camino-08

Forsinkelser og venting er en del av sjangeren reise. Da er hovedprosjektet å fordrive tiden. Jeg fordrev tiden ved å se og høre på folk – folk som har det til felles at de reiser til noe så lite eksotisk som Gran Canaria i november. Disse menneskene har så mange like kjennetegn at de kan kategoriseres som en egen art eller rase. De aller fleste ser ut til å være mellom 55 og 70. Jeg hører at de kommer fra det trønderske distriktsnorge. Breie talemål der palataliteten til og med realiseres i endestavinger er i overtall. Fleecejakker fra Wistex og flanellsskjorter eller stripete og flerfargete t-skjorter fra Dressmann og tilbudsjoggesko fra Domus forteller meg at jeg har rett.

I disse lett oppglødde forventningstimene av reisa er det naturlig og logisk at baren og restauranten er tilholdsstedet. Alle går forbi rekesmørbrødene, bagettene, risottoene og croissantene ved matdisken. De stromler målbevisst mot de største baconpølsene og pælmer på tjukke lag av ketchup, hot remulade og dressing. Til drikke bestiller de ”jæger og øl” – en miks som folk i Jägermeisterens hjemland ville få spyfornemmelser av. De rekker å gå mange runder med kombinasjonen stort og lite glass i løpet av ventetimene. Denne arten av menneskeslekta røyker og snuser langt mer enn gjennomsnittsbefolkningen, og de er bekvemme med det. Jeg tror også latterfrekvensen og latterens desibelnivå er høyere enn i gjennomsnittsbefolkningen. Ingen av dem står i sikkerhetskontrollen og fomler med bærbare pc-er. Jeg tror de tenker sitt når de ser sære folk gjør slikt. På taxfree-en er disse folka effektive og målbevisste av den enkle grunn at de for lengst har bestemt hva de skal drikke under oppholdet, og de har bestemt hvor mye brennevin de skal overstige kvoten med på hjemturen. De kjøper kun brennevin, snus og sigaretter, ikke eau de toilette.

De snakker om kjente steder på Gran Canaria som om det var lokale stedsnavn i dalene i Sør-Trøndelag. Æ bruke å ta mæ en tur te playan fer å hannjel(Playan her er Playa del Inglés). Æ hi buddj på Amfi’n i fleir år nu (Amfi del Mar). De snakker altså om canariske stedsnavn i trøndersk lydinnpakning med den største selvfølgelighet, noe som gir inntrykk av en sterk tilhørighet til stedet. Alle gir en stormende applaus når flyet lander i Las Palmas. Innerst inne syns jeg dette er litt flaut….

Vi sender med et bilde av stedet vi bor på.

hm