Har dere helt ignorert
Friday, February 9, 2007 8:51:03 AM
En narrativ er en fortelling og kommer fra det latinske ”narrare”: å fortelle; å lage en beskrivelse av noe som foregår eller har foregått i verden. Går vi ennå lengre tilbake, finner vi det latinske ”gnarus” og den opprinnelige indo-europeiske roten ”gnu”: å vite, som en tydelig kjenner igjen i det engelske ”know” og det norrøne ”kunna”. Så det er en klar sammenheng mellom det å vite, å kunne noe og å fortelle dette. Vi kan si at de to ordene er to sider ved samme sak: å ha kunnskap om noe og å synliggjøre den kunnskapen ved å sette ord på den, fortelle den. Dette er gammel innsikt: at du egentlig ikke kan noe før du har gitt denne kunnskapen et uttrykk; at du har kommunisert den til deg selv eller andre. Enten det nå betyr at du setter ord på det eller uttrykker det på andre vis: ved kroppsspråk, lyd/musikk, bilder, etc.
Når vi går videre med det latinske ”gnarus”, finner vi at en som ikke kan noe, eller ikke forteller noe, er en ”ignarus”, en ignorant. Og dersom du stiller deg likegyldig til det andre forteller, så ignorerer du.
Men det artige er når du tar dette enda et skritt videre: dersom du saboterer en annens fortelling, du bryter den på en eller annen måte, du stiller den andres fortelling på hodet, så var du, i middelalderen, en narr. Fra et tysk oppslagsverk henter jeg følgende:
Naheliegend wäre auch eine Abstammung vom lateinischen Wort 'narrator', was sich mit Erzähler übersetzt (lat.: 'narrare' = 'erzählen'). Mit dieser Herkunftserklärung wäre der Narr(ator)e als Unterhalter ursprünglich ein Geschichtenerzähler gewesen. Der Weg über den Erzähler lustiger Schwänke zum Spaßmacher kann nicht allzu weit gewesen sein, wenn dies dem Gefallen des Brotgebers entgegenkam. Vielleicht wurde diese Entwicklung sogar durch die doppelsinnige Assoziation der Kurzform 'Narr(e)' mit der Bezeichnung für verkümmerte Früchte 'Narren' gefördert. Vielleicht wurde der Begriff aber auch erst in der Folge auf verkümmerte Früchte übertragen.
Denne narren møter vi ofte både i historien og i kunsten. Hos Shakespeare er narren sentral i flere skuespill og f.eks. utgangspunktet for en av teaterscenens mest kjente monologer: to be or not to be, når Hamlet snakker til narren Yoricks hodeskalle. Herskere og øvrighetspersoner kunne ha en narr i sitt brød, eller en skald, som i Snorres Heimskringla der Snegle-Halle sier til kongen: Drep meg herre konge, men ikkje med graut. En legendarisk norrøn skald var Hallfredr Ottarsson fra Hålogaland. Han fulgte bl.a. Olav Trygvasson og ble kalt vandrædaskald, den besværlige skalden som alltid snur og vender på ting, egentlig „den som gir dårlige råd“. Han døde sannsynligvis i 1007, og vi burder feire hans 1000års-minne.
Jeg mener forøvrig at det norske folk burde spleise på en narr eller to til Jens Stoltenberg. Skal vi starte en kronerulling?
Det er i alle fall på tide å løfte narren opp fra den fordummende og negative posisjonen han/hun har i moderne språkbruk til den posisjon narren hadde som en som kunne vri på gjeldende fortellinger/oppfatninger for å se en sak fra flere sider. Vi har bruk for narrer.
Finn
ps. dersom det blir for kaldt å gå på ski, har jeg følgende forslag. Hør på disse afrikanske trommene, still deg på golvet, bøy knærne med 90 graders vinkel mellom legg og lår, beveg deg rundt på golvet og legg inn tåhev mens overkroppen beveger seg fra side til side så lenge musikken varer. Ikke bry deg om de som ser på.
ps.ps. så vi ikke skal glemme hva vi startet med: en venn sendte meg nettopp denne lenken.














compost-komponistenecamino08 # Saturday, February 10, 2007 6:37:38 PM
Jeg blir gjerne med på spleiselaget for å utstyre Jens Stoltenberg med en narr. Han hadde egentlig hatt bruk for en Kolbrunarskald, eller kanskje en Carl Michael Bellmann, som var Hofsekretær hos Gustav III på 1700-tallet.
Snart har vi aprilsnarr. Da elsker jeg å være narraktig. Det skal dere få merke folkens. Går ut fra at Finn bidrar med narrativer til Randi mellom tunge vedbører....
harald morten
compost-komponistenecamino08 # Wednesday, February 14, 2007 6:51:16 PM
Jeg mener "ignorere" er et sentralt ord i forbindelse med lytting. Hører du ikke etter, er du ignorant. Følger du ikke opp samtalepartneren, er du ignorant. "Forteller" du ham ikke hva du har forstått (hva du nå har fått "å vite"), er du ignorant.
Jeg har en stund nå syslet med ordet "respekt" (lat.: se tilbake på noen, ta i betraktning…). Et fleretydlig ord som på alle måter kan knyttes til lytting. I kommunikasjon vil vel egentlig respekt bety det motsatte av ignorans i en del sammenhenger? Har jeg her en mulig stikktittel i sluttkapitlet mitt, Finn? "Fra ignorans til respekt."
Hildegunn