camino-08

Jeg registrerer at det i dag er lørdag 7. november. Det er årets 311. dag, og vi er i uke 45. Det er altså 54 dager igjen av året 2009. Dagen har vært fylt av kjølig, dempet og svartgul novembersol, og det har vært vindstille. Vi har slentret rundt i midtbyen, handlet en del ting som supplerer vårt betydelige arsenal av eksisterende ting. Vi har lyttet til blå, smektende jazztoner på Olavs Pub. Jeg har også samtalt med folk som ikke har et godt liv for tida, der fargesjatteringene nærmer seg svart. Slike samtaler gjør inntrykk.

Jeg har blitt beskyldt for å være melankolsk i den senere tid - kanskje på grunn av noen verbale, elektroniske spor jeg har lagt igjen i ulike digitale medier. Jeg innrømmer å være melankoliker i en viss forstand. Melankoli kan imidlertid være så mye. Det kan være en persons alvorlige tungsinn, en pessimistisk holdning til en livsverden. Melankoli kan være en type bevissthet, til og med en kunstens inspirasjon og en tidsånd. Når man vedkjenner seg den melankolske grunnstemningen, handler det ikke om depresjon, forhåpentligvis heller ikke om den selvhøytidelige tristessen man kan kjenne under en avskjed eller på en café rett før stengetid. Melankolien har avlet mye svart og vakker kunst, som jeg setter pris på.

Jeg har vært i tida ca 22090 dager så langt. Det er 7355 dager til jeg fyller 80 år, som er over gjennomsnittlig levealder for menn i min generasjon. Slik er det...

hm

På mølla på piren i dag tenkte jeg mange sportslige og andre tanker. Beina var lette, kroppen svarte på det jeg ba den om. Etter skadeavbrekk og alternativ trening i tre uker følte jeg at det var tilfredsstillende å kjenne at tapet av kondisjon ikke var dramatisk. Jeg var, for å si det mildt, glad for at det var slik.

Utsikten over en stille trondheimsfjord med Munkholmen rett utenfor – i et dust, blekt og poetisk oktoberlys og i ei lav seinhøstsol – gjorde løpinga fjærlett. Jeg tenkte at ferjene jeg så på fjorden var et vakkert syn og en interessant ”sjanger”. Ferjene binder sammen, tenkte jeg. De utgjør kommunikasjonen mellom mennesker – mellom ektefeller og kjærester, mellom kompiser og venninner, mellom folk som jobber i byen og vil hjem og som gleder seg til gode helgestunder. Dette er ”kjærleikens ferjereiser” for mange mennesker, tenkte jeg. Ferjer både forbinder og atskiller…

Et par digitale klikk på displayet øker tempoet til 4.50 – fart. Kroppen tåler tempoet uten nevneverdige problemer. Jeg kjenner ikke skaden, og jeg blir igjen glad og lettet over det. Hvor navlebeskuende, opphengt i sekunder, minutter og antall løpte kilometer på ei tredemølle kan man bli? Jeg kan ikke huske at jeg tenkte en eneste tanke på klimakrisen eller svineinfluensaen mens jeg løp og løp uten å komme en eneste meter videre. I displayet stod det at jeg hadde løpt fem kilometer, men jeg befant meg jo på nøyaktig samme sted – på stedet hvil.

På vei til dusjen tenkte jeg at det hadde vært ei god treningsøkt, men at jeg nå har ei økt mindre igjen å trene i livet…

hm

I Michael Hallidays funksjonelle språksyn er det en grunnleggende forståelse at man trenger språket til å finne orden og mening i verden omkring, til å sortere og knytte sammen den kontinuerlige strømmen av sanseinntrykk. Dette gjør vi, ifølge Halliday, gjennom språkets grammatikk. I dette perspektivet er grammatikken i seg selv meningsbærende. Dette og andre aspekter ved Hallidays grammatikk gleder jeg meg til å diskutere med mine masterstudenter i morra.

Vår virkelighetsforståelse er konstruert gjennom språkets grammatikk, sier Halliday. Vår grammatikk er vår modell av virkeligheten. At meningen er konstruert, betyr også at den kan omkonstrueres, gjennom andre grammatiske løsninger. Nettopp dette er jo forutsetning for å utvikle en annen forståelse av noe, eller ny kunnskap gjennom vitenskap. Gode og illustrerende eksempler på slike meningskonstruksjoner ser vi blant annet når barn erobrer og sorterer nye fragmenter av verden gjennom ordene, begrepene – gjennom språket. Mine og andres barnebarn er utmerkede "forskningsobjekter" på dette feltet.

Et kjennetegn ved Hallidays språksyn er at språket utvikler seg gjennom bruk, gjennom vårt behov for å forstå en omliggende verden og en sosial virkelighet. Meningsskaping gjennom språkbruk er grunnleggende en sosial aktivitet, vi skaper mening gjennom sosial samhandling i ulike situasjoner – i jobb, fritid, i blogger og sammen med våre nærmeste. Det er språket som gjør mennesket til et sosialt vesen. I slike sosiale aktiviteter diskuterer og reflekterer vi over verden – en antatt virkelig verden eller en tenkt verden.

Et interessant aspekt ved Hallidays sosialsemiotikk er ,etter min mening, at den har plass til både det synet at kunnskapen referer til en ytre virkelighet og at den er frambrakt av mennesker i en sosial og kulturell kontekst. Jeg blir aldri ferdig med å undre meg over at ordene, setningene, begrepene, ikke minst bildene og metaforene, er representasjoner av verden - av verden omkring oss eller vår indre verden. Hvem kan ha vært så klok, vis og genial at han, eller hun, kunne skape et slikt univers av tegn til å bidra til å gi menneskene mening....

hm

treningstilbud for hjernegym. Du betaler et beløp i måneden og loses gjennom et treningsprogram på nettet som, ifølge reklamen, skal gi deg større mental kapasitet. Det tok tid før noen våget, her til lands, men nå er det her. Alt kan kommersialiseres, og har du noe å selge så kom med det raskt. Nå kan vi følgelig kjøpe full velværepakke som inneholder:

treningsstudio for fysisk trening: ca. kr. 350.- pr. mnd.
treningsstudio for mental trening: kr, 45.- pr. mnd.
psykoterapeut: kr. 500.- pr. time
fysioterapeut: kr. 250.- pr. time

da er lykken sikret!

I mellomtida drar Randi og jeg på hytta fram til søndag og får besøk av småfolk allerede i morra. Artig det og!

finn

mens jeg husker det, at i går, lørdag, var en gripende god dag fordi sola skinte fra tidlig på morran, og vi kom oss ut på tur, Randi, Hilja, Lea og jeg, under en himmel som var blå i alle ender, og lufta var like klar som de tynne ishinnene på myrtjønna på veien opp til Rønningen. Og når vi kommer opp på Rønningsåsen, kan vi sette oss i solveggen og kjenne at det varmer enda jeg har bare kortskjorta under vindblusen, og jeg kan ta av meg lua og nyte et siste drag av sommer mens blikket hviler på grantoppene og slutter i den kvite kappa på Vassfjellet. Det er da jeg kjenner en lengsel og en flik av en sorg fordi sola har vært så lite til stede i høst. Jeg vil ikke gå ut av den, og på veien ned går jeg raskt gjennom de partiene der trærne lager skygge for å komme ut i sola igjen, og jeg vil ikke gå hjem før sola er nede bak åsene i vest. Og så, helt ut av ingenting og absolutt ikke på sin plass, dukker Osvalds rivende replikk fra Gjengangere opp: Mor, gi meg solen. Men det blir så altfor melodramatisk, så jeg nevner det ikke til noen, men feier det vekk som en malplassert sentimentalitet.

Men jeg skjønner, meget godt, de kulturene som hadde sola som sin gud.

finn