camino-08

Fem intense olsokdager på stiklestad og fire i stiftsstaden representerer et betydelig konsum av kultur i alle fasonger, samt mange møter med slekt, venner og bekjente. Hvor mange samtaletimer som ble gjennomført under årets stiklestadolsok, er vanskelig å anslå – det var i hvert fall over tredve. Det syns vi er god investering og kvalitetsferie. Stiklestadolsoken bestod som vanlig av Spel, olsokprofilforedrag (Jan Egeland i år), Spinnvilt, Olsokjazz med Hot Club de Norwege, Hulemannen med Sven Nordin, akustisk konsert med Åge Aleksandersen og Mikael Wiehe, Trønderbrura, kirkekonsert med Gjermund Larsen med mer….

Jeg kjenner jeg begynner å bli lei av speldebatten. Det er grenser for hvor mye diskusjonsenergi den fortjener. Likevel diskuterte vi, slik vi har gjort i alle år, årets versjon, som var Stein Winges siste. Jeg syns Winge har gjort mye bra, det samme har regissør og scenograf. Regien har neppe vært så stram før, heller ikke scenografien. Raske skifter av scenebildet ga mange presise og kommunikative uttrykk. Winge har imidlertid filleristet Gullvågs tekst, lagt inn flere nye tekstelementer i en grad som gjør at tekst og musikk ikke lenger korresponderer. Da kan Okkenhaugs musikk virke ”baktung”, men det er fordi det symbiotiske forholdet som var mellom Gullvågs tekst og Okkenhaugs musikk ikke lenger er symbiotisk. Når teksten er skiplet, må kanskje også musikken ”skiples”. Arketypene i spelet er ellers borte; gammaljostein, kolbrunarskalden og kongen er alle nokså forskjellig tolket og framstilt i forhold til spel før Stein Winge. Om de ligger nærmere en historisk virkelighet, om de er sannere enn i tidligere spel, er ikke avgjørende for meg. Jeg syns de er mindre mystiske eller magiske, og det gjør blant annet at jeg fryser mindre på ryggen til denne spelversjonen. Det blir spennende å se hva Bentein Bårdsson foretar seg neste år.

Ellers var det interessant å få innblikk i Egelands brede erfaringer med fredsprosesser på høyeste nivå. Vi fikk innblikk i hvordan psykologi, relasjonsbygging, kontekstskaping og kulturforståelse var sentrale variabler i tillegg til det politiske og diplomatiske prosjektet. Når et av landets mest kjente jazzliveband, Hot Club de Norwège, som spiller jazzmusikk av sigøyneren Django Reinhardt, mikser sigøynermusikk med ”tatermusikk” av Hilmar Aleksandersen fra Steinkjer, representert ved brødrene Larsen fra Verdal, så er det en enestående og eksotisk musikalsk miks som savner sidestykke i konsertnorge. Mer enn fullsatte konsertsaler applauderte og kjente seg igjen i Sven Nordins hulemann og ikke minst frøs på ryggen til Aleksandersen & Wiehes sterkt politiserte konsert – med sterke tekster og to gitarer….

Prosjektet Stiklastadir blir etter hvert en turistattraksjon på Stiklestad..

hm