han var glad han hadde DS-spilleren mens vi snakket på det verste i går kveld. August mangler ikke meninger. Han tenker mye, men gir ikke uttrykk for alle meningene. Han forklarte meg imidlertid hva begrepet ironi innebærer. Han ga flere eksempel på ironi. Pappa hadde forklart han dette. Ironi opptar August for tida, og han undrer seg hvorfor folk er ironiske.

Leander er knapt to og et halvt år gammel, og er inne i en utrolig effektiv språkinnlæringsfase. Han hermer og kopierer alle replikker som blir sagt rundt han, og de er ikke få - med tre storesøsken i tillegg til snakkesalige foreldre og besteforeldre. Leander forteller også sine historier, som i stor grad er tradering av fortellinger han nylig har hørt. Han er mest opptatt av øyeblikkets foreteelser. Han våknet med et smil i dag, sprang rundt i stua med kosekluten og koste seg med NRK Super. Frokosten var Leander betinga til. Det sosiale rundt bordet likte han derimot godt, mens det grove brødet tror jeg ikke han satte særlig pris på. Leander er en flott fyr. Han er nysgjerrig, han er blid og er fornøyd når han har noen av sine nære rundt seg, når han får middagshvilen sin, mat, drikke og kosekluten sin.


hm

for kunnskapsrike, nøkterne og daglige reportasjer fra Kairo under det folkelige opprøret i Egypt så langt. Reportasjene har vært fri for luftige framtidsvisjoner og synsing om demokratiutvikling i den arabiske verden generelt. I motsetning til mange av journalistene fra internasjonal presse som kom til landet etter at uroen brøt løs, har Amal Wahab fulgt opptakten til dramaet i Egypt på nært hold over tid. Hun har vært Kairo-korrespondent for Klassekampen siden 2007 og bosatt i byen enda lengre. Hun har oppholdt seg blant folket på Tahrirplassen og ikke blant flere av de vestlige mediefolka, på betryggende avstand.
Det har vært mye informasjon å forholde seg til om det som skjer i Egypt nå. Wahab har imøtegått mye av den historieframskriving såkalte eksperter stadig lanserer. Hun har det enkle grunnsyn at historia aldri gjentar seg. Den blir i sine detaljer alltid ny, og skal vi forstå den bedre, må vi legge klisjeer til side, enten disse omhandler islam, demokrati eller folkelige opprør. Vi må referere det som vi ser med ydmykhet og kunnskap.
Ikke siden Vietnamkrigen har jeg lært så mye om folkelig engasjement og supermakters kynisme. Og ennå er den egyptiske prosessen bare såvidt startet. Det vanskeligste står igjen: å forene demonstranter og militære i den lange felles marsjen mot et demokratisk styresett. Det blir ennå mye å lære, både for oss og dem.

finn

det er all grunn til aa utfordre mitt syn paa oekonomifaget. Det er ikke mitt fag, selv om jeg har oekonomisk gymnas i bunnen. Men jeg har aldri forstaat hvorfor vi ikke har mer en tre veier: kapitalismen, marxismen og den tredje vei. Etter min mening tar alle disse retningene feil. Det skyldes det enkle faktum at den grunnleggende materielle basis for det aller meste av oekonomisk tenkning naar det gjelder den politiske oekonomien er penger, arbeid eller produksjon. Og vanligvis er dette tenkt ganske saa lokalt. Saa lenge dette er grunnlaget maa resultatet bli fatalt.
Etter min mening maa det materielle grunnlaget vaere: rent vann (baade paa sjoe og land), ren luft og fruktbar jord. I tillegg maa vi tenke globalt. Med en slik materiell basis blir regnestykkene meget annerledes.

Og jeg skriver bare om den materielle basis. Vi har ogsaa en ikke-materiell basis. Den er minst like diskutabel, men den er altsaa ikke-materiell og unndratt vitenskapelig tenkning.

finn

runder på denne datoen, 19. januar, 70 år. I vårt samfunn har man kommet fram til at 70 år er den endelige grensa mellom et yrkesliv og et pensjonistliv; en eksistensiell grense i et menneskes liv. Grensa er imidlertid ikke endelig for Finn. Samfunnet, yrkeslivet og privatlivet trenger ham og vil nyte godt av hans førstekompetanse på mange yrkes- og livsområder i enda mange år.

Denne karen er sprek i sitt hode og sin korpus; han leser, reflekterer, tenker, filosoferer, skriver, mener, argumenterer, BRYR SEG, foreleser, digitaliserer – kommuniserer. I tillegg reiser han, løper, går, løfter, svetter, stabler ved, fisker, snekkerer, restaurerer og gjør mye i ute-delen av sitt livsprosjekt. Jeg håper Immanuel Kant, Hannah Arendt, Anthony Giddens, Randi, Lea (og avdøde Pushkin), dine barn og barnebarn, samt caminovenner kan nyte godt av dine kvaliteter og aktiviteter i den gode tida du har foran deg.

Vi sender sterke gratulasjoner fra brinken!

Harald Morten & Hildegunn