camino-08

Jeg må innrømme det: Jeg hater skjærer. Det er jo ikke helt bra, men hatet er knyttet til denne bestemte arten og jeg skjæra (eller skjora som de sier på disse trakter) til det meste som finnes av negative egenskaper. Skjæra er både frekk og grisk, og den eier ikke respekt for andres eiendom. Noen ville kanskje si at skjæra er både oppfinnsom og smart, men jeg kaller det slu og utspekulert. Det verste er hvordan den behandler skapninger som er mindre enn den selv. Skjæra har forresten ikke særlig respekt for skapninger som er større enn seg heller. Jeg husker bare hvor slem den har vært mot katter og hunder her i huset.

Store deler av året forsøker jeg å ignorere skjæra når jeg ser den svarte og hvite fjærkledde skapningen. Men når det nærmer seg høsten tar jeg å mumle små besvergelser med sammenbitte tenner ”du skulle bare våge… din …”. Jeg pønsker på hvorfor skjærer i det hele tatt må finnes, og om det kanskje kunne la seg gjøre å utslette dem fra jordas overflate (og fra luftrommet over).

Ett er i hvert fall sikkert: skjærer er ikke velkomne her i nabolaget, og de er helt spesielt ikke i våre trær der vi henger opp fuglematen vår. Hvis skjæra leste dette (hva vet jeg om hva skjærer leser), ville den kanskje innvende at når vi henger opp fuglemat, så må jo den også få lov til å spise av maten. Skjærer er jo tross alt også fugler, ville den kunne si (i den grad den kan uttrykke seg så presist, men folk sier jo at de er så smarte). Hadde det enda vært slik at den kunne forsynt seg med sin andel av maten, men nei da. Den skriker høyt og skjærende (ja nettopp skjærende) og kaster seg over maten. Småfuglene skvetter til alle kanter, og våger seg ikke tilbake før inntrenger har forlatt åstedet.
Odd Børretzen har som kjent et anstrengt forhold til måker. Kanskje skulle jeg skrive til ham å spørre om han kunne lage en egen tekst for skjærehatere.